De siste tiårene har norske myndigheter trappet opp sin innsats mot terror, men kunnskapsoppsummeringen på feltet viser at regjeringens handlingsplan preges av utydelighet og uavklarte følelsesbegreper. Ingen vet hvorvidt forebyggende tiltak har effekt og arbeidet utøves basert på felles erfaring og intuisjon heller enn i teoretisk kunnskap og retningslinjer fra ledelsen. PST og politiet preges av «hjelpesporet» – i sterk påvirkning og samarbeid med Nav, skoler og barnevern. «Alle» skal med, og radikaliseringsbegrepet er vannet ut til noe ullent der terror og politisk vold sidestilles med upopulære meninger.
