Etter å ha deltatt aktivt i debatten om flerkultur, islam og integrering i mangfoldige år, følte jeg meg oppgitt og frustrert. Det var som om talen min gikk i kontinuerlig repetisjon, og verken politikere eller majoriteten av folket ga meg håp om handling. Jeg tok derfor en måned pause fra alle sosiale medier. Men en dag i sommer skulle min halvt norske kusine gratuleres med 36-årsdagen. Min favoritt kusine, beste venn og en helt unik vakker sjel. Hun som støttet meg i tykt og tynt og ga meg troen på meg selv. Hun som ble utstøtt av den pakistanske storfamilien sin, akkurat som meg. Jeg undres hvor mange slike skjebner som finnes i Norge.
