Plutselig er æreskulturen på alles lepper, og er det noe man trygt kan bruke sparepengene sine på å inngå veddemål om, så er det at påstander om behov for mer kompetanse kommer til å være hyppige.
Islam som bremsekloss
Kompetanse er nødvendig, forstår vi, og enhver som har vært stats- eller kommuneansatt kjenner til hva det går i når man skal få kompetanseheving. Jeg tenker litt på det som fysikk, altså med henvisning til naturlovene. Når noe skal heves, må nødvendigvis en motvekt senkes for at det hele kan gjennomføres.
Og ofte er det dessverre kunnskap som ligger på motvektskålen når kompetansen veies og finnes for lett.
I NRK Debatten sist uke var æreskriminaliteten tema. Kompetansen ble ivrig etterspurt. Først av stortingsrepresentant for SV, Marian Hussein, som synes det er trist med alle kvinner som utsettes for vold, og det foregår i alle religioner og kulturer, minnet hun oss om, og har ikke noe med islam å gjøre. Representanten for Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF), Saynab Mikalsen, ga henne støtte i analysen. – Hvis vi fokuserer på islam, får vi ikke hjulpet ofre for for eksempel konservativ kristendom, fastholdt hun, og gjentok flere ganger at «vi trenger mer kompetanse i hjelpeapparatet».
Debatten i seg selv var egentlig helt uinteressant, ganske enkelt fordi det ikke er interessant å bruke tid på hvorvidt æreskultur har med islam å gjøre eller ei. Hva ulike muslimske talspersoner sier er forutsigbart; de sier nei, til tross for at det er registrerbart for alle og enhver at verken Pinsemenigheten eller Jehovas vitner har brødre, onkler og fettere som står klare til å utføre æresdrap eller har lytteposter på hver taxi-sentral. De øvrige, mer oppgitte deltakerne, understreket da også at statistikken taler for seg – økningen i æresrelaterte volds- og drapssaker avdekker et mønster der seks muslimske opprinnelsesland er overrepresentert så det ljomer.
Identitetspolitikk-fella
Abida Raja var tilstede i Debatten og fikk fortelle litt om sin bakgrunn. «Abida Raja (49) mistet barndommen, ungdommen og voksenlivet grunnet sitt kjønn og sin families pakistanske bakgrunn. Den brutale historien om vold i barndommen, voldtekter i ekteskapet og et liv i æreskulturens klør, bør få enhver politiker med ansvar gjennom årene til å bøye nakken i skam over vår tids største svik mot forsvarsløse barn, unge og kvinner», skrev vi i en anmeldelse da boken hennes, Frihetens øyeblikk, ble utgitt. Abida fremsto som nedbrutt og preget, og det kan umulig være NRKs mest etisk funderte øyeblikk å stille henne spørsmål om hva hun tenker om at den voldelige eksmannen nettopp er pågrepet, minutter etter at den æresvoldspregede kvinnen selv har fått vite om pågripelsen. Mon tro om programlederne vet stort om hvordan det er å leve med angst og PTSD, men Abida fikk likevel fortalt om erfaringene hun allerede har redegjort for i boken.
Poenget med Debatten skulle åpenbart ikke være å få tiltak på bordet, det lovte de da heller ikke. Overskriften på programmet var Menn som banker, voldtar og gifter bort kvinner – Hva gjør det norske samfunnet med den brutale æresvolden?
«Hva gjør vi?» der altså, i presens, og svaret ble illustrert til fulle: Vi prater. Og prater og prater og prater. Mens tusenvis av kvinner, ja, tusenvis, bankes, fornedres og tvinges til å leve under det åket der er å leve i familier der de tillegges ansvaret for familiens ære utad. Vi prater. Og vil ha (mer) kompetanse i hjelpeapparatet.
Da Abidas bok ble utgitt, skrev Hege Storhaug i sin bokanmeldelse at «norske myndigheter hele tiden gjennom årene har satt seg i en posisjon der de ikke har hatt kunnskapsbaserte systemer (min uthev.) for å hjelpe de unge kvinnene».
Jeg har uthevet ordene «kunnskapsbaserte systemer» fordi kunnskap er vesentlig. Skal man treffe riktige tiltaksbeslutninger, kommer man ikke utenom å ha kunnskap om æreskultur. Det står definert i Store norske leksikon (SNL) at «Kunnskap er viten, lærdom, erkjennelse eller innsikt». Selv i et land som ikke bare i global, men også i vestlig målestokk har vært tidlig ute med å forstå vold og å beskytte kvinner og barn mot vold ikke bare på samfunnsplan, men innenfor hjemmets fire vegger, kom kunnskapen til kort for innvandrede kvinner og deres barn.
Man kan finne flere årsaker til det, men «kompetanse» er en av årsakene. Går vi tilbake til SNL, blir kontrasten til kunnskap tydeligere:
Kompetanse er evne eller kvalifikasjoner, for eksempel til å uttale seg, inneha en stilling eller treffe en beslutning.
Herfra er veien til identitetspolitikken kort, for hva er det som gjør deg kvalifisert? Er det kunnskap eller er det andre ting? Er det erfaringer? Kjønn? Hudfarge? Minoritetsstatus? Og er du i så fall ikke kvalifisert dersom du har motsatt kjønn, «feil» identitet eller «feil» erfaringer?
Autonomi for hvem?
Ønsket om hevet kompetanse er ikke noe nytt som plutselig ble vekket til live på NRK Debatten. Vedrørende æreskulturen og den raskt økende æreskriminaliteten kan vi som eksempel hente en annen stemme som mener at det er behov for kompetanseheving i arbeid med æresproblematikken. Sylo Taraku fra Tankesmien Agenda var raskt ute med dette kravet etter at Abidas bok Frihetens øyeblikk ble utgitt. Mennesker må sikres autonomi i møte med hjelpeapparatet var overskriften på Tarakus kronikk i Utrop.
Påstanden som framsettes er den samme som framsettes av SVs Hussein og SEIFs Mikalsen, der Taraku fokuserer på at det norske hjelpeapparatet fremdeles ikke har god nok flerkulturell kompetanse og «fratar kvinnene kontroll over prosessen».
Abida Rajas bok viser at ofre for negativ sosial kontroll ikke bare trenger frihet fra familien, men også fra hjelpeapparatet.
Taraku går videre inn og problematiserer intervensjonen barnevernet gjør i familier der voldsnivået er høyt.
I boken kommer det frem at flere barnevernskontorer i den tiden bruke ultimatumet om skilsmisse som et verktøy til å gi kvinnene en dytt i det de mente var riktig retning, både for barna og kvinnen. Slik havnet Abida i en catch-22-situasjon: Hvis hun ikke gjorde som myndighetene sa, og krevde skilsmisse, ville hun miste barna. Så hun gjorde som myndighetene sa, og krevde skilsmisse, men da utgjorde hun en sikkerhetsrisiko for dem.
Abida stod midt imellom to aktører som hadde enorm makt over hennes liv. Ektemannen tok fra henne friheten, staten kunne ta fra henne barna. Hun gikk med på å gjøre alt på Barnevernets premisser, men følte seg helt maktesløs.
Ordet frihet høres vakkert ut, men i denne sammenhengen kan det bety å bryte med familie og slekt, og å si farvel til alt det kjente og kjære. Rett og slett å forlate hele fundamentet i eget liv.
Frihet kan også bety å måtte få et nytt navn og å leve i skjul, i en mørk kjellerleilighet.
Barnets beste
Taraku skriver at det har vært en utvikling i hjelpeapparatet siden Abida opplevde å bli tilbudt en kjellerleilighet av Nav, og etter å ha blitt gitt ultimatum om skilsmisse. Men han feiler faglig grovt når han framholder at det er mer kompetanse om flerkultur som er hemskoen i norsk barnevern. Han feiler også når han tilsynelatende tror at avmaktsfølelse i møte med barnevernet er en etnisk kulturell, alternativt en religiøst betinget opplevelse som kun rammer innvandrerkvinner. Det er det selvsagt ikke.
Følelsen av å miste kontroll er allmenn-menneskelig. Et fagapparat med stor makt sier til deg at du må gjøre store endringer i omsorgsutøvelsen for å kunne beholde barna dine. Jeg kan love, med mange års erfaring i å formidle dette budskapet, at det er en uhyre belastende beskjed å få for mødre (og fedre), helt uavhengig av hvor de kommer fra.
Fagmiljøet er, til tross for at en rekke stemmer påstår det mangler kompetanse, svært opptatt av medbestemmelse og autonomi for alle familier. Fokus på faglig kunnskap om flerkultur er sågar lovfestet i nasjonal retningslinje for barnevernspedagogutdanning.
Taraku skriver videre:
Det er også fortsatt smertefullt å bryte med familie og nettverk, men det kan være nødvendig å gjøre det. Ingen mennesker gjør dette med glede og av fri vilje, men fordi de ikke ser en annen utvei. Men må prisen være så høy? (min uthev.) Dette er et viktig spørsmål å ha i bakhodet når man forsøker å hjelpe.
Frigjøring kan bety «et steg frem og to tilbake», som den danske forfatteren Geeti Amiri skrev i boken sin, Glansbilleder. Hun endte opp et sted hvor hun levde ensom, forlatt og i konflikt med seg selv. Hennes poeng er at systemet kan ha et for snevert syn på frihet, og glemme helt folks behov for trygge sosiale rammer og en trygg identitet.
Det Taraku åpenbart ikke forstår, er at barneverntjenesten har barnets beste som sitt mandat. Barna finnes ikke i Tarakus tanker om hvordan hjelpeapparatet bidrar til at kvinner føler seg «ensom, forlatt og i konflikt med seg selv». Det er faktisk ikke alltid mulig å sørge for at alle involverte parter føler seg bedre psykisk av at barnevernet intervenerer. Målet er dog, som utelates av både Hussein, Mikalsen og Taraku, at barna får det bedre og får en oppvekst uten psykisk og fysisk vold. Det gjelder alle barn, enten de har opprinnelse i Norge, Pakistan eller Kosovo. I Norge skal de, med kunnskap om hvor skadelig vold er for barns utvikling, beskyttes mot vold i den grad det er mulig.
Kunnskapen finnes
«Flerkulturell kompetanse» i betydningen «tilhørigheten til storfamilien er så viktig at etniske minoritetsbarn skal behandles annerledes», er i realiteten et krav om doble standarder. Disse doble standardene er belyst i ulike forskningsfunn, blant annet i Redd Barnas Tåler noen barn mer juling?. Kravet om særskilt kompetanse for å møte innvandrerfamilier ender svært ofte med barna som tapere. Valget mellom å gi barna autonomi eller en mor autonomi i hjelpeprosessen, lander dessverre ofte i barnas disfavør. Dette er ren identitetspolitikk.
De doble standardene som SV, SEIF og Taraku vil ha mer, ikke mindre av, finnes det rimelig fersk kunnskap om effektene av. Vi omtalte denne kunnskapen i saken Innvandrerbarn vil ha norske fosterhjem – myndighetene vil ha «etnisk matching».
Ingen av fosterbarna de barnevernsansatte hadde arbeidet med hadde ønske om noe annet enn plassering i norske hjem. Ønsket om norske fosterhjem var velbegrunnet av barna, som fryktet vold, seksuelle overgrep og sosial kontroll. Men igjen kom de doble standardene til syne, der selv overgrepsutsatte barn ble påtvunget «etnisk match» de var livredde for.
Det framkom videre at kunnskap om æreskulturens farer noen ganger likevel var førende. Utdrag fra rapportens del «Når er det uheldig med minoritetsfosterhjem?» viser følgende:
I små miljøer vil fosterforeldrene stadig vekk møte de biologiske foreldrene. Dette kan være uheldig, spesielt i tilfeller hvor barnet bør ha lite kontakt med foreldrene. I enkelte tilfeller kan det være viktig å unngå lik nasjonalitet på grunn av faren for at informasjon om hvor barnet bor skal lekke ut. Det kan for eksempel være tilfeller der det er fare for kidnapping.
I noen tilfeller mener barnevernet at barna er så traumatiserte etter mishandling/overgrep at det er uheldig å komme til en fosterfamilie med samme språk og kulturbakgrunn.
Å få slutt på volden trumfer alt
Dessverre for barnas del har det iherdig framsatte kravet om mer kompetanse gitt seg utslag i en forståelse av at kompetanse = flerkulturell bakgrunn. Ikke bare blant fosterforeldre, men også blant ansatte. Dermed forsvinner fokuset på kunnskap om vold over til et fokus på «de gode sidene» ved æreskulturen, ikke ulikt hvordan Taraku resonnerer.
Etter mange år i statlig barnevern, vet jeg at det finnes mange kunnskapsrike ansatte med etnisk minoritetsbakgrunn i sektoren. Men det finnes også ansatte som utsettes for et press fra egen storfamilie og/eller har høyere lojalitet til eget miljø enn til barna de skal hjelpe. Det samme er gjeldende i øvrig hjelpearbeid, være seg krisesentra, NGOer for innvandrerkvinner, i politiet og så videre. De lommer fort i lojalitetspress fra «sine egne». Kunnskapskravet i arbeid med æreskriminalitet bør holdes langt høyere enn kravet om kompetanse.
Problemet er dokumentert gjennom tiår etter tiår. Der Taraku skriver om ofre for æreskultur at deres «frigjøring kan bety ‘et steg frem og to tilbake'», stiller han seg dessverre på rekke med nettopp de samme som utøver æresvolden. Ord som likestilling og frihet likestilles med oppløsning av tradisjon og kultur. Men det er farlig å bruke denne forståelsen i møte med grov vold. Man kan ikke gjøre det – uten samtidig å ignorere kunnskap om voldens skadevirkninger.
Det er ikke slik at voldelige menn slutter å være voldelige eller at kontrollerende familier slutter å være kontrollerende dersom man tar en samtale med dem, eller hva enn Taraku ser for seg. Det er ikke mulig å framholde argumentet uten at det samtidig innebærer et premiss om at det beste for kvinnene (og også barna som aldri nevnes) er å beholde familien og utholde voldsregimet. Å skulle arbeide mot familiens utøvelse av grov vold samtidig som kvinnen og barna er hjemmeboende, er ikke faglig forsvarlig når volden er grov. I æressakene som løftes er nettopp volden grov, den er gjennomgående grov både fysisk og ikke minst psykisk.
Folk kan jobben sin
I boken Hellig tvang, som vi har publisert kapittel for kapittel, er den flerkulturelle problematikken i hjelpeapparatet belyst. Det er interessant å merke seg at boken, som er utgitt i 1998, ga et frampek om utviklingen som skulle komme i Norge.
Politiinspektør Philip Balmforth, som ble intervjuet i England, der æreskriminaliteten allerede den gang var omfattende, sa at påstandene om at majoritetssamfunnet «ikke forstår», var vanlig. Han advarte også mot det presset ansatte ved krisesentra ble utsatt for av minoritetsmiljøet, og ikke minst presiserte han at det var uvanlig at kvinnene i det hele tatt turte å anmelde.
– Lovbrudd som er knyttet til overgrep i familien, feies under teppet både av familiemedlemmene og miljøet i langt større grad enn tilsvarende overgrep blant briter, erfarer Balmforth.
I sin omgang med det pakistanske miljøet, blir Balmforth ofte konfrontert med at han som britisk og hvit mann ikke har mulighet for å forstå deres kultur og deres tradisjoner.
– Vel, pleier jeg å si: Fortell meg hva jeg ikke vet eller ikke forstår? Etter en slik diskusjon får jeg som regel høre: «Jøss, du forstår og vet jo vel så mye som oss.»
Det samsvarer med hva en norsk profesjonell person som i flerfoldige år har jobbet med æresproblematikken repliserte da en politiker sa at «vi trenger flere flerkulturelle inn i hjelpeapparatet». Han sa: «Det du sier er at jeg egentlig ikke har gjort jobben min over flere tiår.»
Jeg får akkurat den samme tanken når jeg leser Agendas Taraku og hører SV-representanten som helst vil snakke om vold i «alle miljøer og religioner». Tror de i kraft av å ha annet etnisk og religiøst opphav er bedre i stand til å vurdere hva som er rett tilnærming enn hva etnisk norske fagfolk er? Det virker helt absurd å tiltro seg evnen til å fastslå at fagkunnskap er noe overflødig, stigmatiserende, noe som skader kvinner (og igjen barna de aldri nevner) dersom fagfolkene er etniske nordmenn.
– Jeg merket meg allerede under arbeidet med Hellig tvang at unge kvinner og menn på flukt fra sine egne, eller i alvorlige konflikter med dem, er livredde nettopp sine egne, sa Hege Storhaug da jeg spurte om hennes erfaringer etter mer enn tretti års erfaring med målgruppen. Den samme erfaringen sitter jeg selv med, og disse erfaringene er ikke unike. Snakk med politiansatte, sykehusansatte, krisesenteransatte eller barnevernansatte. Snakk med kunnskapsrike profesjonsutøvere. Det finnes faktisk fagfolk som vet hva de driver med.