#Human Rights Service

De norske kampanje-journalistene er i festrus etter at det ble kjent at justisminister Mehl har fratatt HRS muligheten til å foreslå medlemmer til Utlendingsnemnda. Å frata HRS denne muligheten, ses som en seier for journalisters snart 20 år lange kampen mot HRS. Men verken mediene eller Ap-regjeringen kan skryte av knapt noe som helst hva gjelder å rydde opp i masseinnvandringens negative konsekvenser. Mens HRS fortsetter å stå fjellstøtt opp for Norges frihetsverdier.

Nok et Covid-år går mot slutten og julefreden har ankommet det langstrakte landet vårt. HRS tar i dag ferie etter et spesielt år for oss alle på ulike måter, og ønsker med dette alle våre lesere en fortreffelig julefeiring og et riktig godt nytt år.

Juristen og pensjonisten Trond Ellingsen har blitt ny styreleder i HRS. I tillegg vil Ellingsen fortsette å skrive artikler for oss. Dette betyr at HRS styrkes ytterligere etter ansettelsene av sosiolog Halvor Fosli og spesialpedagog Julie Dahle.

Men alle milllionen fra diktatur får ingen konsekvenser for idelogien i moskeen i Norge, påstår Brorskapets Basim Ghozlan. Og Dagbladet lar Ghozlan - igjen - slippe unna som en helt "vanlig muslim".

Det synes å herske stor forvirring i offentligheten om hva som egentlig skjedde når vi prøvde å varsle regjeringen om våre mistanker om Laila Bertheussen. Men jeg er slett ikke sikker på at alle egentlig ønsker å få sannheten på bordet, for det kan ødelegge for fortellingen om de "maktfulle kvinner" som "egentlig" styrer Norge?

Dagen i dag startet for mitt vedkommende slik den pleier å starte: med radiokanalen NRK P2. Og tilløp til hjerteinfarkt av ren irritasjon.

Dagbladet i solnedgang er ikke et pent skue. Man velger uredelighet i sin kamp for å dekke over at man tok grundig feil i sitt syn på innvandringens konsekvenser.

«Journalistisk Venstreparti? Vask munnen din!» Slik åpner en kronikk journalisten.no bestilte av meg. Er mediene venstrevridde? var bestillingens formulering. Og så jeg, da, som har blitt rådet fra høyt mediehold om å slutte å kritisere meiene. Der fikk de meg ut på glattisen, gitt!

Vi gudløse, vi som alltid har stått opp for ytringsfriheten - uansett trusler fra skjeggene, uansett sjikane fra salongene. Vi som tilber kun en eneste ”gud” – det frie ordet – vi kan nå velge å tro at de 12 heltene i Paris åpnet øynene til makteliten. Vi kan klamre oss til håpet om at massakren i Charlie Hebdos lokaler var et reelt tidsskille. Foreløpig er det ikke annet enn et skjørt håp.