Og det poenget er: Autisme- og tilknytningsforstyrrelser har mange felles kjennetegn. Sistnevnte diagnose settes på bakgrunn av alvorlig omsorgssvikt, og den voldsomme overrepresentasjonen av autister blant migranter kan tyde på at det er omfattende forveksling av diagnoser. Det får alvorlige følger for forebyggingsarbeidet mot ekstremisme.
Barn av mødre med migrasjonsbakgrunn hadde 8,4 ganger så høy risiko for å få en autismediagnose enn barn av norskfødte mødre, viste en studie av autismespekterforstyrrelse i førskolealder i Trøndelag Sør. Funnet samsvarer med tidligere forskningsfunn i andre land.
Det er et inntrykk i kliniske miljøer at det er en overhyppighet av autismespekterforstyrrelser hos små barn av mødre med migrasjonsbakgrunn. Autismespekterforstyrrelser (ASF) er en samlebetegnelse på tilstander der det tidlig presenteres avvik i gjensidig sosial interaksjon og kommunikasjonsmønster, samt repetitiv sensorisk-motorisk atferd og begrensende interesser.
Hva slags betydning dette forskningsfunnet har for PST er kanskje ikke umiddelbart enkelt å få øye på, men dersom man kan gangetabellen, kan en annen forekomst av overrepresentasjon være interessant å se på. Det er forekomsten av grov vold. Her er også gangetabellen nødvendig for å illustrere hvor overrepresentert personer med migrasjonsbakgrunn er.
I Norge opplever mer enn hvert sjette innvandrerbarn å bli utsatt for grov vold av moren. Rapporten Minoritetsetniske barn og unge og vold i hjemmet viser både hva volden består i og hvor hyppig mødrene står bak slag, spark og pisking av egne barn (mine uthevinger i sitatet):
Undersøkelsen har også sett på sammenhenger mellom foreldres fødeland og ungdommenes rapporteringer av utsatthet for grov vold fra foreldrene. Grov vold karakteriseres i denne undersøkelsen som å bli slått med knyttneve, slått med gjenstand, fått bank/juling eller utsatt for noe annet voldelig. Fire prosent av ungdommene med mor født i Norden rapporterer at de har vært utsatt for grov vold fra mor. Tilsvarende rapporterer 12 prosent av ungdommer med mor født i vestlige land (utenfor Norden) at de har vært utsatt for grov vold fra mor, og tallet øker til 17 prosent når mor er født i et ikke-vestlig land. Den samme tendensen går igjen når man ser på utsatthet for vold fra far sortert etter fars fødeland.
Omtrent de samme tallene finnes også i annen forskning. Mens omtrent 5 prosent av norske barn har opplevd grov vold hjemme, er det tilsvarende 19 prosent av ikke-vestlige innvandrerbarn som har opplevd det samme, ifølge rapporten Vold og overgrep mot barn og unge – Omfang og utviklingstrekk 2007–2015.
Med tanke på PSTs fokus på autismelidelser blant ekstremister, er nettopp voldelig oppvekst verdt å belyse, for slik oppvekst kan gi skader som likner til forveksling på autisme. Neglekt, vold og ydmykelser fra foreldre i barndommen gir så like symptomer på autisme at feildiagnostisering er et reelt problem – og fagfeltet vet om det.
Vold mot barn gir økt ekstremistrisiko
Når man sitter med det som kalles en populasjon, altså en gruppe med noen felles kjennetegn, i dette tilfellet migrantbakgrunn, må man ta høyde for at det ikke er tilfeldig når det oppstår veldig mange tilfeller av en diagnose. Allerede i 2011 ga Nasjonal kompetanseenhet for autisme ut en prosjektrapport som også dannet grunnlaget for en artikkel som ble publisert i Psykologtidsskriftet.
Det som tas opp i artikkelen er ikke vanskelig tilgjengelig for allmennheten (min utheving i teksten):
Diagnoser som gir kunnskap om årsaker til barnets vansker kan få store konsekvenser for barnets og foreldrenes livssituasjon. Autismespekterforstyrrelser antas å skyldes biologiske/genetiske forhold, mens tilknytningsforstyrrelser antas å skyldes skadelig omsorgssituasjon. Tilstandene er ulike med hensyn til årsak, behandling og prognose. Samtidig har diagnosegruppene en del felles atferdstrekk som kan være vanskelige å skille fra hverandre.
Hvor sannsynlig er det at en gruppe som har sterkt forhøyet forekomst av skadelig omsorg, altså grov vold, samtidig har sterkt forhøyet forekomst av autismelidelser, som er en medfødt tilstand? Vel, på papiret ser det ut som det er nettopp slik, mens det er all grunn til å anta det kompetanseenheten for autisme frykter: Mange er feildiagnostiserte, og er i realiteten skadet av egen oppvekst.
Følgefeil
Dersom man begår feil, får det som oftest følgefeil, og slik er det også når folk får feil diagnoser. Det sier seg selv at man ikke kan forebygge medfødt autisme (om man da ikke lar være å få barn i det hele tatt), og dersom en rekke barn med feilgitte autismediagnoser i realiteten er skadet av egne omsorgspersoner, er resultatet at man ikke får satt inn tiltak som kan forebygge senskader av vold.
Hvor like adferdsuttrykk de omsorgsskadde og autistene har, illustreres godt i artikkelen.
Tilknytningsforstyrrelser kjennetegnes i hovedsak av forstyrret sosial fungering. I uttrykk kan denne forstyrrelsen ligne på trekk man ser ved ASD (autismespekterforstyrrelser, min anm.).
Det synes å være spesielt mange likhetstrekk mellom F 94.1 Reaktiv tilknytningsforstyrrelse og F 84.1 Barneautisme. Ved begge tilstandene kan en se sosial tilbaketrukkethet, vansker med å initiere og regulere sosial kontakt, redusert sosialt engasjement og gjensidighet, manglende respons på sosial kontakt på en utviklingsmessig adekvat måte, lavt nivå av positiv affekt, mangelfull trøstsøkende atferd og avvikende blikkontakt (World Health Organisation, 1992/1999).
PST nevner ikke tilknytningsforstyrrelser med et ord i sin rapport, men lener seg utelukkende på kunnskap om autisme.
Autisme er en utviklingsforstyrrelse, og diagnosen er hyppig forekommende hos personer i PSTs registre, noe som fremkommer ved gjennomgang av registrerte enkelthendelser og taktiske eller operative etterretningsprodukter. Dette ser ut til å samsvare med andre lands erfaringer. Det kan være svært krevende å avklare på hvilken måte en slik diagnose påvirker et radikaliseringsløp, ettersom PST ikke gjennomfører kliniske vurderinger.
Det har pågått en diskusjon i enkelte fagmiljøer om personer innen autismespekteret kan være ekstra sårbare for radikalisering. Ulike fagmiljøer har utviklet policy-dokumenter og risikovurderingsverktøy til støtte for helsepersonell og andre aktører som kan få ansvar for å vurdere om en person innen autismespekteret er i en radikaliseringsprosess.
Dersom fagmiljøene og PST hadde vært mindre preget av berøringsangst for innvandrede voldsmiljøer, ville det vært langt enklere å sette inn konkrete tiltak mot radikalisering. En ærlig tilnærming til ekstremistenes oppvekstvilkår ville avdekket at den aller største «sårbarheten» ekstremistene har i bagasjen er omsorgssvikt. Men en slik tilnærming forutsetter at ulike offentlige instanser orker det ubehaget det er å konfrontere foreldregenerasjonen. Som nylig illustrert av justisminister Emilie Enger Mehl, er en slik tilnærming ikke politisk aktuell. Det er langt viktigere å framstå snill og inkluderende enn det er å stille krav som gir effekt i oppvoksende generasjoner.
PST går langt i å leke den samme leken når de beskriver de radikaliserte:
Psykiske lidelser og psykisk uhelse som sårbarhetsfaktorer i et radikaliseringsløp samvirker også med andre sårbarhetsfaktorer for radikalisering, som utenforskap, dårlige sosioøkonomiske livsvilkår, kriminalitet og rusmisbruk, livskriser og opplevelser av tap. Innenfor terrorforskningen har enkelte psykiske lidelser blitt viet særskilt oppmerksomhet, uten at dette kan tilskrives en økt risiko for at personer med disse diagnosene blir radikalisert. Felles for mange som forsker på terrorrelaterte fenomener, er at forekomsten av terrorhendelser er så lav at man risikerer å anta at funn er allmenngyldige uten at de nødvendigvis er det.
Psykiske lidelser er ikke en direkte risikofaktor for radikalisering, men har indirekte og over tid en forsterkende effekt sett opp mot det totale bildet av sårbarhetsfaktorer en person kan ha.
Tragedien Breivik
22. juli vil for alltid være et nasjonalt traume, og samtidig er det påfallende at ikke PST, politikere og forebyggende aktører tar psykologisk lærdom av terroristens bakgrunn. TV2s gjennomgang av omsorgssvikten Breivik vokste opp i er grundig, og den viser hvordan han allerede som lite barn ble ødelagt.
Anders var utsatt for alvorlig omsorgssvikt og måtte bort fra mor, og det raskt.
«Familien er i utpreget grad i behov for hjelp. Anders bør ut av familien og over i en bedre omsorgssituasjon fordi mor provoseres av gutten og blir stående i en ambivalent posisjon som gjør han ute av stand til å utvikle seg på egne premisser».
I avhør har psykiateren forklart at dette betydde at Anders hele tiden ble pirket på, på en negativ måte.
«Anders er blitt et kontaktavvergende, litt engstelig, passivt barn, men med et manisk preget forsvar med rastløs aktiviteter og et påtatt, avvergende smil. Med det sterkt patologiske forholdet mellom Anders og moren, blir det meget viktig å komme med tiltak tidlig som kan forebygge en alvorlig skjevutvikling hos gutten.»
«Gråter ikke»
Vigelandsparken barnehage, hvor Anders gikk til daglig, kunne også melde om en noe spesiell gutt.
«Han gråter ikke når han slår seg, han finner ikke på egen lek og han har ikke så mange venner.»
Konklusjonen til SSBU var at hovedproblemet til Anders ikke var hodet hans, men forholdene hjemme. I politiavhør etter 22. juli utdypet psykologen vurderingene fra 80-tallet.
«Det er tragisk når man vet hva som skjedde etterpå, at han ikke kom over i en annen situasjon. Da kunne han hatt muligheter til å klare seg.»
Barn som har opplevd ekstrem omsorgssvikt, påføres tilknytningsskader som gir begrenset mentaliseringsevne. Diagnoser eller ei, oppveksten er den samme. Det er vold og neglekt som utløser ekstremisme i voksen alder. I kulturer der vold og ydmykelser er en naturlig del av barneoppdragelsen, vil man få voksne som er ekstremt voldsberedte. I Norge er det en lav andel barn som vokser opp slik. Derfor er terrorhandlinger sjeldne i Norge. I MENA-land er situasjonen en helt annen. Derfor ligger også muslimske land alltid på toppen av terror-statistikken. Det er noe med kulturen.
For forebyggingsarbeidet er det en tragedie at psykiatrien ikke ble forklarende i Breiviks tilfelle, men at alle hans handlinger ble tilskrevet ideologi. Det er vesentlig at vi som samfunn er villige til å se at importert kultur bærer med seg et element av selvproduserende psykiatri. Uten viljen til å se på dette vil feildiagnostisering og mislykkede forebyggende tiltak kun føre til at radikalisering tiltar.
Så kan man på alle måter forstå hvorfor PST etterspør enklere innsyn i de radikalisertes helsejournaler, men i mange tilfeller vil heller ikke dette føre til noen større kunnskap om hva som er den reelle årsaken til viljen til å drepe andre på bestialsk vis. Dessverre tror jeg ikke PST forstår den islamske psyken, og rapporten deres underbygger den oppfatningen.