Hva skjedde egentlig i Ceuta? Den spanske sosialistregjeringen nekter for at det var en bevist massiv, koordinert innreise. Det til tross for en politirapport fra etterretningsavdelingen i det spanske nasjonalpolitiet som sier det motsatte. Dommer María Tardón Olmos ved Audiencia Nacional ser annerledes på rapporten - og hun fremstår ikke lettskremt. Kanskje vi får vite hva som egentlig skjedde?

Thea Joramo Lysne, kommunikasjonssjef i Tankesmien Agenda, bruker Aftenpostens spalter og Politisk kvarter til å advare mot Sverigedemokraterna. Partiet skal angivelig teste grensene for svensk demokrati gjennom angrep på medier, Quisling-stempling og advarsler om valgfusk. Hun plasserer SD i kategorien høyreekstrem og advarer om at de samme strømningene kan nå Norge. Blindsonen overfor et Hamas-sympatiserende ytre venstre er påfallende – og typisk for det miljøet hun representerer.

A-krimsenteret i Tønsberg dokumenterte at personer med tilknytning til kriminelle miljøer, deriblant hallikvirksomhet, opererer inne i institusjoner som på vegne av staten skal beskytte og hjelpe de mest sårbare barna. To aktive fenomener i norsk forvaltning og ideologi gjør det lettere for slik infiltrering å skje. Det ene er det krampeaktige fokuset på «mangfold», det andre er glorifiseringen av «erfaringskompetanse». Begge kan, når de prioriteres høyere enn faglig skikkethet og sikkerhet, skape strukturer der barna blir de egentlige taperne.

Det kommer neppe som noen overraskelse på noen: Når illegale migranter, særlig mindreårige, først har klart å ta seg inn over landegrenser i Europa, er det så og si umulig å returnere dem. Den sosialistiske regjeringen lovte dyrt og hellig at ingen av de illegale migrantene som tok seg til Ceuta skulle ende på fastlandet, så ble det dempet med «svært eksepsjonelle tilfeller". Nå presser samme regjering fastlandsregionene for å ta imot enslig mindreårige. Det skal være snakk om rundt 2.500.

På søndag gikk velgerne i delstaten Sachsen-Anhalt i Tyskland til valgurnene, og det med god valgdeltakelse. Her feide AfD de andre partiene av banen og ble desidert størst. Absolutt flertall fikk de imidlertid ikke. Siden de andre partiene - utenom ett - skyr dem som pesten, kan veien til delstatsmakt bli lang, om enn med usedvanlig kort margin. Men folket har talt. Hva vil nå skje i andre delstatsvalg? Det neste er like om hjørnet.  

Johan Vibe, direktør i NOREF, forsvarer i Aftenposten den norske tradisjonen med å holde kontakt med konfliktaktører. Han hevder at dette ikke er idealisme, men beredskap. Å kutte kanaler gjør oss dårligere rustet, vi vet mindre, og handlingsrommet krymper, framholder Vibe. Argumentet høres rimelig ut. Problemet er at det systematisk underkommuniserer kostnadene og at praksis ofte har handlet mer om legitimering av terror enn om reell innflytelse.

Gad Saad er en canadisk-jødisk professor innen adferdsvitenskap med noen bestselgere bak seg. Han har i år gitt ut en bok der han tar for seg samfunnsutviklingen i de vestlige land, der toleranse og medlidenhet i sin ytterste konsekvens kan føre til vår sivilisasjons undergang. Boken er nå tilgjengelig på norsk og den har absolutt relevans for Norge.

Denne artikkelen byggjer på ein e-post eg sendte til støttegruppa som arbeider for dei som slit etter terroren i 2011. I programmet deira på Arendalsuka i år seier dei at vi må stå opp mot «tankegodset» som førte til terroren, og dei hevdar at gjerningsmannen sine ekstreme haldningar får feste i stadig fleire. Kva for ekstreme haldningar er det fleire får? Er det det forvirra verdisynet og strategiane hans – eller er det faktainformasjon han nytta seg av? For meg er det ekstremt viktig å skilja i kva som er fakta og kva som er nokon sine fantasiar rundt den informasjonen.

Politikere i ulike europeiske land snakker bastant om å sende uønskede innvandrere tilbake til hjemlandet, men det er nok langt vanskeligere enn det blir gitt inntrykk av. Den danske regjeringen jobber hardt for å tvangssende uønskede syrere hjem, men møter lite velvillighet i Syria. 

Fremskrittspartiet troner på toppen av meningsmålingene. I Nettavisens septembermåling står partiet på 31,4 prosent, mens Arbeiderpartiet ligger langt bak med 22 prosent. Likevel er statsminister Jonas Gahr Støre den klart mest populære statsministerkandidaten, der han ligger foran Frp-leder Sylvi Listhaug. Gapet mellom partioppslutning og personlig tillit peker mot en av svakhetene ved Fremskrittspartiet i dagens politiske landskap, nemlig mangelen på en tydelig og troverdig utenrikspolitikk.