Politikk

”Man kan ikke være verdslig og muslim.” Ordene tilhører Tyrkias politisk leder Recep Tayyip Erdogan. Tyrkia preges av mangel på ytringsfrihet, mangel på respekt for religiøse minoriteter, mangel på respekt for kvinner. Men Tyrkias lederskap har stor respekt for det Iranske diktaturet. Et Tyrkia med 70 millioner personer inn i EU? Nei, takk, sier den franskiranske forfatteren Chahdortt Djavann og Helle Merete Brix.

Søndagens valg rammet med et brak den svenske elites politisk korrekte samfunnseksperiment. Velkommen til virkeligheten! Dette skriver den ledende politiske kommentatoren i Danmark, Ralf Pittelkow. Pittelkow peker på det innlysende: hvis det ikke var betydelige integreringsproblemer i Sverige, så hadde da heller ikke Sverigedemokratene seilet inn i Riksdagen.

Du visste det kanskje ikke: Svenskerne er minst like rasistiske som danskene. Det må jo bli den logiske slutningen – hvis vi skal ta norsk media og venstreradikale på ordet – om at Danmark er så fremmedfiendtlig og rett ut rasistisk. For nå viser det seg at svenskene er minst like kritiske som danskene til den ikke-vestlig innvandringen. Huff, da, dette begynner å bli tråkigt.

Sverige er i tøff konkurranse med sentrale europeiske land i forhold til å selge ut verdiene sine, et "utsalg" som ikke minst handler om å tilfredsstille islam. Tross den harde konkurransen, stikker Sverige definitivt av med førsteplassen. Det svenske raderes ut mens de sentrale politiske partiene snur ryggen til folkhemmet. I et slikt klima er det en naturlig reaksjon at Sverigedemokratene vokser frem, mener Bruce Bawer.

Avslutningen på ramadan ble feiret med brask og bram i det danske Folketinget. En veritabel triumf for islamister verden over, mener Britta Mogensen. Da det ble stilt spørsmål ved det religiøse arrangementet i det politiske maktsenteret, ble festen omdøpt til en ”mangfoldsfest”. Mangfold uten vin eller øl på bordet. Kunne man tenke seg en mangfoldsfest arrangert av dansker der de mangfoldige gjestene kun fikk servert vin og øl?

Forfatteren Mark Steyn merket seg et mentalt politisk skifte etter 11/9: plutselig frekventerte vestlige politikere moskeer. Kan noen forestille seg at USAs president etter japanernes angrep på Pearl Harbour ville bestilt bord på en sushirestaurant? spør Steyn, som nylig mottok Sappho-prisen i Danmark. For Steyn er humor et av de viktigste våpnene i kampen mot vestens uvitenhet. Mikael Jalvings møte md Steyn er verdt å bruke noen minutter på.

De etablerte politiske partiene vil ikke møte Sverigedemokratene (SD) til debatt. Mediene boikotter dem likeså. Parallelt tyr venstreekstremister til vold og klarer å stoppe SDs åpne valgmøter. Men får vitterlig assosiasjoner til stater man ikke liker å sammenlikne seg med. Ikke minst når Sveriges statsminister mener at SD ”ikke må bli overrasket over” å bli møtt med vold. Blir det Sverige som får Europas neste politiske mord?

”Legg ned arbeidet i fem minutter”. Slik lyder budskapet til aksjonen ”Ingen innvandrere” som Damon Rasti står bak. Initiativet kommer på bakgrunn av det Rasti mener er et mer innvandringsfiendtlig Sverige – ikke minst på grunn av Sverigedemokraternas fremgang.

Det danske fjernsynsporgrammet Horisont leverer et bra program om tilstanden i Sverige nå fire dager før valget, med Sverigdemokratene i sentrum. Vi møter den utstøtte læreren, den utskjelte partilederen, og det gis et historisk tilbakeblikk på partiet som nå etter all sannsynlighet seiler inn i Riksdagen.

Hold deg fast: en professor i islamske og arabiske studier i Tyskland støtter Yusuf al-Qaradawi i en bok om Qaradawi, ”Global Mufti”, som skal presenters på bokfestival i Berlin senere denne måneden. Støtten bunner i at Qaradawi har utstedt en fatwa der han tillater kvinner å drepe jøder uten å måtte be om tillatelse fra foreldre eller eventuell ektemann. Kvinner er ”til og med” tillatt å utføre selvmordsaksjoner uten slør. For den kvinnelige tyske forskeren er dette et tegn på “ekte likestilling mellom kjønnene”. Bravo!

Den eneste som klarte å levere noe fornuftig og virkelighetsnært under debatten i går på Litteraturhuset, var dansken Torben Andersen. Kristin Clemet la frem sine visjoner om fri flyt av mennesker verden over – for mennesker er som kapital og tjenester – mens Aps Anette Trettebergstuen fremførte i harde og autoritære ordlag at de som mener innvandringen er en ”trussel mot velferdsstaten, de skal bare avvises”. Punktum. Ingen tall, ingen analyse, ingen substans. Dessuten, slo Trettebergstuen fast; Ap skal ”på sikt øke innvandringen”. Ved hennes side satt Aps Grete Brochmann, leder av regjeringens utvalg som skal se på velferdsordningene i lys av innvandringen. Brockmann så ikke ut til å trives. Det var vel kanskje et av de ytterst få lyspunktene i en ellers svært skuffende seanse.

Iranskfødte Amir Payan er bystyremedlem for Bergen SV. På slutten av fjoråret omtalte han Regjeringens asylpolitikk som nazipolitikk, og krevde at SV gikk ut av Regjeringen. Utspillet vakte sterke reaksjoner internt i SV og Payan ble fratatt alle partiverv, men han sitter fortsatt i bystyret. Nå prøver Payan bakdøren for å få makt i partiet.

Fra dansk hold betraktes valget i Sverige med økende skepsis. I helga benyttet Weekendavisen lederen til å hevde at både de etablerte partier i Sverige og de svenske medier gjør sitt ytterste for å skaffe Sverigedemokraterna en plass i Riksdagen. Heller ikke Karen Jespersen er nådig: Hun mener at hvis noen svensker skulle finne på å uttrykke glede og stolthet over egen kultur risikerer de å bli hengt ut som ”rasister” av folk som Mona Sahlin. – Og så undrer hun seg over SDs fremgang, er Jespersens ironiske kommentar.

Erna Solberg og maktbastionen i Høyre synes ikke å ha rikket seg en eneste centimeter siden de satt med makta over innvandrings- og integreringspolitikken i Bondevik-regjeringen. Dette er for meg overtydelig etter å ha hørt radiodebatter i går og i dag mellom Siv Jensen og Erna Solberg og Bent Høie. Kanskje noe av det mest oppsiktsvekkende er at Solberg og Høie mener Høyre sloss for individets rettigheter, mens FrP bedriver gruppetenkning. Men de politiske konsekvensene av partienes uttalte politikk gir da motsatt effekt! Likevel; det forundrer ikke meg at når den dagen kommer da parallellsamfunnene har satt seg så dypt at situasjonen – integreringsfallitten – er åpenbar for enhver, ja, da skal FrP (og HRS) få skylda: vi skapte utenforskapet, vi inkluderte ikke ”dem”, for vår retorikk fremmedgjorde ”dem” og støtet ”dem” ut i ingenmannsland. Vi fratok dem muligheten og lysten til å bli som oss.

Ingenting i et selvgodt samfunn synes verre enn å ytre seg kritisk til innvandringspolitikken. Slike kritikere stemples som om de skulle representere det lille mindretallet av folkesjelas grums – og stemplerne vokser metervis hver gang de kan trøkke og tråkke de kritiske røstene ned i søla. Slik oppnår man medlemskap hos de anstendige, og innenfor dette taktfaste fellesskapet utpekes idiotene. De anstendige tar derimot sjelden idiotene for det de sier, men for det de er eller det de ikke har sagt. Men noen reell debatt? Nei takk! Anstendige diskuterer da ikke med idioter.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre fylte 50 år i går. Gahr Støre er en av de personene med mest makt i Norge – og den politikeren som er mest populær hos folket. Men det var ikke hyllesten av en av Norges mest vellykkede menn som vakte oppsikt på hans 50-årsdag i går, men ”nyheten” om at Gahr Støre har invitert kronprinsparet til sin private feiring. Det heter samrøre, politisering av kongehuset, maktspill, mangel på dømmekraft. Ikke minst ytrer mediafolk seg. Maktmennesket Gahr Støre skal settes på plass. For det er for så vidt lite man kan gjøre med Gahr Støres suksess, hans talegaver og hans upåklagelige fremtreden, men ett sted går grensen: Han kan jammen ikke ha hvilke venner han vil. Det får være måte på.

President Obamas støtte til bygging av en moské på Ground Zero vitner om mangel på medfølelse med de etterlatte etter 9/11. Presidenten fremstår dessuten som en populist. I det ene øyeblikket er han for moskebyggingen, og overkjører folkets vilje, i det neste øyeblikket vakler han. Obama fremstår som en ”usammenhengende” president, skriver Ibn Warraq for rights.no.

Europa eldes ikke med verdighet. Over et halvt århundre etter at de første stegene ble tatt for å danne EU, er Europa først og fremst et omfattende marked uten en fastspikret politisk eller militær enhet. I tillegg er Europas betydning internasjonalt svekket. Henry Kissingers spøk om at Europa ikke har et telefonnummer, er mer relevant enn noensinne. Hva skjedde? Dette spør den franske filosofen og forfatteren Pascal Bruckner.

Mikael Jalving skriver på en dokumentarbok om Sverige, et Sverige han mener best kan beskrives som fordomsfullt og besatt av rasister. Sverige er blitt de ekstremes land: "Fra mine egne rejser i Sverige i forbindelse med min kommende bog om Sverige i dag mærker jeg, hvordan Sverige fra engang at have været et kulturelt og socialt sammenhængende land med et forholdsvist homogent folk, i løbet af den seneste generation har forvandlet sig til et ekstremernes land. Og at ekstremerne kommer op til overfladen med et tempo som aldrig før, så alle kan sidde ved Øresund og følge med fra første parket.”

Høyresiden fosser frem, noe som selvsagt ikke går upåaktet hen blant moraliserende sosialister, som eksempelvis ikke nøler med å stille opp i demonstrasjoner der Hizbollahs flagg vaier ved scenen. Religionshistoriker Hanne Nabintu Herland har sine klare tanker om den frihetsinnskrenkende venstresidens forsøk gjennom rundt 40 år på meningsmonopol - nå endog i de sosiale medier.

Strammere regler for foreldrepermisjon og flere enkle, lavlønnede jobber skal øke sjansene for at innvandrere kommer raskere på arbeidsmarkedet og dermed integreres i samfunnet. Forslaget er å finne i den svenske integrerings- og likestillingsministeren Nyamko Sabunis (FP) bok ”Det nya Sverige” som kommer ut i dag. Forslagene møtes med liten forståelse.

Alle snakker om han. Mange har en mening om han, men hvor mange kjenner han egentlig? Den tidligere trotskisten, Lars Hedegaard, som nylig ble tiltalt for rasisme, publiserer denne høsten første bind av sine memoarer, ”Verden var så rød, mor. Erindringer 1942 – 1980”.

”Så lenge skuta kan gå, så lenge hjerte kan sl兔 Verselinjene fremført av legenden Erik Bye, falt på plass etter Aftenpostens oppslag om at norskpakistanske barn av søskenbarn har 11 ganger høyere risiko for å utvikle fremadskridende hjernesykdommer enn norsk barn. Hvor er den offentlige selvransakingen blant norskpakistanske talspersoner? Hvor er de ansvarlige politikerne? Hvor lenge skal denne tragedien inngifte medfører få lov til å fortsette? Lignende spørsmål stiller Hege Storhaug i Aftenposten i dag.

Det svenske valget er nært forestående. Den 19.september skal det hele avgjøres. Vil det bli den sittende blokken, alliansen, som går av med seieren eller vil utfordrerblokken, de rødgrønne, ta siste stikk? Det er opp til det svenske folket. Eller vent litt, det er visstnok mer opp til media. For hvor er det blitt av Feministiskt initiativ (FI), Piratpartiet (PP) og Sverigedemokraterna (SD)? Fotograf og kunstner Elisabeth Ohlson Wallin krever at mediedekning blir reell. "Jag som medborgare i ett demokratiskt land vill veta på riktigt vad jag har för olika alternativ att rösta på.”