Integrering og integreringspolitikk

De utstøtte versus hyklerne

Etter å ha deltatt aktivt i debatten om flerkultur, islam og integrering i mangfoldige år, følte jeg meg oppgitt og frustrert. Det var som om talen min gikk i kontinuerlig repetisjon, og verken politikere eller majoriteten av folket ga meg håp om handling. Jeg tok derfor en måned pause fra alle sosiale medier. Men en dag i sommer skulle min halvt norske kusine gratuleres med 36-årsdagen. Min favoritt kusine, beste venn og en helt unik vakker sjel. Hun som støttet meg i tykt og tynt og ga meg troen på meg selv. Hun som ble utstøtt av den pakistanske storfamilien sin, akkurat som meg. Jeg undres hvor mange slike skjebner som finnes i Norge.

Jeg satt våken denne kvelden i sommer og laget et bursdagskort på android. Ventet på at klokken skulle slå 12 midnatt, slik at jeg ble den første som gratulerte henne med dagen. Jeg postet meldingen og gikk til sengs med håp om at bursdagskortet ville glede henne. Hennes lykke og glede har alltid betydd uendelig mye for meg.

Neste dag kom den tragiske meldingen: Kusinen min var nettopp død grunnet en blodpropp i hjertet. Denne sørgelige meldingen hadde også nådd hennes bror (også halvt norsk) og norske mor, som var gift med min onkel da han kom til Norge på 70-tallet (de ble skilt for mange år siden). Onkelen min hentet ny kone fra Pakistan, som han har tre voksne barn med. Jeg ringte moren hennes for første gang på 19 år, kondolerte henne, og deretter ringte jeg faren til min kusine, altså onkelen min.

Jeanette fronter igjen de svakeste

Jeanette fronter igjen de svakeste.

Han som truet med å drepe meg  

Det var spesielt å høre stemmen til mannen som truet meg på livet 19 år tidligere, høre han gråte over datteren han frastøtte seg. Han som sa at han kom til å drepe meg hvis han så meg igjen. Han som mente at jeg ikke hadde rett til å velge annet enn det foreldrene mine tillot meg. Han som klandret meg og kusinen min for å ødelegge familiens ære. Han som jeg anmeldte til politiet for drapstrusler.

Disse voksne menneskene som aldri tok ansvar for sine valg, holdninger og oppførsel hadde ikke forandret seg, men nå gråt han altså.

Kusinen min skulle begraves etter islamske standardritualer. En samling av folk skulle lese fra koranen og be om tilgivelse på hennes vegne så hun kommer til himmelen. Så kom det som kan synes å være en overraskelse: Onkels yngste datter skulle gifte seg to dager før begravelsen. Han prioriterte bryllupet. Jeg var ikke overrasket. Min onkel brydde seg heller ikke om å dra på sykehuset for å se sitt første nyfødte barnebarn for 18 år siden. Han sa at han kunne ikke gå glipp av cricketkamp på TV.

Kusinen min var godt likt da hun var liten og hun var min favorittperson allerede den gangen vi var små. Den dagen familien min skulle flytte tilbake til Pakistan – ikke minst for å sikre at jeg ikke fikk egen vilje – rømte og gjemte hun seg i et forsøk på å hindre avreisen vår.

Alle årene i Pakistan gledet jeg meg til å se henne igjen. Da jeg kom tilbake (tvangsgiftet og gravid) var hun like overstrømmende glad for å se meg som jeg var å se henne. I årene fremover ble hun den eneste positive personen i familien som støttet mine valg. Hun hadde aldri noe vondt å si om noen, og hadde alltid et smil på lur og var oppmuntrende av natur. Hun fikk meg til å tro på meg selv. Hun var den eneste som ga meg komplimenter og fikk meg til å føle at jeg var bra nok som jeg var.

Så skulle jeg tvangsgiftes – igjen

Vi bodde i den samme gata og gikk på videregående sammen. Hun elsket min lille datter, og hun var den beste personen til å få min oppmerksomhet vekk fra mine indre demoner. Hun aksepterte meg og forsto hvor tøft jeg hadde det som truet av mine egne, skadet etter tvangsekteskapet, og som enslig mor til et barn.

Fetteren som foreldrene mine nå ville tvinge med inn i ekteskap nummer to med, mente at kusinen min hadde dårlig innflytelse på meg. Hun hadde guttevenner og det var tabu. Fetteren min mente det var nok med den “friheten” han unnet meg og mer var det umoralsk å forlange. Han fikk full støtte fra foreldrene mine og faren hennes. Siste gangen han forbød meg kontakt med kusinen min, var da jeg ville til Tøyenbadet med henne. Det fikk ikke jeg lov til. Svømming med så mye blottet hud foran pakistanske gutter ville sette æren på spill.

Da jeg igjen rømte, ble jeg drapstruet av onkel, fetter/forlovede, og mor og far. Jeg anmeldte dem til politiet og beholdt kontakten med min kusine. Hun besøkte meg med oppmuntring og varme. Da jeg etter å ha bodd på krisesenter flyttet inn i en egen leilighet, flyttet kusinen min etter meg. Bare for å støtte meg. Vi var naboer og så uendelig gode venner.

I denne perioden fant kusinen min kjærligheten. En mann som var halvt norsk og halvt amerikansk. Han troende kristen som elsket henne like høyt som hun elsket han. Jeg var hennes forlover da de giftet seg. De fikk en nydelig datter og dro videre til USA. Men vi mistet aldri kontakten. Hun beholdt også kontakten med sin norske mor, hennes familie og sin bror (som respekterte henne).

Hun var «søppel for meg»

I 2002 var mine foreldre på besøk i Norge. De inviterte meg til min storebrors bryllup. Det var en vanskelig tid. For meg gikk kontakten galt og jeg trakk meg på nytt bort og vekk. Jeg husker at jeg spurte min mor om de hadde invitert kusinen min. Hun, som satt ved siden av sin bror og min onkel, svarte: “Vel, vi hadde jo lyst til å invitere henne. Hun er tross alt vårt kjøtt og blod. Men tenk om hun hadde dukket opp med den hvite mannen og vanæret oss. Nei, det hadde blitt for flaut!”

Onkel la til dette: “Den dagen hun konverterte til kristendommen var hun søppel for meg. Jeg prøvde å redde æren vår, men siden hun valgte å vanære oss så får hun klare seg selv”.

De hadde så klart vært stolte dersom hun hadde latt seg lure med til Pakistan (da de håpte at hun fremdeles var jomfru) og blitt tvangsgiftet til en fetter som ville ha rettmessig og religiøst sett lov til å voldta og banke henne. Ingen kunne stille faren hennes ansvarlig for forbrytelser mot henne i utlandet. Da kunne farens valgte fetter/ektemann bestemme over henne og tvinge barn på henne. Ja, da ville de beholdt æren sin. En religiøs kultur hvor de ansvarlige er frikjent, og der jentebarn bærer ansvar for foreldrenes groteske ære er den sosiale normen og akseptert av alle. Det er generelt ikke enkelt for pakistanske muslimer å akseptere at kvinner ikke er sexslaver og at deres kultur og religion ikke er verdig stolthet. At kjærlighet og vennskap ikke er syndig.

Har de ikke fri vilje?

Men min kusine valgte å tilgi deres forsøk på å frata henne friheten over kropp og sjel. Hun lot seg ikke bli lurt med til Pakistan på “ferie”, og holdt sin smerte og skuffelse for seg selv. Hun ville ikke dømme andre. Hun lot være å kalle det religion og kultur. Hun kalte det holdninger. Frie voksne mennesker og deres holdninger. Hun mente at de skjuler seg bak religion og kultur for å ta vare på dårlige holdninger hvor frihet er skammelig og seksuell makt tilhører menn. Hvor kvinner blir sett ned på. Slik sett var de selv ansvarlige for både holdninger, handlinger og konsekvenser. “Fri vilje har de da vel? Selv om en bok sier at det er forbudt å tenke selv så betyr det da ikke at de mangler egne tanker. De velger selv og de skal ikke velge for meg,” sa hun så riktig til meg.

En annen dag var hun irritert: “Pappa lurte på om jeg prøvde å bli norsk siden jeg hadde bleket håret blondt. Jeg svarte han at jeg er norsk. Det virket ikke som om han likte det, for han så ikke blid ut.” Onkel ville kontrollere henne, men syntes det ble vanskelig etter at han skilte seg fra hennes norske mor som hadde hovedansvaret for barna.

Aller siste gangen jeg traff henne i Oslo nevnte hun at noen kusiner og fettere sa de ønsket å ha kontakt med henne, men ikke fikk lov av storfamiliens eldste. “Helt ærlig: Voksne, frie og ‘selvstendige’ mennesker? Forstår ikke at de gidder. De vet i alle fall hvor de finner meg dersom de trenger meg, men denne absurde kontrollvirksomheten orker jeg ikke å være en del av,” sa hun. Det plaget henne også at de brukte et kallenavn på henne som hun mislikte sterkt, men de brydde seg ikke om hennes følelser.

De som roper rasist høyt

Da jeg ankommer USA er forberedelsene til minnestunden i gang. Minnestunden hennes skulle bli nøyaktig slik hun selv ønsket, ikke slik henne muslimske familie i Norge ville det. Datteren hennes spør meg hvem disse menneskene er som sender henne meldinger på facebook og sier at de er søskenbarna til moren hennes? De som tilbyr sin hjelp dersom hun trenger en tjeneste, men som ikke dukker opp til minnestunden. Jeg rådet henne til å takke høflig, men ikke å be dem om noen tjenester, fordi tjenester fra den familien er ikke gratis. En må gjengjelde de tjenestene med lydighet. Jeg syntes det var like greit at hun vet om det. Å si imot de som er eldre i slike samfunn er ikke bare ansett som uhøflig og frekt, det er også ansett som syndig, umoralsk og en trussel for “æren”. De som er yngre har ingen rettigheter og blir aldri myndige. De som er eldre er beskyttet av samfunnets normer, kultur og religion. Niesen min forsto dette og spurte ikke mer.

Minnestunden var fylt med folk som var glad i kusinen min. De aller fleste kalte henne sin bestevenn fordi hun var nettopp det. Hun var bestevennen til alle og tok alle inn i varmen. Hun lyttet, trøstet og ga gode råd. Smilte og hadde en smittende latter. Hun elsket å jobbe og var veldig lojal. Ingen hadde noe imot henne. Hun levde sitt liv som et eksempel på nestekjærlighet. Dømte aldri noen. Hun var et nydelig medmenneske. Og fordi hun hadde en så nydelig natur, har mange som kjente henne bestemt seg for ikke å sørge, men heller feire henne, det livet hun levde, alt det gode hun representerte og hvor mye hun betydde for dem. Noen gråt og noen smilte. Kirken var full av kjærlighet for henne.

Ikke bedra de ærlige

Jeg og min datter var de eneste som reiste fra Norge. Hennes bror og mor kom ikke på grunn av praktiske årsaker. Reisen er dyr, så mange venner nøyde seg med å lage minnestunder i Norge. Fra farssiden kom ingen kort, blomster eller familie. De som har ressurser og ellers hadde reist til Pakistan på et blunk for å delta i en begravelse, kom ikke. De som ikke fikk makten over henne. De som tror kjærlighet er en synd, de som forbyr vennskap og selvstendighet, de som roper rasist høyt og forsvarer sin arrogante religion og ukultur. De som ikke ville bli kjent med henne dersom hun levde på egne premiss og verdsatte kjærlighet, vennskap og frihetsverdier. De som leser i koranen fremfor å respektere at hun valgte en annen tro, viste seg ikke å være henne verdig. Hun fortjente bedre. Hun var for god for dem.

Politikere i Norge. Dere som har bestemt at integrering ikke skal følges av tydelige verdikrav. Dere som nekter for eksistensen av parallelle samfunn. Dere som nekter å fremme kritikk mot kontrollerende religion og slik gir dens tilhengere bistand til å radikalisere og ødelegge mennesker. Dere som kjæler med kvinneundertrykkelse og sprer holdninger om å vise toleranse overfor dem som mangler den samme toleransen ovenfor oss andre: Dere er ikke bra nok for oss. Dere er ikke verdige oss. «Vi er for bra for dem”, som onkel og hans likes mantra lyder.

- Mitt liv, min frihet. Det kostet, men det er verdt det.

– Mitt liv, min frihet. Det kostet, men det er verdt det. Denne t-shirten fikk jeg av datteren til kusinen min etter minnehøytiden i USA. Den hadde tilhørt min kjæreste kusine.

Det verste er at denne familien min som tvangsgifter sine barn og praktiserer innavl, som er intenst rasistisk og kvinneundertrykkende, ser tilsynelatende svært integrert og liberal ut. Denne familien som mange andre i parallelle samfunn i Norge, slipper unna konsekvenser. Og folk tror på det ytre bildet. Folk som frykter rasismestempler. Folk som derfor mangler rettferdighetssans, som er hjernevasket av politikernes løgner om fargerikt fellesskap og solidaritet. Folk som slik bedrar de ærlige og de gode. Som kusinen min.