Politikk

Storbritannias tegneseriefigurer Peppa Pig, Suzy Sheep og Rebecca Rabbit boltrer seg på barne-tv, og har fått mange trofaste følgesvenner. Derfor var nok både Peppa Pig og venninne hennes stolte da de ble invitert til å delta på et valgmøte i regi av Labour, der de skulle fremheve Labours familiepolitikk. Men så kom noen på at Peppa jo faktisk forestiller en gris.

Gjennom 1990-tallet kunne Amnesty International (AI) trekke et avtalt beløp månedlig fra kontoen min. Det ble det slutt på. At valget mitt var riktig, får jeg til stadighet bekreftet. AI fremstår som rendyrkede multikulturalister som svikter brutalt kvinners frihetsrettigheter, gjennomgående dem av den muslimske ”arten”, og AI synes å være mer opptatt av terroristers menneskerettigheter enn regimers juridiske undertrykking av kvinner gjennom sharialovgivning og legitimering av kjønnslemlestelse, for å nevne noe.

BLDs Audun Lysbakken (SV) fremstår mer og mer som en ”jeg-minister”: mine ideer, mine løsninger, mine prosjekter. Det han ikke liker, har ikke livets rett. Det går strålende hvis han kan gyve løs på FrP, og samme holdning har han vist overfor HRS. Men det han beskylder FrP for, er han kanskje det beste beviset for selv?

HRS har ingenting å skjule overfor media eller andre i den pågående prosessen mot oss, satt i gang av en kanonade av udokumentert og uriktige påstander om oss fra Amal Aden. Nå som myndighetene har droppet rapporten som har vært bebudet i trekvart år og som skulle kaste lys over saken, kunne vi kanskje forventet at Klassekampen, Dagbladet og Aftenposten ville kaste seg over saken. De har jo vært ivrige i å videreformidle kritikk av HRS. Men fra disse er det taust som i den samme graven som rapporten antakelig ligger. Derimot griper Nettavisen fatt i saken og publiserer IMDIs rapportutkastet fra desember i fjor. Vi velger derfor å legge ut vårt tilsvar til den uferdige rapporten, sendt IMDi 19.februar i år, og der IMDi responderte på mail til oss 25.februar med disse ordene: ”Vi ønsker å ha dette som et vedlegg til rapporten som oversendes BLD. Deler av innpillet kan også med fordel tas direkte inn i rapporten, og da med henvisning til vedlegget. Vi anser med dette at vi har mottatt det materialet som HRS mener er relevant. IMDi tar sikte på å ferdigstille saken i løpet av kort tid.”

Tegneren Kurt Westergaard er mer googlet enn statsminister Lars Løkke Rasmussen og Dronning Margrethe av Danmark. Ikke til forkleinelse av Dronningen, men man må kunne si at dette er en god nyhet for bevisstheten rundt Danmark og Europas verdigrunnlag. Altså en ”hurra-nyhet”.

I fjor sommer krevde Dagbladet på lederplass at HRS måtte granskes. De mente til og med at det hastet. Dette skjedde etter at avisen lot Amal Aden fremme udokumenterte påstander som avisens journalister visste ikke medførte riktighet. Nå som det er klart at det tross Regjeringens bebudede granskning verken blir granskning eller en rapport om forholdene, er Dagbladet taus. Heller ikke Klassekampen har så mye å være stolte av.

Mønsteret er påfallende. Enten det er partiet Rødt i Norge eller Enhedslisten i Danmark, er følelsene varme for totalitære religionspolitiske krefter. Derfor kommer Enhedslisten til å stemme for bygging av en stormoské i København, som skal være finansiert av Iran. At det iranske despotiet slik får en forlenget arm inn i Danmark, er altså ønskelig for marxist-leninistene. Slik får de antakelig smurt sine lidderlige vibrasjoner og visjoner for det totalitære – uansett klesdrakt?

Tilliten til norsk journaliststand forvitrer for hver dag som går. Jeg er selv journalistutdannet, en tittel jeg etter hvert har fått problemer med å ta i min munn. Aftenpostens oppslag i dag vitner om hvorfor: Regjeringen ba om full granskning av Amal Adens påstander om HRS. IMDi fikk oppdraget, og startet opp i fjor sommer. I et rapportutkast HRS mottok i desember hevdet IMDi derimot at det ikke var en granskning de bedrev. De ville heller ikke fortelle hvilken status rapporten om HRS hadde. Vel, uansett: uken før påske ble det varslet at rapporten om HRS var rett rundt hjørnet. I går ble det imidlertid meldt om en dødfødt rapport. Audun Lysbakken og IMDi hadde begravde rapporten. Har noe liknende skjedd før? Man skal være svært vrang for ikke å se at IMDi har prøvd å koke suppe på spiker, men suppen har tydeligvis ikke falt i smak hos Lysbakken. Aftenposten ser derimot ikke ut til å like at HRS er ”frifunnet”. Derfor er tittelen i dagens avis denne: ”Vurderer støtten til Human Rights Service”.

IMDi fant ingenting, derfor skal sannheten unndras? For i dag ble det klart at IMDi helt har fraskrevet seg granskningsansvaret direktoratet ble pålagt av Regjeringen i fjor. Samtidig sier IMDi at det er ingenting å utsette på HRS. Før påske varslet imidlertid IMDi og statsråd Audun Lysbakken at rapporten der Amal Adens påstander om HRS skulle granskes var like om hjørnet. IMDi har nå konkludert; det er "mer hensiktsmessig” at HRS besvarer fire spørsmål enn at IMDi offentliggjør rapporten. Dette er for øvrig spørsmål vi allerede for lengst har besvart, men som vi selvsagt igjen kan presisere våre holdninger til.

At det bedrives kampanjejournalistikk i dette landet er vel noe de fleste av oss har erfart, i alle fall hvis en jobber tett opp mot innvandrings- og integreringsfeltet. Men er det OK? Stadig flere i internettsfæren avdekker slik journalistikk, og tilbakemeldinger kan tyde på at medieforbrukerne ikke liker å bli utsatt for kampanjer. Man forventer en så objektiv og nøytral journalistikk som mulig. Derimot er det første gang jeg registrerer at en journalist går ut med harde anklager mot slik kampanjejournalistikk. Det er journalist Are Slettan som i harde ordlag kritiserer Aftenpostens kampanje for den utviste Fathia Ahmed Omar.

Det største sjokket da jeg besøkte Pakistan første gangen var den svært utbredte rasismen. Om du er et godt menneske spiller knapt noen rolle hvis du er mørkere i huden enn gjennomsnittet. Du er dømt til ”evig fortapelse”. I Norge snakkes det ikke om dette, enten denne rasismen har sitt opphav i Pakistan, Irak eller et afrikansk land. Denne rasismen lever imidlertid svært godt i Norge. For; akkurat som kollektivistiske giftermål og flerkoneri fulgte med på flyttelasset hit, fulgte også dette rasistiske tankegodset med på det samme lasset. Det er betimelig å spørre seg: hvorfor i all verden har aldri dette vært et tema for de som sier at de jobber mot rasisme og for likeverd, som Antirasistisk senter?

Mens mange er opptatt av om Norge skal bli EU-medlem, eventuelt sloss for fortsatt å holde oss utenfor, er det ingen som forespeiler det norske folk at vi også kan tre ut av EØS-avtalen. Hvorfor kan vi ikke det, når Sveits har en avtale som synes å fungere godt som bare det – og det uten at de gir fra seg det mest essensielle et land har, nemlig egen suverenitet?

”At KrF ikke står opp for det brede folkelige fellesskapet der kristendommen er en sentral og uløselig del av grunnkulturen vår, er vel åpenbart for de fleste – med unntak av de som har falt i hendene på Høybråtismen. Det er nok gode grunner til at KrF vipper på sperregrensa. For min del kan partiet godt gravlegges – hvis ikke politikken legges radikalt om.” Dette skriver Hege Storhaug i Dagensmagazinets helgemagasin.

Undrenes tid er ikke forbi, om vi skal tro Raymond Johansen i Ap. Han hevder at Ap skal vinne kommunevalget i Oslo, og det skal skje med kunnskap og troverdighet på integrering. Det må i så fall bety at Oslo Ap skal styres etter andre prinsipper enn Ap i regjeringen. Men det kan være at underet heter Libe Rieber-Mohn.

Ayaan Hirsi Ali forteller at hun ofte får spørsmål fra amerikanere om en av Nederlands ledende politikere, Geert Wilders, er ”rasist eller fascist”. Han er ingen av delene, mener Hirsi Ali, tvert om er han en bra politiker for landet. Men hans løsninger på innvandringens problemer, er ”urealistiske i praksis”, skriver Hirsi Ali i et leserinnlegg i NRC Handelsblad.

Det gikk et iskaldt gufs gjennom mange SV-hjerter da Kristin Halvorsen og Heikki Holmås tillot seg å kritisere hijab på småjenter og dertil ikke avviste et eventuelt hijabforbud i grunnskolen. Det ble kanskje et åpenbart uttrykk for at noe slett ikke er som det skal være i Det Nye Norge, men deres intensjoner kunne jo bli misforstått. Man kunne jo forledes til å tro at venstresiden er i ferd med å gli over mot høyre. Derfor er Halvorsen og Holmås’ uttalelse nærmest stemplet som en offentlig villfarelse, men kan vel så mye vitne om at SV ser seg nødt til å legge om politikken.

Det begynner å brenne under føttene på Amal Aden. I dag kan vi lese at Aden trekker seg fra Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementets Kvinnepanel i protest med at statsråd Audun Lysbakken (SV) somler med å frata HRS statsstøtten. Jeg er enig med Aden at de somler. De har holdt på med saken siden i fjor sommer. Men somlingen handler kanskje om at de nettopp prøver å gjøre som Aden og hennes medspillere vil, nemlig å finne noe å frata HRS’ statsstøtten for? Men myndighetene finner ingenting som taler Adens saken, tvert om. Så enkel er den saken.

Da somaliskfødte Amal Aden i fjor sommer gikk ut med en rekke alvorlige påstander om HRS, stilte Klassekampen og Dagbladet seg til rådighet som mikrofonstativ. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) fikk i oppdrag av Regjeringen å granske sannhetsgehalten i Adens påstander. HRS kan bevise at Aden lyver. Det får IMDi til å bruke ressurser på fjerne bevisene, og således holde sannheten unna. IMDis rapportutkast om HRS - som er unntatt offentligheten - lekkes til Aftenposten, som benytter spalteplass på å så tvil om lydopptakenes lovlighet. Bør ikke Regjeringen finne ut hvordan IMDi-rapporten kom Aftenposten i hende, og hvorfor? Mener virkelig Regjeringen at denne prosessen er verdig en rettsstat? Er det slik innvandrings- og integreringsfeltet skal styres? Daglig leder i HRS spør i dagens Aftenposten.

Christine Ask Ottesen i Datatilsynet og Henning Jakhelln ved Universitetet i Oslo er utvalgt av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) til å vurdere hvorvidt lydopptakene HRS har av Amal Aden er ulovlig. I rapportutkastet fra IMDi går de langt i å slå fast at opptakene er ulovlige og ikke kan benyttes som bevis i retten. Det mener advokat John Christian Elden er feil. Han mener tvert om at lydopptakene sikrer rettssikkerheten både til Aden og HRS.

Aftenposten har i dag et oppslag om HRS der det sås tvil om lovligheten av lydopptakene vi har av Amal Aden. Det kanskje mest interessante med dette; lydopptakene avdekker at Amals udokumenterte og grove påstander om HRS ikke er sanne. IMDi har lyttet til opptakene og vet således hvordan virkeligheten fortonet seg. Men heller enn å søke sannheten, så skal tydeligvis Aden beskyttes for å fjerne HRS ved at det prøves å avvise håndfast dokumentasjon som renvasker HRS. Hvem er det i så fall som er uten rettssikkerhet? Har IMDi igjen en ”egen agenda”?

Man kan kanskje slå fast at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har avslørt seg selv ved å publisere en rapport med ”egen agenda”. Nå hevder ukeavisen Dag&Tid at det på tide at Norge legger ned ”de politiske kommissærene” – og at et godt sted å starte er nettopp IMDi. Grunnlaget for beslutningen er ikke minst å finne i utviklingen i Storbritannia, og lite tyder på at Norge følger noe annet spor.

Akthar Chaudhry er skråsikker: han har vunnet debatten innad i Oslo SV om partiet skal gå for hijabforbud i skolen eller ei. Det ligger i kortene at ”noe hadde skjedd” i SV dersom han, som innvandret pakistaner, hadde gått ut i klare ordelag og formulert følgende: ”hijab er en markør av muslimske jenter som annerledes enn andre barn, hijaben skaper oss og dem-skiller i skolegården. Dessuten er hijab uttrykk for at islam ser på jenter og kvinner som underordnet gutter og menn, noe selvsagt ikke SV som et feministisk parti kan akseptere. Vi ønsker heller ikke at foreldre skal bruke barna sine for å annonsere for religion eller politikk. Det skaper et urolig sosialt klima barn i mellom. Vi har dessuten en stolt tradisjon med å si klart ifra når de klamme prestehendene prøver å utøve makt. Og ikke minst; barnas beste har selvsagt forrang for foreldres eventuelle religiøse eller ideologiske preferanser. Barna kan selv velge trostilhørighet når de er gamle nok til det. Derfor kan SV med glede melde at vi ønsker en skole som er en hijabfri sone, og for øvrig også fri for andre religiøse eller politiske synlige symbol på barn og lærere.”

En fundamentalistisk gruppe som ønsker å gjøre England til en islamsk republikk har lyktes å infiltrere Labour Party. Ifølge en av statsrådene har gruppen fungert som et parti i partiet, der de blant annet har prøvd å vinne makt ved å ta kontroll over lokale Labour organisasjoner. Samme gruppe har mottatt betydelig økonomiske midler – nettopp for å bekjempe voldelig ekstremisme.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) direktør Osmund Kaldheim innrømmer overfor fagbladet Journalisten at de har en ”egen agenda” i sin årsrapport for 2009, som for øvrig har den oppsiktsvekkende tittelen «Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv». Både rapporten og IMDi-direktørens begrunnelse for vinklingen av årsrapporten er intet mindre enn en skandale. Vil Regjeringen og Stortinget godta et direktorat som driver både med egen og dertil villedende politikk?