Rawdah Mohamed, opprinnelig innvandrer fra Somalia og norsk statsborger bosatt i Oslo som alenemor for ett barn, har gjort kometkarriere som modell med hijaben stramt rundt hodet. Mohamed er en velsignelse for det norske samfunnet, skal man tro hele det ledende medie-Norge. Virkelig?
Stille kritiske spørsmål?
Hvorfor går journalister aldri inn og spør henne om hvordan hun som en særlig religiøs muslim (jamfør alltid iført hijab), kan være mor til et barn, og også bosatt alene sammen med dette barnet på seks år? Hvorfor spør man ikke: Fikk du barn mens du var gift? Inngikk du ekteskapet/forholdet på eget initiativ, eller ble det arrangert av familien din? Var du gift etter norsk ekteskapslov eller etter sharia, eller kanskje begge lovverkene? Eller dersom du ikke var gift i det hele tatt, men fødte barn utenfor ekteskap, hvordan reagerte det muslimske miljøet? Spørsmålene er langt flere, men de ligger der som et verkende sår for enhver velinformert borger. Erfaringen er at det er best å ikke spørre fremtredende muslimer om slikt, det kan oppleves krenkende, og vil med stor sannsynlighet avstedkomme nye reportasjer om at de blir lei seg, at de gråter og opplever seg trakassert. Da uteblir spørsmålene av journalistisk bekvemmelighetshensyn. Men det er faktisk det budskapet de samme fremtredende muslimene frembringer i det offentlige rom som er vesentlige, og som bør utløse denne type kritiske spørsmål. Vi vet hva islam står for og vi vet hva hijaben symboliserer. Da bør det være en journalistisk plikt å stille spørsmål ved det budskapet de reelt sett kommer med. For Mohamed er svært opptatt av at hun er religiøs, at hun er en muslim. Muslim og alenemor er ikke akkurat en kombo som slår an blant somaliere – om en da ikke har en sharia-kontrakt på bakrommet som alle aktuelle somaliere vet om. At trygdesystemet vårt har blitt melket av somaliere som kjenner lovverket er ingen hemmelighet, og sant å si ville det vært fint å stille kritiske spørsmål om ikke annet enn for å la intervjuobjektet slippe å leve med mistanken hengende over seg, men la henne redegjøre for hvordan hun kan kombinere alenemor-rollen med å være sterkt troende muslim.
Ble brent med sigarett som barn
Vi har aldri registrert ett eneste kritisk spørsmål fra journalister til Mohamed. Skal man eksempelvis tro henne og NRK (lenken over) har Mohamed opplevd svært mye rasisme og også overgrep i Norge. NRK skriver om hennes første år i Norge:
Asylmottaket lå langt fra nærmeste butikk.
Den utfordringen løste beboerne ofte ved å spleise på en felles minibuss for å dra på handletur i samlet tropp.
Den siste utfarten glemmer hun aldri.
Hun hadde fått beskjed av moren om å vente utenfor matbutikken for å leke.
Den vesle jenta vimset litt rundt for seg selv, da en fremmed bil stanset ved siden av henne på parkeringsplassen.
Ut kom en voksen mann og en kvinne. Sistnevnte med en tent sigarett.
– Hun kom rett bort og stumpet røyken på kinnet mitt.
Lille Rawdah hadde riktignok opplevd å bli angrepet av jevnaldrende barn på skolen fordi hun så annerledes ut.
Medelever som rev av henne hijaben uten at noen reagerte. Barn som kalte henne neger i skolegården.
Men fysisk vold? Utført av en voksen person mot et lite barn?
Hun husker morens fortvilelse.
Hun kunne ikke språket, og våget ikke å gjøre noe med saken. Selv om hun var rasende over at noen kunne utsette datteren for noe slikt.
Hun fryktet at de kunne bli kastet ut av landet om de kom med klager (uthevinger, red.).
Da jeg leste dette, gikk tankene til hva sosiolog og samfunnsdebattant, Kjetil Rolness, opplevde denne sommeren, nemlig beskyldninger fra muslimsk hold om seksuell trakassering. Han hadde vist frem penis under buksen, påstod Begard Reza i en kronikk som VG ville publisere, men som ble stanset etter lang tids vurdering, og etter at Rolness hadde fått nok: Han hadde gått i ukevis og ventet på at «bomben» skulle smelle, og gikk til slutt selv til tastaturet og fortalte om den vanvittige opplevelsen både med Rezas beskyldninger og VGs håndtering av saken som han mente (med rette) stod til stryk.
Krav til dokumentasjon står ikke høyt i redaksjonene når det kommer beskyldninger av verste sort på den dypeste islamske æreskulturen, der løgner er helt legal vare for å oppnå et mål. Altså; jeg tror ikke på påstanden til Mohamed om at en voksen norsk kvinne ville finne på å stumpe sigaretten på kinnet på et lite barn.
For en kvinne som Mohamed er det å trumpe trassig gjennom sin «rett» til å presse frem hijaben i det offentlige rommet, endog gjennom moteverden som påvirker jenter og unge kvinner, like naturlig som å spise frokost. Hijab-bordet er dekket – av mediene og tanketomme politikere som fremdeles nekter å ta innover seg hva dette plagget signaliserer av verdimessig mørke. Man evner ikke – eller vil ikke – ta innover seg hvor mange århundre kvinner og menn i Norge har kjempet for å oppnå den formidable likestillingen vi hadde før innvandringen av hijabister startet.
Hijab = ufrihet
Hijaben tilhører flokkdyr som lever under shariaens åk, enten flokkdyrene gjør det av fri vilje eller ei. Kunne Mohamed vært toppmodell uten hijab – og med høy status blant somaliere? Neppe.
Mohameds hijab representerer ufrihet. For man kan ikke endre verdisymbolikken i hijab etter eget forgodtbefinnende. Hijaben rangerer mennesker etter de rene og urene. Den setter muslimer over ikke-muslimer hva gjelder menneskeverd. Samtidig varsler dens tilstedeværelse at kvinnene er underlagt sharia, og også underlagt mannen. Hun er muslimske menns eiendel, en vare som kan selges til muslimske menn (ekteskap), der salgsmannen enten er hennes far, eller en annen nærmeste mannlige slektning.
Der hijaben vandrer inn, skyves kvinners frihet ut, og dermed også menns frihet til å kunne omgå fremmede kvinner vennskapelig, sistnevnte et selvfølgelig gode blant ikke-muslimer i Norge (minus menns mulighet til særlig kontakt med hijabister, man vet hvilke fare man kan sette seg gjennom potensielle represalier fra hijabistens mannlige slektninger).
Men Mohamed kjemper visstnok en heroisk kamp for hijabens naturlige plass i vårt samfunn, en kamp hun gjør fra en selvpålagt offerrolle. «Alle» vet at hun har fått alle muligheter i Norge – nå også som redaktør av motebladet Vogue – og langt fra er et offer. Tvert om er det antakelig ikke minst hennes somaliske opphav, og den unorske hijaben, som har banet vei for en nasjonal og internasjonal karriere. Hun er blitt en poster girl – for islam. Og hun får en fantastisk drahjelp av mediene – som aldri har vært på de muslimske jentenes side i kampen for frihet og vind i håret.
«Det verste jeg vet er å bli satt i bås», sier Mohamed nå. Vel, den båsen, islambåsen, har du selv valgt å gå inn i og lukke døren. Og ingen skal få kritisere deg for ditt valg?
Altså er den egoistiske og trassige fremtoningen til Mohamed en stor del av problemet med islams vekst i det offentlige rommet. Den dagen hun like godt kaster hijaben som at hun tar den på, se da kan vi kanskje snakke sammen. Ikke før.
Hovedillustrasjon: Instagram i forbindelse med debatt i Frankrike om forbud mot hijab.