Innvandring

Ingen bør få permanent opphold

Den eneste løsningen på dagens folkevandring til Europa er å snu praksisen på hodet. Regelen må være at ingen gis permanent opphold. Vi må med andre ord gjøre det til en vane å bryte konvensjoner for slik sett gjøre det til en sedvane. I tillegg må vi benytte dagens handlingsrom.

Den folkevandringen som vi nå ser til Europa preges av tre sentrale utfordringer:

1) Svært mange grensepasseringer til Europa uten nødvendige dokumenter: Er dette «ulovlig» eller har mennesker «rett» til å søke opphold i Europa?

2) Hvem kommer og hvor kommer de fra: Er det flyktninger, asylsøkere, lykkejegere, (potensielle) terrorister, kriminelle eller annet som kommer fra land i krig, fattigdom, diktaturer, «failed states» eller annet?

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

3) Hvilket «ansvar» har Europa – og ikke minst: under hvilket «regelverk»?

EU/EØS har utformet en rekke konvensjoner/avtaler som omfatter vandring/innvandring til Europa. Sentralt her er blant annet Schengen-avtalen og Dublin-avtalen. Begge disse avtalene knekker sammen i disse dager på grunn av den massive innvandringen, jamfør f.eks. at yttergrenseland som Hellas og Italia mottar hoveddelen av menneskene i første instans, at flere land opererer som transittland og at et populært destinasjonsland som Tyskland har erklært at de setter Dublin-avtalen «til side» når det gjelder flyktninger fra Syria.

Makedonia

Tilsidesetter gjeldende regelverk

Akkurat sistnevnte er interessant idet Tyskland med dette erklærer at mennesker fra Syria anses som «flyktninger», alle andre må vurderes som «enkeltsaker» for å bestemme eventuelt beskyttelsesbehov. Ved å sette Dublin-avtalen til side mener Tyskland at de «tar sin del av ansvaret» og kanskje vel så det. Paradokset er til å ta og føle på, men forteller også sitt: Man setter gjeldende regelverk til side for å oppfylle sin del ansvaret.

Dagens massive folkevandring, om det hovedsakelig er en «flyktningkrise», en «humanitær krise» eller «bare» en innvandring (realiteten er vel en blanding, som behendig benevnes ut fra eget ståsted), har uansett ett til felles: Etter all sannsynlighet ser vi bare starten på denne folkevandringen og Europa har ikke kapasitet til å huse alle disse menneskene. Og det bør vi ikke heller.

Tenk globalt – handle lokalt

Jeg hører omtrent *stønnet* fra de «velmenende». De som tror at det eneste saliggjørende er å bo i Vesten og Europa, de som retter søkelyset på små, søte barn som river oss i hjerterota av frykt for at de skal drukne eller der de bæres over halve verden; alt (bare) for å få et trygt og godt liv i en velferdsstat. De som hevder å være «ansvarlig» ved å peke på oss uansvarlige som driver «en uverdig flyktningedebatt». De som selvhevdende viser til «verdens rikeste land», der du kan være sikker på at de samme ikke har peiling på økonomi, og dermed avviser å blande sammen «flyktninger» og «penger». Alltid er disse i det godes tjeneste, med ett felles: De har ingen løsninger globalt. De handler lokalt ved å kjempe for at et barn (og deres familie) får bli i lokalmiljøet, da er deres glorie skinnende ren i lokalavisen. De 100.000-vis av andre får noen andre kjempe for (vi kan jo bare ta «vår del» av ansvaret) og landene som avgir flyktninger/asylsøkere får visstnok bare styre på.

Skal vi bistå til en bedre verden, som forhåpentligvis er ett felles mål, er ikke løsningen å flytte mennesker permanent fra et land til et annet. Løsningen er å hjelpe mennesker som trenger det – så lenge de trenger det – og dermed bistå til at de samme menneskene på sikt bidrar til at eget land blir velfungerende. I klartekst betyr det at de reiser tilbake, eller returneres, til sitt eget land når det er mulig. Slik som også flyktningkonvensjonen er ment å fungere.

For å oppfylle et slikt mål, må man, paradoksalt nok, sette gjeldende regelverk til side: Regelen må være at ingen gis permanent opphold. Det betyr ikke at ikke noen får varig opphold, men det skal være unntaket.

Vane, sedvane og konstitusjonell praksis

Hvert land har såkalt suverenitet. Men etter at EØS-avtalen ble inngått i 1992 har Stortinget hvert eneste år inngått en rekke avtaler der Norge overfører suverenitet til EU- og EØS-organer. Det oppsiktsvekkende er at avtalene inngås i strid med Grunnloven, nærmeste bestemt § 93. Stortinget bryter med andre ord Grunnloven. Hvert år skjer slike brudd – for å imøtekomme EU.

Ifølge Grunnlovens § 93 heter det at Stortinget med 3/4 flertall, der minst 2/3 av representantene er til stede, kan samtykke til at Norge overgir suverenitet til en internasjonal sammenslutning som Norge er deltaker i eller skal delta i. Det heter videre at det skal være på et saklig begrenset område, men gjelder uansett ikke myndighet til å endre (denne) grunnloven.

Dette skjer ikke. Ifølge professor Eirik Holmøyvik ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, bankes i stedet suverenitetsavståelse gjennom med alminnelig flertall, ofte uten debatt. Politikerne på sin side påberoper seg at vedtakene gjøres innenfor «et saklig begrenset område», noe Holmøyvik avviser som et gyldig argument da summene av vedtakene blir så omfattende.

Så til rosinen i pølsa: Siden Stortinget har gjort det til en vane å bryte (det heter forresten «å fravike») Grunnloven på dette punktet, er det oppstått en sedvane. En sedvane berettiger til å fortsette som en stevner og får da betegnelsen «sikker konstitusjonell praksis». Stikkordet er med andre ord: praksis.

Veien om vane, sedvane og konstitusjonell praksis er tatt for å vise at man nødvendigvis ikke trenger å endre dagens regelverk på innvandringsområdet for å få til endringer, man endrer praksis.

EU/EØS settes til side

EU innrømmet i mai at de hadde forsømt seg og lovet å ta tak i problematikken. Siden har lite eller ingenting skjedd, mens folkevandringen har eksplodert. Det eneste EU tviholder på er dagens konvensjoner, ikke minst de fire friheter og derav Schengen-avtalen, mens det er stillere om Dublin-avtalen (vi snakker forøvrig Dublin III – som i enda sterkere grad enn forgjengerne har styrket rettighetene til asylsøkere). Utvilsomt aner ikke EU hva de skal, eller i det hele tatt kan, gjøre og da gjør man som regel noe annet: man fordeler ansvaret utover. Men selv det spede forsøket på å få fordelt x antall asylsøkere på de europeiske landene gikk skeis. Mange sa nei, akkurat slik som mange kommuner sier nei til bosetting av flere.

Å få endret regelverk i EU er en langtekkelig prosess som Europa ikke har tid å vente på. Derfor må praksis endres og det foreliggende handlingsrommet i dagens regelverk benyttes.

Handlingsrommet i dagens regelverk er blant annet muligheten for grensekontroll. Beslutningen om at landene kan innføre tidsbegrenset grensekontroll under bestemte betingelser og uten først at rådføre seg med verken EU-parlamentet eller EU-kommisjonen, ble fattet av EUs justisministre 7. juni 2012. Det tilsier at Schengen-land kan gjeninnføre grensekontroller i inntil ett år under «helt spesielle omstendigheter». Vår daværende justisminister Grete Faremo sa seg for øvrig fornøyd med dette «kompromisset». Men internt i EU utløste vedtaket voldsom kritikk. Uansett: Vi må kunne kalle dagens situasjon spesielle omstendigheter og innføre grensekontroll så raskt som mulig.

Så endres praksis med oppholdstillatelser. Regelen må være at ingen får varig opphold, der eventuelt opphold gis på visse betingelser. Disse betingelsene må avgjøres i hver enkelt sak, jeg har f.eks. tidligere foreslått utdanningsopphold til enslige mindreårige asylsøkere. En slik utdanning trenger heller ikke gjennomføres i Norge, men kan finansieres og organiseres i vedkommendes nærområde hvis mulig. Flyktninger fra Syria eller andre land kan heller ikke forvente å få varig opphold, men et tidsbegrenset opphold avhengig hva som skjer i hjemlandet.

Hvis regelen ikke varig opphold iverksettes, og da helst over hele Europa, er mitt tips at mye av folkevandringen vil stoppe av seg selv. Det vil også lette de enkelte landenes registrering og identifisering av dem som kommer. I tillegg vil det åpne for nye muligheter til å hjelpe landene som folk forlater.

Først da tenker vi globalt og handler lokalt.

Så kan vi svare dem som roper om konvensjons- og avtalebrudd at vi må sette gjeldende regelverk til side for å oppfylle vår del ansvaret.

Les også:
UDI-direktør Frode Forfang: Europa klarer ikke å prioritere reelle flyktninger
Dansk flyktninghjelp: – Vi kan ikke være forpliktet til å ødelegge vårt eget samfunn