Politikk

Mer kritikk, ikke mindre

I en kronikk i Aftenposten fremstiller debattant Bushra Ishaq militante islamister, Syriakrigere, nærmest som ofre for påstått norsk intoleranse. Ville hun ha forholdt seg slik til andre fra Norge som vervet seg til terrorgrupper under en annen –isme? Samtidig skjønnmales ytringsfrihetens og selvrefleksjonens kår blant norske muslimer.

Kronikken bærer det nær sagt klassiske preget av offermentalitet fra Ishaqs rekker. At vi i dagens Europa er på vakt sikkerhetsmessig grunnet frykt for at tilbakevendte Syria-krigere kan begå terrorhandlinger her, skulle da bare mangle. Det samme gjelder en åpen og kritisk debatt om hva som får først og fremst unge mennesker til å utvikle et så voldsomt hat mot Vesten, sist bekreftet i dag fra dansk hold,  og nest sist bekreftet fra Brussel og terrordrapene av fire jøder.

Sylo Taraku i LIM svarer Ishaq i dagens Aftenposten, og HRS kan sette to streker under tilsvaret hans. Særlig viktig er Tarakus påpekning av problemet med «faste bærekraftige gruppeidentiteter», og hvordan islamske ekstremister «er opptatt av å gjøre islam til den essensielle identitetsmarkøren som aggressivt skal skille muslimer fra andre». Dette har jo endog utløst verbal krig i Norge mellom salafistene i Islam Net og jihadistene i Proftenes Ummah: hvem følger den rette islam, og hvem er således berettiget til å kalle seg muslim.

Det er positivt at Bushra Ishaq tar opp radikaliseringsdebatten i sin kronikk i Aftenposten 2. juni, men hennes fokus og tilnærming var skuffende. Langt på vei fremstiller hun muslimske ekstremister som ofre for norsk intoleranse og legger følgelig hovedansvaret for forebygging av radikalisering på det norske samfunnet.

hege_banner_rights_special_778x150

En urett

Ishaq begynner kronikken med å rose norske muslimers evne til kritisk selvrefleksjon og de «gode ytringsfrihetskårene» blant muslimene. Det er riktig at selvkritiske muslimske stemmer er blitt synligere den siste tiden, men mange av dem betaler en høy pris for det. Hun begår urett mot både disse og andre potensielle stemmer som av frykt forblir stille, når hun skjønnmaler ytringsfrihetens kår blant muslimer.

Hun er langt mer kritisk når hun snakker om toleransekårene blant etniske nordmenn. Syria-farene blir ifølge henne stemplet og stigmatisert: «Noen reiser for å bistå humanitært. Andre ser for seg en type opprørskamp mot diktatur».

Hadde Ishaq hatt empirien på sin side hadde jeg forstått hennes ønske om å nyansere, men norske muslimer som reiser til Syria slutter seg som regel til terrorgruppen ISIL. Det er uansett disse man har i tankene når man omtaler denne gruppen. Her bruker Ishaq stråmannsargumentasjon.

Lite konstruktivt

Kampen mot norsk rasisme og muslimhat er selvsagt viktig, men det er også kampen mot islamsk ekstremisme. Å antyde at muslimer blir ekstreme fordi nordmenn er intolerante og at norske medier skaper fiendebilder mot muslimer, blir for enkelt og for lite konstruktivt.

Det er ikke mindre kritikk som er løsningen, men snarere tvert imot

La oss ikke glemme at militant islamisme er et globalt problem. Når også land som Norge og Sverige nå er berørt, er det ikke fordi disse samfunnene er så fryktelig urettferdige og intolerante. Følelsen av å være marginalisert kan riktignok gjøre veien inn til ekstreme grupperinger kortere, men marginalisering er ikke alltid en ensidig prosess der en gruppe støtes ut av samfunnet. Marginalisering er også noe man velger selv gjennom å avvise sentrale verdier i samfunnet man bor i.

Problemet er heller ikke mangelen av en «felles bærekraftig norsk identitet», hva enn det måtte bety. Ideen om faste bærekraftige gruppeidentiteter er snarere en del av problemet.

Militant islamisme kan sees på som en reaksjon mot en verden som blir stadig mer sammensatt og moderne, med større kontakt mellom kulturer og med mer flytende identiteter. Fundamentalister er opptatt av å gjøre islam til den essensielle identitetsmarkøren som aggressivt skal skille muslimer fra andre. Det er ikke mindre kritikk som er løsningen, men snarere tvert imot.

Vi med muslimsk bakgrunn må bli inspirert av norske antirasister når vi skal bekjempe våre renhetsdyrkere.