Av Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter. Kronikken sto på trykk i fast spalte i byblogg for Bergens Tidende Byavis 16.8.2010.
Den nye høyrebølgen
Klassekampen skrev 5. juni om den nye høyrebølgen som man mener kjennetegnes av bruk av sosiale medier og internettforum der intellektuelle kan diskutere i fred uten å rammes av den strenge norske mediesensuren. Medieprofessor Jostein Gripsrud kommenterte deretter fenomenet, tidstypisk fylt av den moraliserende sosialistiske ordbruk. Etter å ha lest Gripsruds negative uttalelser om høyrebølgen som nå går sterkt frem i Norge, sitter man igjen med tanken: Hvor mange hundre ganger har jeg lest dette før? Denne artikkelen har stått overalt i norske aviser i snart førti år. Det er de samme ordene i bruk omtrent hver gang. Ikke et eneste nytenkende semantisk sprell. Hvilke universiteter går norske akademikere egentlig på for å lære å bli så forutsigbart maktretorisk ordkjedelige?
I løpet av første to paragrafer stemples personer som Jon Hustad, Ole-Martin Ihle og Halvor Fosli som halvstuderte journalister, forskere av ”ulike slag” og såkalte intellektuelle fra den bavianaktige snakkeklassen (det vil antagelig si befolkningen som ikke er en del av venstresidens maktelite). Den underliggende tonen er at disse ymse og grumsete personene fra hekkeplassene i Oslo sentrum er det selvsagt bare rom for i sosiale medier og snart må ”vi snille sosialister” få slutt på det også.
Støtte til Israel som det eneste reelle demokratiet i Midtøsten antydes å være grunnet i voldsromantikk (!). Dette sies om staten Israel hvis intellektuelle bidro til å grunnlegge vår egen moderne europeiske kultur, et land som lenge har vært interessert i dialog om en fredelig tostatsløsning. Den ukritiske omfavnelsen av Hamas og Hizbollah derimot, organisasjoner som åpent kjemper for etnisk rensing og utslettelse av hele folkeslag, anses for å være rørende islamistiske frihetsbevegelser. La meg minne om at her vokser barn opp med foreldre som forteller dem at det er en hedersgjerning å begå selvmord, særlig hvis du drar med deg et tjuetalls jøder i døden. Israel er forøvrig suverent største bistandsyter til Gaza, langt over de omkringliggende muslimske landenes bidrag. Gaza er det området i verden som mottar mest norske bistandsmidler pr. innbygger. I 2008 gikk rundt 800 millioner norske kroner dit. En kan spørre seg hva slags aktivitet finansierer disse pengene?
Ifølge medieprofessor Gripsrud er Israel-venner som Hustad ubehagelig påtatt kyniske. Mener man at den norske venstresidens idylliske omfavnelse av Hamas er fredselskende nødhjelpsarbeid? Hvem snakker om Hamas’ erkefiende Fatah, som den Norgeselskende Arafat engang stiftet? Disse ønsker som kjent dialog, toleranse og menneskerettigheter, også for jøder. Og hvorfor nevner ingen at Gazas grenser er like stengt mot muslimske Egypt, et land som kjemper en vel så hard kamp mot menneskerettighetsmotstanderne i Hamas? Under demonstrasjoner med Hizbollahflagg står så nordmenn som forfatter og venstrepopulist Erlend Loe og tror han gjør demokratiet en tjeneste.
Den kulturradikale retorikken er for lengst blitt et allestedsnærværende undertrykkelsesredskap som preger det offentlige språket med truende undertoner. Mannen i gata har i mange år visst at det er best å holde kjeft. Journalister, redaktører, akademikere, politikere og forlagsfolk har skjønt det samme. En av konsekvensene er at Norge i dag preges alvorlig av parallelle virkeligheter der vanlige nordmenns perspektiver og behov ikke rekker opp til de politiske elitenes høytsvevende definisjoner av det rike, vellykkede Norge. Frykt for ”de andre” er som kjent en drivkraft av dimensjoner. Og fordi nordmenn flest er konfliktsky opptatt av å virke snille og å bli likt av alle, passer sosialismens totalitære tendenser godt sammen med lydighetskulturen i det norske folk. Vi har jo vært vant til å bli fortalt hva vi skal mene og har vært styrt enten av dansker eller svensker i mange hundre år.
En av venstresidens sjefsfilosofer, Jacques Derrida, er av mange blitt kalt Europafiendtlig for sine negative karakteristikker av europeisk kultur. Han har lyktes i å motivere europeere til å plukke fra hverandre alt fra borgerlige samfunnsautoriteter til kulturlojalitet mot egne idealer på en måte som gjør at man i dag sitter igjen med sosialt og kulturelt kaos. Det holder å nevne multikulturalismens nedbygging av europeiske verdier, den frihetsinnskrenkende 68’er feminismen og den hårreisende rasismen som ligger i dullingen med ikke-vestlige kriminelle som er betydelig overrepresentert i norske fengsler. Konsekvensene av angsten for grensesettende autoriteter og den påfølgende byråkratiske beslutningsvegringen som oppstår i vakumet, kan betraktes i norsk skole og i Oslo, som nå betegnes som Europas narkohovedstad. Slik går det når en tungrodd og verdiforvirret stat er alles mor og individet fratas sitt personlige ansvar.
Det er på høy tid å dekonstruere venstresidens dekonstruksjonisme. Jakten på det fortrengte sekundære og ønsket om å gjenopprette rettferdighet, stanset ikke pendelen da den aristoteliske gyllne middelveien var nådd, men havnet over i motsatt grøft. Venstresiden er blitt det man satte ut for å bekjempe: Maktarrogante oligarkiske klikker som ser folket som nyttige idioter man lett kan kontrollere gjennom å betegne egne perspektiver moraliserende som ”det gode” og ideologiske meningsmotstanderes som ”det onde”. Jamfør en av USAs ledende intellektuelle Noam Chomskys analyse av hvor innskrenket den mediemessige friheter er, særlig i demokratier, fordi maktinnhavere nettopp her er ekstra avhengige av å styre de stemmeberettigedes tanker. Det er tross alt folket som går til stemmeurnene. Kontroll av det offentlige mediespråket er avgjørende for å kunne sikre vinnerloddet ved politiske valg.
I dag gjennomsyrer de frihetsinnskrenkende tendensene de kulturelle symbolsystemer med en hersketeknisk snert, på nøyaktig samme måte som maktelitene i generasjonene før dem. Det såkalt sekundære i Derridas forstand er blitt det totalitære primære. Det skjedde i løpet av tre tiår. Med monopol på meningsmarkedet har man definert definisjonsretten av hva det vil si å være frie borgere i demokratiske samfunn. Derfor går Jon Hustad og co. under jorda og inn i mediekanaler som foreløpig ikke er kontrollert av sosialistiske komiteer. I de fleste land med en utpreget sensurert offentlighet, skjer som kjent det samme.