For nøyaktig 21 år siden fattet Stortinget det historiske vedtaket i kommunalkomiteen med ansvar for integrering. I HRS har vi sjeldent vært mer oppstemte enn da komiteen fra SV til FrP stod samlet skulder ved skulder. Nå skulle muslimske kvinner gjennom norsk lovverk optimalt sikres skilsmisse fra den islamske ekteskapskontrakten.
Vedtaket var historisk i europeisk forstand og ble lagt merke til utenfor Norges grenser, da problemet er det samme i hele Europa: Muslimske kvinner vandrer inn gjennom ekteskapskontrakter basert på sharia. I kontrakten er så godt som alle disse kvinnene frarøvet retten til skilsmisse, tross at i henhold til islam kan kvinner gis denne rettigheten, men de får den ikke dersom mannen setter seg på bakbeina. Og det gjør mennene i stort monn.
Stortinget samlet seg
Vi gjorde noe «smart» den gang. En norskfødt kvinne med pakistanske foreldre ble vår «prøveklut» på systemet, både her i Norge, i Pakistan og i Europa. Hun hadde klart å skille seg – med foreldrenes velsignelse – fra en voldelig pakistansk ektemann som grunnet ekteskapet med henne kunne vandre inn til Norge.
Denne unge kvinnen møtte i tur og orden alle partiene på Stortinget, fortalte om problemstillingen og der vi la frem våre faglige funderte forslag til løsninger. Utgangspunktet var at tross den norske skilsmissen hang hun fast i ekteskapet sitt fordi eksmannen nektet henne skilsmisse fra den pakistanske (Nikah Nama), da ekteskapet var inngått i Pakistan. Derfor ble hun ansett av andre muslimer i Norge som fremdeles gift, hvilket er en tung belastning emosjonelt, og dertil medfører at hun vanskelig kan inngå et nytt ekteskap – hun er jo «gift».
Det var virkelig en glede å møte de ulike partiene på Stortinget den gang. De tok imot denne kvinnen og HRS med åpne sinn. De skjønte problemstillingene, de ville handle, de ville sikre muslimske kvinner grunnleggende menneskerettigheter. For det er dette det handler om: helt grunnleggende rett til et verdig liv på linje med motsatt kjønn.
Det var to hovedspor som vi la opp: Hvordan sikre at muslimske kvinner som vandrer inn til Norge på ekteskapskontrakter, får retten til skilsmisse nedfelt i den islamske ekteskapskontrakten? Hvordan sikre at muslimske kvinner i Norge som inngår ekteskap med menn i den muslimske verden som innvandrer hit får lik rett til skilsmisse?
Alle problemstillingene var utførlig dokumentert i den statsfinansierte boken Feminin integrering – utfordringer i et fleretnisk samfunn (2003), der vi eksempelvis stilte følgende spørsmål: Hvordan kan myndighetene akseptere kvinnediskriminerende utenlandske ekteskapskontrakter som rett til bosetting i Norge?
Allerede før publisering av denne boken ble det klart at et tverrpolitisk norsk Storting, bifalt HRS sine løsningsforslag. Snart vil ingen kunne familiegjenforenes gjennom nyinngåtte ekteskap i Norge, uten at hustruen, som enten er bosatt her eller skal hentes til Norge gjennom ekteskap, har nedfelt skilsmisserett. Norge er det første landet i Europa og verden for øvrig som innfører denne regelen.
En bestyrtet Pave ringte statsministeren
Konkret vedtok Stortinget en faktisk endring i den norske ekteskapskontrakten, og dermed ekteskapsloven: Begge parter måtte anerkjenne hverandres like rett til skilsmisse. Dette ville gi muslimske kvinner mer makt dersom ektemannen nektet henne skilsmisse fra den islamske kontrakten – han hadde tross alt signert på sin hustrus rett til skilsmisse.
Hver av brudefolkene skal hver for seg erklære på ære og samvittighet at ekteskapet blir inngått av egen fri vilje, og at de anerkjenner hverandres like rett til skilsmisse.
Det mest spektakulære som skjedde etter dette vedtaket var faktisk følgende: Paven telefonerte statsminister Kjell Magne Bondevik – med protest. For ham som katolikk var det uhørt med skilsmisse, da katolikker ikke har lov å skille seg. (Heldigvis vant ikke Paven frem, heldigvis for muslimske kvinner i Norge.)
Det andre Stortinget gjorde var å pålegge daværende regjering å fremme konkret lovforslag for hvordan sikre at kvinner og menn ikke vandrer inn på ekteskapskontrakter der kvinnen, enten bosatt her eller i sitt muslimske hjemland, på diskriminerende ekteskapskontrakter. HRS hadde gjennom blant annet en arabisk dommer i Norge fra Irak, fått bekreftet hva vi hadde erfart faglig: retten for kvinner til å få skilsmisse kan nedfelles når som helst i ekteskapskontrakten. Ergo kunne eksempelvis ambassaden eller annen norsk myndighet (som UDI) kreve at dette punktet nedfelles når det leveres søknad om innvandring gjennom ekteskap. Så enkelt, så genialt.
Spillet begynner
Dessverre kjørte ikke bare Stortinget dette gjennom på egen hånd. Det ble overlatt til daværende statsråd Erna Solberg å komme til Stortinget med løsningen.
Det var da spillet begynte. Solberg følte seg overkjørt – ikke barer av Stortinget som påla henne slik politikk, dertil med HRS i kulissene som hadde jobbet vedtaket frem.
Så hva gjør en statsråd da, sikkert godt hjulpet av et «smart» embedsverk? Ett sentralt trekk er å sende oppdrag til forskere, forskere man vet vil kunne torpedere bakgrunnen for et vedtak, fundamentet for vedtaket. Den mest sentrale som fikk bestillingsoppdraget var antropolog Berit Torbjørnsrud som kom med hovedkonklusjon som sa at politikere ikke måtte tro de kunne overkjøre Guder, altså i dette tilfellet Allah.
(forslaget) argumenterer for Stortingets rett til å overprøve den lære og praksis troende oppfatter som åpenbarte, guddommelige sannheter. Indirekte fremstiller man dermed Gud(er) og åndelige sannheter som noe som kan reformeres på linje med trygdevesenet. (B. Thorbjørnsrud, «Det muliges kunst»:35).
Slik endte Stortingsvedtaket i en skuff – og der har det ligget siden den gang. Men før det ble lagt i skuffen ble det fra regjeringen luftet en løsning som man sjeldent glemmer: Nemlig at Norge heller skulle innføre et shariaråd der muslimske kvinner kunne trygle seg til skilsmisse.
Nye tider, nye muligheter
Nå øyner vi en særdeles god sjanse for at troppene på Stortinget igjen samler seg – for de muslimske kvinnenes skyld, for likestillingens skyld og mot tvang og urett.
I NRKs artikkel i går kveld «Kan gi kvinnen lik skilsmisserett, velger å ikke gjøre det», heter det videre i ingressen:
Norsk-pakistanske kvinner blir fratatt selvstendig skilsmisserett i Pakistan, viser ny undersøkelse. Reglene for familiegjenforening må endres, krever flere stortingsrepresentanter.
(At dette var en «ny undersøkelse», blir jo feil, men la det ligge.)
På banen er Hadia Tajik og Lene Vågslid, begge Ap, og Abid Raja, Venstre. Det var med undring vi registrerer Rajas uttalelse:
– Har gått under radaren
– Dette har gått under radaren, selv for meg som jobber mye med disse spørsmålene. Reglene for familiegjenforening må endres med én gang. Vi kan ikke ha det slik, sier en opprørt Raja.
Som muslim, pakistansk opprinnelse, tidligere talsmann for World Islamic Mission, og politiker, hadde vi nok forventet at skisserte problemstilling med at muslimske kvinner lever med ekteskapskontrakt som diskriminerer dem, var godt kjent for Raja. At dette er upløyd mark for ham, fremstår svært merkelig.
Men Raja fortsetter med dette:
– Det er helt forferdelig
– Det er helt forferdelig at ektemenn på denne måten nekter kvinner å ha selvstendig rett til skilsmisse allerede når de gifter seg, sier Raja, som sitter i utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget.
Vi er så hjertens enige med Raja. Dette er forferdelig. Og selvsagt vil det, som Raja sier, føre til at ekteskapskontrakter som ligger til grunn for innvandring vil endres prompte dersom Norge vedtar et slikt krav som rett til skilsmisse.
Venstremannen mener at Nikah Nama’ene som legges ved søknadene til UDI kommer til å endres over natta, hvis det blir krav om at kvinnens rett til skilsmisse må stadfestes der.
Departement i fortiden
La oss bare føye til: Nesten ingen pakistanske kvinner (eller andre muslimske kvinner) har denne retten nedfelt i ekteskapskontrakter som ligger til grunn for innvandring til Norge. Tusenvis av kvinner lever altså den dag i dag med denne uretten, med denne begrensningen i sitt liv. Som de sa det til oss på ambassaden i Islamabad i 2004: De har aldri i» manns minne» sett en kontrakt som ligger til grunn for innvandring til Norge der kvinner er tilgodesett med lik skilsmisserett som ektemannen.
Kvinnene blir altså lenket fast i miserable ekteskap. I alle fall dem som er troende, som ikke klarer å snu ryggen til islamsk tanke- og regelsett.
Tajik er også krystallklar:
– Å kunne forlate et ekteskap som ikke fungerer burde være en selvsagt rettighet for både kvinner og menn – uansett hvor i verden ekteskapet er inngått, sier hun.
Tajik gir pinnen videre til innvandrings- og integreringspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Lene Vågslid:
– Jeg mener man bør vurdere å innføre et krav om at kvinners skilsmisserett ikke er forsøkt avtalt bort for å kunne få familiegjenforening til Norge, sier Vågslid i Arbeiderpartiet.
Barne- og familiedepartementet ser derimot ingen behov for endringer i dagens regelverk.
Barne- og familiedepartementet ser på sin side ingen grunn til å endre på praksisen når det gjelder familiegjenforening og kvinners rett til skilsmisse. De viser til norsk lov og at alle kvinner i Norge har rett til å søke om skilsmisse.
– Det å ikke respektere regler for skilsmisse i Norge kan være medvirkning til tvang, som er straffbart, skriver Jonas Kambestad Hågensen, kommunikasjonsrådgiver i departementet, i en e-post.
Videre pekers det på myke tiltak som informasjon og samarbeid med tros- og livssynssamfunn. Med dette viser departementet at det lever i fortiden.
Nå er det kun én ting som mangler: At den ansvarlige kommunalkomiteen på Stortinget igjen samler troppene og endelig setter de muslimske kvinnene fri. Det er på høy tid. Det er på 21 års overtid.
PS: Som et apropos til slutt: HRS ble fratatt statsstøtten fordi vi (visstnok) ikke jobber med integrering, og Lene Vågslid fremmet representantforslag om å fjerne HRS-støtten. Vi stiller oss selvfølgelig til disposisjon dersom det er andre tema politikerne nå ønsker å fremme, som eksempelvis gjeninnføring av helkroppundersøkelsen for jenter i Norge. En gjeninnføring vil kunne sikre at jenter i Norge ikke blir skåret ut av det norske fellesskapet (kjønnslemlestelse). Altså vil tiltaket kunne minne om å være positivt for integreringen, vil HRS kunne argumentere.