Først ringte Vårt Land i går, deretter VG. Selvsagt var det (igjen) ikke et faglig intervju om innvandringens konsekvenser de ønsket seg. Nei, det hele handlet om at justisminister Emilie Enger Mehl, på forespørsel fra Vårt Land, hadde besluttet å ta fra HRS muligheten til å foreslå medlemmer til Utlendingsnemnda (UNE).
Det var ikke vanskelig å svare med noen faktuelle kommentarer. Som jeg umiddelbart hørte, ble ikke journalisten i Vårt Land særlig begeistret for disse kommentarene, som ble til disse få ordene på trykk i avisen (bak betalingsmur i går, 25. januar):
«Jeg forstår to pluss to. Vi forventet at det kunne skje, sier Hege Storhaug til Vårt Land. Hun mener det er merkelig at budskapet kommer fra en Senterparti-statsråd, et parti hun har sett på som en slags alliert i innvandringsspørsmål. – Er du skuffet over Senterpartiet? Nei, jeg kjenner ikke på slike følelser. Jeg kjenner derimot på at jeg synes det er smålig og at jeg nærmest må le. De får leke i sandkassa si mens HRS fortsatt skal passe på Norges verdier. Foreløpig ser jeg ikke at Emilie Enger Mehl har levert noe som helst på vårt felt.»
Det jeg faktisk sa
Før jeg går videre: Mehl karakteriserte HRS som en blogg overfor Vårt Land, en blogg som ikke leverer konstruktive innspill til Stortinget, i henhold til Mehl.
Vel, det jeg sa til journalisten da han ringte var – etter hukommelsen:
– HRS er Norges første politiske tenketank, som har hatt større realpolitisk gjennomslag enn noen annen gruppe innen innvandringsfeltet både i regjeringer og Stortinget. Dette er enkelt å dokumentere. Siste gjennomslag var høsten 2020, da vi etter sju års arbeid fikk Stortinget, inkludert Senterpartiet, til å vedta en verdenshistorisk lovparagraf. Nå plikter foreldre etter loven å beskytte egne barn mot kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og barneekteskap. Ingen andre land i verden har en slik lovparagraf.
– Jeg anser at grepet til Mehl handler om å dekke over egen utilstrekkelighet. Uansett farge på regjering gjennom årene har alltid HRS vært en plagsom vaktbikkje. Å fjerne HRS’ fra muligheten til å oppnevne medlemmer til UNE, er et nedrig forsøk på å skyggelegge egne mangler og feilvalg gjennom årene.
– Dessuten mener jeg du absolutt burde kontakte UNEs ledelse og spørre dem om nemnda har vært tilfreds eller ikke med medlemmene HRS har foreslått. Så vidt vi vet, har UNE-ledelsen vært meget godt fornøyd, ja, flere av medlemmene vi har oppnevnt har blitt spurt av UNE-leder om hvem som har foreslått dem. Dette fordi UNE har vært imponert over deres innsats faglig. Våre foreslåtte medlemmer har vist at de setter seg grundig inn i den enkelte sak, og utøver det skjønnet som ligger til grunn etter Norges gjeldende lover og regler. UNE er ikke – og bør ikke være – en aktivist-arena. Derfor har det aldri betydd noe for oss hvilket politisk parti den enkelte eventuelt stemmer på. Vi har gått etter faglig relevans og personer vi anser som ryddige og pålitelige.
– Slik sett er dette et tap for UNE, ikke for HRS.
Jeg merket meg at både Vårt Lands journalist og VGs journalist – som jeg svarte noenlunde likelydende – ikke var særlig interesserte i å gripe fatt i dette substansielt. Det hele handlet om å få en kort kommentar til en kjapp nyhetssak. Det handlet ikke om å gjøre et faglig etterrettelig stykke arbeid. Og det er jo ikke rart, for så godt som hele den norske journaliststanden har sviktet sitt samfunnsoppdrag de siste tiårene: De klarte ikke å levere sannferdig, etterrettelig eller relevant journalistisk innen det feltet som har endret Norge desidert mest: masseinnvandringen fra den islamdominerte verden. Hvorfor klarte de ikke det? Fordi de lot seg styre av indre politiske overbevisninger der angivelig norsk rasisme står på toppen av listen, etterfulgt av en totalt grunnløs tro på den multikulturelle lykken.
Derfor er det så viktig for dem å prøve å dreie fokuset (negativt) på dem som hadde rett i sine varsler gjennom alle år.
De feilet – ikke HRS
«Alle» vet at journalister flest tok grundig feil. Derfor er det så deilig for dem å gi et så skjevt bilde som mulig av HRS. De samme har heller ingen aning om hva lille HRS faktisk har prestert av realpolitiske løsninger gjennom 21 år. Derfor stotrer de med en gang vi nevner våre realpolitiske seire. De har ikke fått det med seg. Ei heller har de fått med seg at andre statsstøttede organisasjoner innen innvandringsfeltet knapt har levert noe som helst av verdi gjennom årene. Journalistene kan ikke feltet. De kan ikke historien.
Det samme kan sies om den unge justisministeren. Hun kan ikke innvandringsfeltet, hun kan ikke islam. Jeg skulle med glede ha stilt opp i debatt i beste sendetid om innvandringens konsekvenser og farbar vei videre. Men Mehl vil – som heller ikke Ap-topper under Støre – etter all, all sannsynlighet aldri våge å stille i en slik debatt. De vet at faglig står vi i HRS særdeles støtt – i motsetning til dem. Hva tror dere Mehl eksempelvis vet om temaet tvangsekteskap og hva HRS har bidratt med av folkeopplysning og realpolitiske tiltak? Hva vet hun om dumping av barn og kjønnslemlestelse? Politikerne har gjennom mangfoldige år ikke evnet å håndtere temaene realpolitisk, og de har sviktet i å beskytte våre mest sårbare.
Mehl vet etter alle solemerker så lite om disse temaene at hun også vet at det er smart aldri å stille til en eneste debatt med HRS. For meg fremstår Mehl ikke bare som en politisk topp uten nødvendig faglig tyngde, med også som ynkelig. Og jeg er ganske så sikker på at hun aldri har spurt UNE-ledelsen om deres erfaringer med medlemmene HRS har foreslått og som har fått taburett i UNE.
Vi er stolte – og det bør du også være
Som journalister sier det: Sjekk aldri en sak to ganger, implisitt; da kan det som så ut som en sabla god sak ødelegges.
Jeg sier det rett ut som det er: Jeg (og resten av HRS) er mektig stolt over det usedvanlig banebrytende arbeidet vi har gjort i to tiår, banebrytende endog i europeisk forstand. Journalister og politikere kan fortsette å fortie akkurat den sannheten og også forsøke å forfalske historien, men sannheten om HRS ligger bare få tastetrykk unna, som her inne på rights.no.
Så mens journalister er i festrus over det de anser som en seier over HRS, så skal dere støttespillere og lesere vite følgende: Dere er på vinnerlaget. Dere analyserte innvandringens dramatiske konsekvenser riktig basert på reell kunnskap. Med få unntak, strøk Norges journalister så det dundret på eksamen etter eksamen.