#Sylo Taraku

Etter utgivelsen av boken "Frihetens øyeblikk" om Abida Rajas brutale historie om vold i barndommen, voldtekter i ekteskapet og et liv i total undertrykkelse, er skravleklassens omtanke for ofre for æreskulturen høyt uttalt, med et felles konsensus om at boka "må bringe samtalen videre". I likhet med Morten Traaviks utlovte dusør på en kvart million til den som kunne framlegge bevis på at kunstnere ble utsatt for trusler, er det fristende å utlove dusør til den i skravleklassen som tør legge et konkret, effektivt tiltaksforslag mot æresvold på bordet.

Pene, hvite flyktninger vil Listhaug og Storhaug ha! kunne vi lese i den flerkulturelle avisen Utrop onsdag. Påstanden er så banal at det er flaut, men det er likevel problematisk at avisen, som har innvandrere som målgruppe, ønsker at leserne skal tro at innvandringskritikk er begrunnet i grov rasisme. 

Sylo Taraku i Tankesmien Agenda gjør et forsøk på å forklare hvordan æreskulturen gir grobunn for voldskriminalitet. Den sminkede framstillingen av æresbegrepet fungerer utmerket for ikke å stigmatisere innvandrere, men er dessverre ubrukelig for å utarbeide virkningsfulle, kriminalitetsforebyggende tiltak. 

(LANGLESING) Norge i dag er fullt av indre motsetninger og splid. Vi har reversert nasjonsbyggingen. Med ytterligere ikke-vestlig innvandring fra klankulturer og islamske land, kan det norske hus blåse over ende. Det er mitt svar til blant annet Agendas Sylo Tarakus visitt innom min nye bok.

Sylo Taraku, medlem av Aps migrasjonsutvalg, åpner opp for en kvote på 10.000 innvandrere, inkludert familiegjenforening, til Norge per år. Ikke fordi Norge trenger det, eller fordi det er kostnadseffektivt, men fordi det er «symbolsk viktig». Når ble innvandringspolitikk som symbolpolitikk legitimt?

En av de viktigste innvandringsdebattene i nyere norsk historie ble avholdt for noen uker siden. I regi av Forskningsrådet og Aftenposten fikk vi en samtale som var oppsiktsvekkende realistisk og dystopisk, og vi skal derfor ta en grundig titt på hva som ble sagt.

I en kronikk i Aftenposten fremstiller debattant Bushra Ishaq militante islamister, Syriakrigere, nærmest som ofre for påstått norsk intoleranse. Ville hun ha forholdt seg slik til andre fra Norge som vervet seg til terrorgrupper under en annen –isme? Samtidig skjønnmales ytringsfrihetens og selvrefleksjonens kår blant norske muslimer.

Når en person med bakgrunn i NOAS og UDi, og som selv har vært asylsøker, går knallhardt ut mot hvordan asylinstituttet misbrukes og kritiserer ”sine egne”, asyllobbyistene, skulle man tro journalister ville flokket seg rundt vedkommende: ”hvorfor denne omvendelsen?” Men uttalelsene kom jo midt i valgkampen, og kanskje derfor lukket media ørene til Sylo Tarakus realpolitiske snuoperasjon?