De voldsomme opptøyene i Frankrike fortsetter, om enn i mindre omfang. Svaret på hvorfor den franske staten opplever at mengder av folk går til angrep på politi, offentlige bygninger og symboler, samtidig som uskyldige butikkeiere rammes av ran og ren vandalisme, ligger ikke i et dårlig utdanningssystem.
Frankrike bruker allerede mer offentlige midler per elev på videregående skole enn gjennomsnittet i OECD. Problemene i det franske utdanningssystemet er langt mer grunnleggende. Som vi også vet fra Danmark, forventes det i økende grad at skolene løser problemer som begynner lenge før første skoledag.
Mislykket integrering, mangel på utdanning og mangel på respekt for autoriteter har blitt utfordringer som lærere forventes å håndtere. Men en skole kan ikke fungere hvis elever som ikke vil lære, tar opp alle ressursene.
– Uholdbar cocktail
For Dahl – og mange med ham – koker mye ned til en ukontrollert og høy innvandring, og derav en kollaps i integreringspolitikken. «Når politikere nekter å føre en ansvarlig integreringspolitikk, er en av konsekvensene at lærerne blir utslitte og undervisningen forringes. Det er ikke nødvendigvis mer penger som mangler. Det er det politiske motet til å formulere og håndtere en årelang, mislykket integreringspolitikk» som mangler, fremmer han.
Den franske statsgjelden er nå snart på 120 prosent av Brutto Nasjonalprodukt. Til tross for dette faktum, fortsetter både den ytre venstresiden og den nasjonalkonservative siden anført av Marine Le Pen å love mer velferd, flere og bedre offentlige tjenester og videreføre en lav pensjonsalder. Den franske pensjonsalderen er allerede Vest-Europas laveste (nå 64 år, men de med lang yrkeskarriere kan gå i alderen 60 – 62 år). Posisjonen begge politiske sider inntar, er en «beleilig posisjon», skriver Dahl, men, legger han til, økonomisk er posisjonen en «uholdbar cocktail».
Skyver problemene over på neste generasjon
Den franske staten lever av penger den ikke har. Den eldre generasjonen har gjennom årene blitt godt vant med en raus offentlig velferd – som de selv altså ikke har finansiert. Derav all den franske gjelden. Den dyttes over på neste generasjon. Dermed ligger det an til at gater og torg i Frankrike vil koke i vold og raseri også årene som kommer.
Skadene bare i Paris er stipulert å koste «flere hundre millioner euro», og, sier Dahl, «den regningen kan den franske regjeringen like så godt skrive inn i budsjettet igjen om ti år».
Dahl mener franskmennene neste vår står mellom valget av to onder – ytterposisjonene politisk:
Det franske presidentvalget ser ut til å bli et valg mellom to onder – der velgerne er mer tilbøyelige til å stemme mot det verste enn for det beste.
På ytre venstre flanke i politikken snakkes det om at «den forferdelige masseødeleggelsen vi ser rundt om i Frankrike er at demonstrantene ikke har noe å tape og plyndrer uskyldige butikkeiere av ren hjelpeløshet over levekårene deres», en forklaring Dahl ikke kjøper. Som oss som søker sannhet, ser vi at det som begynte med lovlige demonstrasjoner mot dårlige skoleforhold raskt ble kuppet «av ekstrem venstreside og voldelige unge menn», sistnevnte typisk med bakgrunn fra MENA. De samme vil være klar ved neste korsvei med sine masseødeleggelser.
Man kan med ganske høy grad av sikkerhet slå fast at et Frankrike i sosial balanse er en illusjon de kommende tiårene.