Arrestasjonen av Mahmoud Khalil har vakt enorm oppmerksomhet i mediene, og Khalil har på få dager blitt den amerikanske venstresidens nye symbol på ytringsfrihet. Det er litt av en helt å velge seg, skal sies, for Khalil er islamisten som har ledet de pro-palestinske demonstrasjonene ved Columbia University – demonstrasjoner som har vært åpent jødehatende og der Hamas-propaganda har fått fritt utløp.
Demonstrasjonene ble så truende at daværende pressesekretær i Det hvite hus, Andrew Bates, under Biden-administrasjonen, gikk ut med en uttalelse om at demonstranter i og rundt Columbia krysser streken hvis de oppfordrer til vold mot jødiske studenter. NBC News rapporterte i april 2024:
«Mens hver amerikaner har rett til å protestere fredelig, er oppfordring til vold og fysiske angrep rettet mot jødiske studenter og det jødiske samfunnet åpenbart antisemittiske, samvittighetsløse og farlige – de har absolutt ingen plass på noe college campus, eller hvor som helst i USA», sa han.
«Å gjenspeile retorikken til terrororganisasjoner, spesielt i kjølvannet av den verste massakren som er begått mot det jødiske folket siden Holocaust, er foraktelig», fortsatte Bates, med henvisning til Hamas’ 7. oktober-angrep på Israel, hvor 1.200 ble drept.
Khalil var en lederskikkelse og også blant de studentene som ble gransket av et utvalg nedsatt av universitetet som reiste disiplinæranklager mot dusinvis av studenter for pro-palestinske aktivisme, ifølge Associated Press.
At han ble gransket er slett ikke underlig. Eksemplene på aktivitetene hans er dokumentert i bøtter og spann, og enhver med tilgang til sosiale medier kan ta Khalil i nærmere øyesyn. Her er det «Død over Amerika», feiring av «Al Aqsa-floden», altså Hamas’ navn på terrorangrepet mot jødene 7. oktober 2023 og et ufiltrert hat mot «kolonistatene».
Khalil er også «politisk offiser» for det terrorinfiltrerte FN-organet UNRWA, påpekt av Hillel Neuer, internasjonal menneskerettighetsadvokat, skribent og administrerende direktør for United Nations Watch.
Hamas-propagandaen er tilsvarende synlig. Den som følger lenken til X, kan selv se og lytte til videoopptakene av Khalil fra Barnard College. Hvis dette ikke er terrorsympatier er det vanskelig å se for seg hva som faktisk er det.
Bør være tverrpolitisk enighet mot terror
Mahmoud Khalil er grønt kort-innehaver, noe som betyr at han er lovlig permanent bosatt i USA, med mange rettigheter som ligner på amerikanske borgere, men han kan fortsatt være underlagt utvisning under visse omstendigheter. I mars 2025 ble han altså arrestert av Immigration and Customs Enforcement (ICE) og satt i forvaring, med planer om utvisning.
President Donald Trump har beskrevet arrestasjonen som den første av mange i en kampanje mot studenter og aktivister som deltar i slike protester, og han har kalt Khalil en «radikal utenlandsk pro-Hamas-student». Dette har han rett i, det er åpenbart for enhver som ser en video av Khalil og pro-palestinerne i aksjon.
Likevel har venstresiden en annen forståelse. Sylo Tarakus analyse i VG er egnet for å illustrere hvordan det tenkes:
Amerikanske universiteter har lange tradisjoner for studentaktivisme, og Columbia University har vært et sentralt sted for slike bevegelser.
På 1960-tallet okkuperte studenter nettopp Hamilton Hall for å protestere mot Vietnamkrigen. På 1980-tallet mobiliserte de mot apartheidregimet i Sør-Afrika og krevde at universitetet skulle kutte økonomiske bånd til selskaper med interesser i det rasistiske styret.
Den gang ble de ikke møtt med batonger, tåregass, massearrestasjoner eller trusler om utvisning som nå. Universitetene ble heller ikke bøtelagt for studentenes handlinger.
I USA står ytringsfriheten høyt – den er nærmest hellig.
Så hvorfor er det så annerledes nå? Det er to hovedforklaringer på det.
For det første fordi president Donald Trump utnytter denne situasjonen til sin kampanje mot han omtaler som venstreradikale universiteter.
Han og MAGA-bevegelsen har konstruert en fortelling der pro-palestinske protester assosieres med antisemittisme og antiamerikanisme.
Trump har varslet massearrestasjoner og utvisninger av studenter, og sanksjoner mot universiteter som ikke tar grep. Columbia University har allerede fått trukket tilbake 400 millioner dollar.
For det andre spiller USAs nære bånd til Israel en avgjørende rolle. Pro-Israel-sentimenter står sterkt i USA, og dette skaper et klima der det er langt enklere å rettferdiggjøre autoritære tiltak mot Palestina-aktivister enn mot andre former for studentprotester.
At det er protestantenes radikaliserte form som kan være årsaken, faller ikke Taraku inn. Terroroppslutning og vold er ikke ytringsfrihet. Å feire terrorangrep er unektelig støtte til terror. Ved Columbia University var den pro-palestinske aktivismen så aggressiv at medlemmer av Khalils organisasjon Columbia University Apartheid Divest (CUAD) ble utvist lenge før Donald Trump inntok Det hvite hus.
Det bør ganske enkelt ikke handle om hvorvidt man står på venstre- eller høyresiden i politikken, det bør handle om hvorvidt man støtter radikaliserte islamister eller ei. Det var under Bidens periode en annen lederprofil i CUAD uttalte at «sionister fortjener ikke å leve» og «vær takknemlig for at jeg ikke bare går og dreper sionister». CNN gjenga den gang uttalelser fra Khalils CUAD:
CUAD var med på å fyre oppunder protestcampene i Columbia i april som utløste en pro-palestina og anti-Israel bevegelse på studiesteder over hele Amerika. I månedene siden bevegelsen startet, har gruppen tatt en stadig hardere holdning mot Israel, og tar til orde for voldelige opprør mot landet.
«Vi støtter frigjøring på noen nødvendige måter, inkludert væpnet motstand», sa gruppen i uttalelsen. «Der du har uttømt alle fredelige oppløsningsmidler, er vold den eneste veien videre.»
Det er ikke slik Taraku påstår, at «MAGA-bevegelsen har konstruert en fortelling der pro-palestinske protester assosieres med antisemittisme og antiamerikanisme». Det er faktisk slik at antisemittismen blant demonstrantene var ettertrykkelig tilstede under Biden-perioden også, i så stor grad at den utgjorde en ren sikkerhetstrussel. Det er underlig å velge seg en konstruert virkelighetsbeskrivelse der «Trump har ingen omsorg for ytringsfriheten», mens realiteten er at demonstrantene verken respekter ytringsfriheten eller har omsorg for jøder.
– Du skal hjem
Som jødiske Hillel Fuld skriver på Facebook, er det «bemerkelsesverdig tragisk å se moralen i den vestlige sivilisasjonen smuldre opp foran øynene våre. En terrorstøttende ekstremist som krever ødeleggelse av Vesten og drap på jøder blir arrestert, og mennesker, ellers normale mennesker, går ut for å protestere og tar til X for å klage».
Arrestasjonen av Khalil har utløst massive demonstrasjoner, der ytringsfriheten brukes som et påskudd. Sett i lys av at dette er de samme som roper om «islamofobi» og vil forby islamkritikk, er det ikke annet enn intenst hykleri.
Som iranske Sana Ebrahimi skriver, går det kaldt nedover ryggen på henne å være vitne til det som foregår. «Jeg sverger, og jeg overdriver ikke engang – etter å ha vokst opp i et land styrt av ville terrorister, går det kaldt nedover ryggen på meg når jeg ser disse maskerte menneskene iført kaffyeh. Jeg forstår ikke hvorfor noen av dere ikke er vettskremte», skriver hun.
Som House Speaker Mike Johnson sa på en pressekonferanse tirsdag:
– Hvis du er her på studentvisum, og du er i Amerika, og du er en ambisiøs ung terrorist som ser dine jødiske klassekamerater som byttedyr… da skal du sendes hjem.
Også Karoline Leavitt, Trumps pressesekretær, har fortsatt å forsvare vedtaket om å utvise Khalil, etter at dommeren Jesse Furman utstedte en midlertidig forføyning som blokkerer Khalils deportasjon.»Denne administrasjonen kommer ikke til å tolerere individer som har privilegiet å studere i landet vårt og deretter sidestille sammen med pro-terroristorganisasjoner som har drept amerikanere», sa hun i et pressemøte.
Dommer Furmans midlertidige forføyning er nettopp det – midlertidig. Den er ment å opprettholde domstolens jurisdiksjon mens Khalils sak vurderes videre. Dersom administrasjonen vinner i senere rettsrunder, for eksempel ved å bevise at Khalil har brutt vilkårene for sitt visum eller grønne kort, kan forføyningen oppheves, og utvisningen gjennomføres. En midlertidig stans garanterer ikke et endelig utfall i Khalils favør. Selv om Khalil har et grønt kort, gir ikke dette samme rettigheter som en amerikansk statsborger. Innvandringsmyndigheter (som DHS) har vide fullmakter til å tilbakekalle oppholdstillatelser dersom de anser en person som en trussel eller finner brudd på innvandringslovene.
Misbrukt ytringsfrihet
Ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet i demokratiske samfunn, men den er ikke ubegrenset. Den gir ikke frihet til å oppfordre til vold eller til å kreve et helt folkeslag utslettet – inkludert jødene. Grensen går der ord blir til direkte trusler eller oppmuntring til handlinger som ødelegger liv og fred. Dette er ikke bare et juridisk prinsipp, nedfelt i lover som FNs konvensjon mot rasediskriminering og nasjonale straffelover, men også et moralsk standpunkt: frihet til å ytre seg må balanseres mot ansvaret for å ikke skade andre.
Å hevde at dette handler om ytringsfrihet er en avsporing. Hvis Khalil og hans grupper kun hadde kritisert israelsk politikk eller krevd rettferdighet for palestinere, ville saken vært annerledes. Men når deres aktivisme glir over i støtte til Hamas’ ideologi – enten direkte eller gjennom taus aksept – krysser de en grense. Hamas’ charter krever ikke bare Israels ødeleggelse, men jødenes utslettelse som folk, med referanser til antisemittiske konspirasjoner som «Sions vises protokoller.» Å forsvare dette som «ytringsfrihet» er ikke et forsvar for retten til å snakke fritt; det er en unnskyldning for å gi jødehat et legitimt ansikt.
De pro-palestinske forsvarerne av Khalil viser sitt sanne ansikt når de konsekvent ignorerer eller rettferdiggjør voldelige angrep mot jødiske sivile, som 7. oktober, mens de samtidig fremstiller seg som ofre for sensur. Dette er ikke kampen til en undertrykt stemme som ønsker dialog; det er kampen til en ideologi som nærer seg på hat mot jøder som gruppe. Ytringsfrihet beskytter ikke retten til å rope «død over jødene» eller til å hylle massakrer – det er en pervertering av prinsippet. Ved å pakke sitt forsvar i høye idealer, avslører de ikke en kjærlighet til frihet, men en beskyttelse av sitt eget forvrengte verdensbilde, der jødehat blir en akseptabel pris for deres sak.
Khalils sak er et eksempel på hvordan ytringsfrihet kan misbrukes som skjold for noe langt mørkere. Hvis hans støttespillere virkelig brydde seg om frihet, ville de tatt avstand fra vold og hat mot jøder, ikke omfavnet det som en del av sitt politiske prosjekt. Deres stillhet om Hamas’ mål, kombinert med deres indignasjon over hans arrestasjon, sier alt: Dette handler ikke om retten til å snakke, men om retten til å hate – og det er en rettighet ingen lov eller moral kan gi dem.