Innvandring

– Det er symbolsk viktig

Sylo Taraku, medlem av Aps migrasjonsutvalg, åpner opp for en kvote på 10.000 innvandrere, inkludert familiegjenforening, til Norge per år. Ikke fordi Norge trenger det, eller fordi det er kostnadseffektivt, men fordi det er «symbolsk viktig». Når ble innvandringspolitikk som symbolpolitikk legitimt?

Sylo Taraku er statsviter, opprinnelig fra Kosovo. Han har jobbet for NOAS, UDI og LIM. I dag jobber han for tankesmien Agenda, og er medlem av Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg som skal meisle ut en ny innvandrings- og integreringspolitikk for partiet.

Han satt også i Brochmann II-utvalget som konkluderer med at hvis den høye innvandringen fra dysfunksjonelle kulturer fortsetter er det ikke mulig å opprettholde den norske velferdsstaten.

Siden 2012 har Norge hatt en nettoinnvandring på over 61.000 personer fra Afghanistan, Eritrea, Somalia og Syria.

Fra 2016 har 9.900 kvoteflyktninger blitt hentet til Norge. 24.000 personer har fått asyl og 47.800 har fått familiegjenforening. Det tilsvarer et Gjøvik, Lillehammer, Hamar og Elverum tilsammen.

Ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert i det norske trygdesystemet. NAV-utgiftene passerte svimlende 506 milliarder kr i 2017. Anno 2018 er det rundt 70.000 personer med innvandrerbakgrunn som mottar sosialhjelp i Norge.

Av Justis- og beredskapsdepartementets samlede budsjett på 59,3 milliarder utgjør direkte kostnadene til innvandring og integrering 23,5 milliarder kroner bare i 2017.

I 2018 bruker myndighetene 17 milliarder kroner bare på integreringstiltak. Norge har brukt flere hundre milliarder kroner etter at globalistene startet opp det multikulturelle prosjektet på 1970-tallet.

Varsellampene blinker på grunn av stor andel innvandrere med sosiale utfordringer i Oslo Sør, Oslo indre øst (bl.a. Tøyen og Grønland), Solheim Nord (Løvstakken, Bergen) Indre Laksevåg (Bergen), Ytre Arna (Bergen), Loddefjord og Olsvik (Bergen), Fjell (Drammen), Storhaug (Stavanger) og Saupstad (Trondheim).

I det lange intervjuet i Nettavisen sier Sylo Taruku kort oppsummert: Vi har ikke kontroll på innvandringen. Vi har heller ikke klart å integrere alle innvandrere.

Likevel åpner han for en kvote på 10.000 asylanter/flyktninger til Norge årlig, som i hans regnestykke er 5.000 + 5.000 familiegjenforente. Én familiegjenforent per innvandrer er i seg selv optimistisk, men med «bare» 10.000 i året vil Norge få et nytt Tønsberg hvert tiende år.

Taraku sier at Norge ikke tar imot flyktninger fordi det er økonomisk lønnsomt.

«Det er ikke den mest kostnadseffektive måten for et høykostland som Norge å ta sin del av ansvaret for verdens flyktninger, men det er symbolsk viktig».

Dette vet Taruku er kostbart: «Ifølge SSB koster en ikke-vestlig innvandrer rundt 6 millioner kroner, og for noen grupper er det vesentlig dyrere.»

Symbolpolitikken som Taraku (og Ap?) vil bare for de 5.000 (uten familiegjenforeninger) koste Norge 5.000 * 6 millioner = 30.000 millioner eller 30 milliarder kroner per år. 100.000 vil i løpet av 10 år vil koste norske skattebetalere ekstra svimlende 600 milliarder kroner.

«Symbolsk innvandringspolitikk» i milliardklassen er intet mindre enn et skandaløst forslag. Du leker ikke med menneske liv. Du sløser ikke penger på noen innvandrere til Norge når det er snart 70 millioner på flukt, og over en halv milliard mennesker som lever i nød, sult og fattigdom i verden.

Og hvor langt ville vi nådd med 600 milliarder som nærområdehjelp?

Med en kvote kan det være at vi får «kontroll» på innvandringen, altså i betydningen hvor mange som Norge tar imot årlig (som i seg selv ikke lar seg gjøre ut fra dagens asylinstitutt), men hva hjelper det når integreringen går så trått?

Taraku møter seg selv i døra når han forteller oss at det ikke er samsvar mellom kompetansen folk har med seg og etterspørselen i det norske arbeidsmarkedet. At vi bruker svært mye ressurser på integrering, men det er begrenset hvor mye bedre vi kan gjøre det. Vi har ikke lykkes, og det er ingen utsikter for at vi kommer til å lykkes bedre i fremtiden. Vi kommer ikke til å tette sysselsettingsgapet, sier Taraku – likevel blir kvoten 10.000 asylanter/flyktninger, inkludert familiegjenforeninger, i året, som «ren symbolikk».

En slik symbolpolitikk er antihumanisme.