Da rapporten fra 25. juni-utvalget forelå sist uke, ble det rettet hard kritikk mot PST. Zaniar Matapours terrorangrep under fjorårets Pride kunne muligens vært avverget, konkluderte utvalget, og presiserte følgende anbefaling:
PSTs kontraterroravdeling bør senke terskelen for å opprette forebyggende saker. Dette vil i sin tur kreve en styrking av de menneskelige ressursene som jobber med forebyggende kontraterrorvirksomhet i PST. Videre bør PST i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet gjennomføre en egen gjennomgang av ressurssituasjonen for PSTs kontraterrorarbeid, hvor samsvaret mellom tilgjengelige ressurser og omfanget av nødvendige oppgaver står sentralt.
Selv om PST satt på relevant egenprodusert etterretning om Matapour, delte PST ikke denne etterretningen med radikaliseringskontaktene i politiet som hadde ansvar for å følge ham opp. Blant annet delte PST ikke etterretning om relasjonen mellom Matapour og Bhatti, eller PSTs vurderinger av Matapours evne og vilje til å begå politisk vold. PST informerte heller ikke politiet om at de gjennomførte to bekymringssamtaler med Matapour, eller om PSTs vurderinger av informasjonen som fremgikk av disse samtalene.
Vi kommentere at man med rette kan stille seg spørsmålet om hvorvidt konklusjonen er rimelig. Tilsynelatende er terrortrusselen mer omfattende enn PSTs nasjonale trusselvurdering gir inntrykk av, påpekte vi, og en fotnote i rapporten vekket interesse. Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har nemlig laget en 226 sider lang rapport om det terrorforebyggende arbeidet som gjøres i Norge. Bekymringsarbeidet. Dilemmaer og muligheter i lokal forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i Norge heter rapporten, og den setter det forebyggende kontraterrorarbeidet i Norge i det man må kunne kalle et lite heldig lys. Ikke minst framkommer de sosialpolitiske føringene PST arbeider under svært klart fram, og kort oppsummert kan vi fastslå at samfunnssikkerheten ikke er øverst på blokka over hva PST og politiet lokalt skal ha fokus på.
Mange kokker
Innledningsvis i rapporten fra NKVTS beskrives norske myndigheters opptrappede innsats mot terror og politisk vold de siste tiårene.
En viktig side ved opptrappingen er at arbeidet ikke begrenser seg til å forhindre og minimere omfang og skadevirkninger av terror. Den nye innsatsen retter seg også mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som antas å være bakenforliggende årsaker og prosesser som fører til terror. Mens terrorforebygging i hovedsak har vært sikkerhetstjenestens oppgave, mobiliseres store deler av samfunnet til å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme: familie, venner, kommune, nærmiljø, skole, arbeidsplass/kollegaer, barnevern, helsetjenester, frivillige organisasjoner, politi, tros- eller livssynssamfunn, fritidsaktiviteter, NAV, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og kriminalomsorgen.
Det er fra regjeringshold bestemt at forebyggingsarbeidet skal favne bredt, og etter 22. juli etablerte regjeringen et nytt forebyggende arbeid for å motvirke voldelig ekstremisme. Nå skulle «alle» med, ikke bare politi, PST og E-tjenesten, men enhver aktør i førstelinjetjenesten som kjente på bekymring skulle høres, og førstelinjens oppdrag ble å se etter tegn knyttet til personer, ytringer, interesser, utseende, symbolbruk, aktiviteter og sosiale nettverk.
Det er ikke småtteri. Og hvor grensen går for hva som er bekymringsfullt og ikke, er ikke avklart. Faktisk er ikke selve begrepet «bekymring» avklart fra regjeringshold heller, men man høster som kjent hva man sår. Sår man ullenhet, får man ullenhet tilbake. Og NKVTS er ikke nådige i sin beskrivelse av det de kaller «bekymringsarbeidet».
Utfordringen våre informanter står ovenfor, om de er politi, sosialarbeidere, NAV-ansatte eller foreldre, er hvordan de skal tolke og handle med utgangspunkt i de tegnene de observerer. Når skal de handle, varsle, gå inn med tiltak og når skal de la være å gjøre dette? Hva er det de observerer, er det begynnelsen på en kriminell løpebane, psykisk uhelse eller bare et famlende ungdomsopprør? På hvilket grunnlag skal venner, familie, lærere eller politiet handle, når kunnskapen om tegnene, stegene, og prosess er svært usikker, i den forstand at man ikke vet hvem som kan gripe til vold?
En eventuell varsling til tjenesteapparatet og/eller politi endrer brått fokus fra de spørsmålene som først vekket oppmerksomhet, fra å observere noe som er annerledes, som kanskje indikerer radikal tenkning og politikk, til å frykte for vår egen og andres sikkerhet. Blikket blir dreid fra det hverdagslige, til det spesialiserte – til kunnskapsfeltet «radikalisering og voldelig ekstremisme» eller til og med «terror». Personen blir objektivert og tolket innenfor nye fortellinger om hvem han eller hun er. Han eller hun er ikke lengre bare en nabo, medelev eller familiemedlem, men representerer en potensiell trussel for vår og andres sikkerhet. Tegnene kan overføre ham/henne fra «vår» felles tilhørighet til at personen representerer en potensiell trussel for samfunnssikkerheten.
Likevel er altså alle disse aktørene invitert inn i bekymringsarbeidet, hver med sine egne politiske overbevisninger – og med mangel på føringer. «Nybrottsarbeid» er begrepet politiet selv bruker i intervjuer i rapporten, og NKVTS påpeker det som kanskje er mest skremmende med den utvidede jakten på ekstremister og terrorister:
Rapporten viser at vurderinger i bekymringssaker gjøres med en form for kollektiv fortolkningskompetanse som i stor grad er basert i felles erfaring og intuisjon heller enn i teoretisk kunnskap og retningslinjer fra ledelsen.
Hva er bekymring?
PST er altså øverst i bekymringshierarkiet, og har oppfølgingsansvar for radikaliseringskontaktene i de lokale politidistriktene, i tillegg til at PST har ansvaret i de sakene der det er «ekstra høy bekymring».
PST skal imidlertid også håndtere enkeltsaker der bekymringen er særlig høy, for eksempel i forbindelse med fremmedkrigervirksomhet og tilknytning til internasjonale terrororganisasjoner.
Lokalt politi (…) har egne oppgaver i forebyggingsarbeidet. Det er i store trekk ivaretatt av såkalte radikaliseringskontakter, det vil si ansatte i politiet med dette som ansvarsområde.
Aktører som skal motvirke radikalisering er dog, som nevnt, langt flere, og det bekymres på tvers av en rekke etater.
At det blir mye rot, mange aktører, mye «magefølelse» og høy fare for konsensusstyrte samtaler om menneskene det føles bekymring for, bør ingen betvile. Det sier da også informantene selv i rapporten:
– Godt spørsmål. Ja, hva skal jeg si. Det er jo… Det kan jo være alt fra en magefølelse til et konkret bevis [ler lett]… holdt jeg på å si. Og alt imellom egentlig. (…) Men det er jo mye basert på en dårlig følelse. Altså, at du får vite om ett eller annet. Enten et utsagn, du ser noe skriftlig, du hører noe om noen. Du ser en endring. Det kan være så mangt, men at en person da kjenner at «dette er ikke greit». (…) «Dette blir jeg bekymret for», «Dette er farlig», «Dette er ikke lov». (…) Og at det igjen utløser at du tenker «Her må jeg gjøre noe. Dette er ikke greit». (…) Eller «Her blir jeg bekymret. Her trengs det hjelp», eller ja… Det tenker jeg er en bekymring. Ja.
(Politibetjent i forebyggende arbeid svarer på spørsmålet «Hva er bekymring?»)
Uttalelsen er «morsom» fordi den til fulle illustrerer hvor personavhengig, hvor kulturavhengig og hvor unyansert arbeidet gjennomføres og struktureres, det lever sitt eget liv. Da ikke bare i PST og politiet, men også i samarbeid med andre etater, under føringer – like følelsespregete, udefinerte og uavklarte fra regjeringshold – som knyttes tett opp mot 22. juli-terroren. Forskningen på høyreekstrem terror er toneangivende, og særlig vektlegges Tore Bjørgos forskning. Bjørgo er leder for C-REX, altså senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo og tidligere professor på Politihøgskolen (hvor han fortsatt har en deltidsstilling).
Problemet er at Bjørgo selv er langt fra noen balansert ekstremismeforsker, han lener seg på en forståelse av høyreekstremisme som er så utvidet at selv Frp er omfattet av ekstremismebegrepet. HRS også, for den saks skyld. Dermed er trusselen fra «de høyreekstreme kreftene» tilstedeværende overalt, mens islamsk ekstremisme bør sees i lys av både marginalisering og stigmatisering – og de forebyggende tiltakene preges i stor grad av dette tankegodset, slik de rapporteres fra politiet selv i NKVTS’ rapport.
Bekymret – eller ei
Sannsynligvis er det case-scenariene NKVTS beskriver som i høyest grad er egnet til å beskrive et forebyggingsarbeid på ville veier i norsk kontraterrorvirksomhet. Så kan man på samme tid ha i bakhodet at ingen vet hvorvidt forebyggende tiltak mot ekstremisme er virkningsfulle – det finnes faktisk ikke en eneste forskningsrapport som kan skilte med å bevise noen effekt. PST mener dog at de har erfaringer med å kunne få unge ut av høyreekstremisme på 90-tallet. I FHIs rapport heter det:
PST mener at tiltaket «bekymringssamtale» medvirket til at flere ungdommer brøt med høyreekstreme miljøer på første halvdel av 2000-tallet. Bekymringssamtaler innebærer at ungdom, gjerne med foreldre, som har begått straffbare handlinger eller som politiet mistenker å ha gjort det, blir invitert til samtale. Det knytter seg mer usikkerhet til om tiltaket har samme virkning ovenfor islamistisk ekstremisme. En utfordring er at samtalen, på samme måte som «stop and search», kan være belastende og virke stigmatiserende, og dermed stemple ungdommene som avvikere.
Dette skjæringspunktet mellom tiltak som tilsynelatende har effekt mot etnisk norsk ungdom, men mangler effekt på islamske ungdommer, forklares også gjennomgående av NKVTS med samme tunnelsyn. Det finnes ingen idé om at stigmatiseringssporet kanskje ikke er særlig reelt (ville ikke norske snauklipte, bootskledde unge kunne påberope seg samme stigmatisering dersom de ble stoppet?), det framholdes som en opplest og vedtatt sannhet. Det som omtales som «hjelpesporet» er derfor utbredt i forebyggingsarbeidet – når det dreier seg om islamister, vel å merke.
Vi gjengir her deler av et underkapittel fra NKVTS. «Skildringen er satt sammen av ulike hendelser fra flere slike møter, i flere forskjellige distrikter, av hensyn til informantenes anonymitet. Vi har også endret på opplysningene i sakene som blir beskrevet av hensyn til de som blir omtalt», presiserer kunnskapssenteret.
6.3 «Jeg lærer skikkelig mye» – politifellesskapet og kunnskapsproduksjon
I det følgende skildrer vi et delvis fiktivt møte mellom radikaliseringskontaktene i et politidistrikt. Som nevnt i kapittel 5, har disse kontaktene regelmessige møter der de samles for å bli oppdatert på siste nytt fra ledelsen og diskutere sine egne saker med kollegene.
(…) Kontakten som får ordet først forteller om en sak om en mulig «skoleskyter». En gutt på en ungdomsskole som hadde dukket opp på skolen iført gassmaske, som flørtet med nazisymboler på sosiale medier, og som hadde uttalt til en medelev at han ønsket å drepe alle på skolen. Skolen kontaktet politiet, radikaliseringskontakten oppsøkte gutten umiddelbart, og hadde samtale med både gutten selv og moren hans. Gutten framsto som overrasket, dette var jo bare tullprat, absolutt ikke alvorlig ment, og i hvert fall ikke en sak for politiet. Moren var opprørt fordi hun opplevde at skolen alltid la skylden på hennes sønn, mens de ikke fikk øye på dårlig oppførsel fra andre elever, som ofte gikk utover sønnen. Kontakten sier han er usikker på hva han står overfor: En umoden gutt med dårlig evne til konsekvenstenking, eller en ekstremist med voldsrisiko? Kollegene engasjerer seg, stiller spørsmål: «Har han venner?» «Er foreldrene ressurssterke?» «Er det noe rus i bildet her?» Kontakten svarer: «Tilsynelatende ingen venner, relativt ressurssterke, ingen rus». Diskusjonen går ivrig noen minutter, før den landes med konklusjonen at den aktuelle kontakten bør følge med på denne gutten, og i første omgang ta en ny samtale med han.
Neste kontakt får ordet. Hun har fått en bekymringsmelding fra en far, om en voksen datter som har konvertert til islam, og angivelig skal gifte seg med en mye eldre utenlandsk mann. Kontakten, som er ny i jobben, har undersøkt kvinnens sosiale medierprofiler, og funnet en lenke til en video hun er usikker på betydningen av. Møtet ser på videoen sammen. Den viser scener med krigføring og vold, der muslimer er ofrene, til lyden av en agiterende, tilsynelatende aggressiv stemme som snakker på arabisk. Kollegene beroliger kontakten, denne videoen behøver ikke bety noe som helst. «Det er klart det er propaganda, men det trenger ikke være ekstremisme av den grunn», sier en. En av kontaktene, som har spesiell kunnskap om islam og arabiske land, forteller litt om tradisjonen for slik retorikk, og gir alternative fortolkninger av det den bekymrede kontakten oppfattet som ekstreme ytringer. En tredje kontakt foreslår å gå tilbake til faren som har meldt bekymring og prøver å finne ut mer om hva hans bekymring består i. «Er det at hun er ekstrem, eller er problemet hans at hun er blitt muslim og skal gifte seg? I så fall er det ikke vår sak i det hele tatt».
En tredje radikaliseringskontakt har siden sist jobbet mye med en «gammel» sak. En psykisk syk person som er «helt fin» når han tar medisinene sine. Når han ikke gjør det, sier han ting om å reise til Syria og bli IS-kriger. Nå er han utskrevet fra psykiatrisk og går rundt og roper «Allahu akbar» på gata. Kontakten mener han ikke egentlig er farlig, han er verken kapabel eller egentlig villig til å bli fremmedkriger. Problemet er at han skremmer folk. «Ikke annet å gjøre enn å følge med, og vente på at han blir lagt inn igjen», blir konklusjonen.
Neste kontakt forteller om en bekymringssamtale hun har hatt med en ung flyktning fra Syria. Skolen meldte inn bekymring basert på noe gutten hadde sagt om et familiemedlem og tilknytning til IS, og at han hadde oppført seg annerledes i det siste, mer innesluttet og irritabel. Kontakten oppsummerer samtalen: «En helt utrolig fin gutt, veldig oppegående og smart. Han har det nok litt vanskelig med halve familien som er igjen i Syria. Og han sliter fortsatt litt med norsken, så det skaper nok også en del frustrasjon. Men jeg har ingen bekymring for han, altså, veldig god gutt».
Dette er beskrivelser av synsing, ikke av faglige vurderinger. Det mangler inngående kunnskap om islam og islamisme og hvilket voldsmiljø de mulig radikaliserte kommer fra, eller så er troen på egne vurderinger og egen betydning for de mulig radikaliserte overdrevet til det nær absurde.
Generøsitet og drømmetyding
Bekymringssamtalen er politiets verktøy for å forebygge radikalisering, og det påpekes av flere informanter at samtaler er veldig viktige for «å skape tillit» og kunne «hjelpe ut av ekstremisme». Når nordmenn hoderistende har fått lese i hovedstrømsmediene at terrorskyteren Zaniar Matapour inviterte PST-ansatte på middag, er det kun ett eksempel på det som omtales som «relasjonsbygging» med personer som anses å være i risiko. Det understrekes av politiets informanter at de i liten grad benytter standardiserte maler for kontakt, men snakker i vei slik de selv finner det hensiktsmessig for å opprettholde kontakt. Er de særdeles bekymret, kan politiet også instruere samarbeidende instanser om å iverksette tiltak personene ellers ikke ville hatt tilgang til. Man betaler dem for å holde seg på matta, så å si.
I løpet av feltarbeidet hørte vi om flere eksempler på at trussel om ekstremisme motiverte apparatet til å være mer sjenerøst enn vanlig med godene. Tiltakene kunne også være ukonvensjonelle: For eksempel kom det fram i en av rettssakene vi observerte at en ung jente, som angivelig var i fare for å bli rekruttert til ekteskap med en ekstremist, ble sendt på sydentur med to ressurspersoner. Den aktuelle kommunen betalte for denne turen, i håp om at fysisk avstand ville forhindre ekteskapet og kanskje på sikt skape distanse mellom jenta og den negative påvirkningen.
I andre eksempler informantene delte var tiltakene som ble satt inn mindre åpenbart knyttet til faren for radikalisering eller ekstremisme. En informant hadde for eksempel jobbet spesielt med pårørende til tidligere og potensielle fremmedkrigere. Han fortalte at «drømmespørsmålet» var et «sentralt verktøy» i dette arbeidet. Med det mente han at hjelpeapparatet innledet kontakten med familier i risiko med å spørre «Hva drømmer du om? Er det noe vi kan hjelpe deg med, sånn at noen av dine drømmer kan bli oppfylt?».
Som eksempler på «drømmer» som kunne være aktuelle, ramset bekymringsarbeideren opp jobb, utdanning, fritidsaktivitet, vennskap, hjelp hjemme, å få ryddet opp i økonomi eller å ta førerkort. Ekstra ressurser kunne bli satt inn for å bidra til å oppfylle slike drømmer.
– Det er ofte inngangsport når vi skal bygge tillit, vi bruker ordet «å trylle». «Har du en drøm, så skal vi prøve å trylle. Hva kan du gjøre og hva kan vi bidra med?» (…) I forhold til tett oppfølging, så har vi ekstra midler fra Justis på det og da bruker vi de midlene til «tryllemidler», for å si det sånn. Og det er gull verdt. Det bekymringsarbeideren her kaller «trylling» – et sjenerøst tilbud om hjelp og støtte der brukeren selv i stor grad får legge premissene – ble beskrevet delvis som et verktøy for å skape tillit, for slik å legge grunnen for videre arbeid. På spørsmål fra oss om hvordan rasjonale for denne uvanlige sjenerøsiteten ble framstilt overfor de pårørende, svarte informanten: Det vi sier er at «Dere er en prioritert familie, fordi at det å forebygge radikalisering er høyprioritert. Og dere vet jo hvilken situasjon dere står i. Sånn at det er viktig for både kommune og landet og andre land. Og vi vil at dere skal ha det godt og vi skal gjøre alt vi kan for at dere skal klare å takle en situasjon dere står i og få det bra».
«Rausheten det fortelles om her illustrerer med tydelighet at forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme har høy prioritet», konkluderer NKVTS, men det kan heller konkluderes med at rausheten er et resultat av en villet politikk, der regjeringen legger føringer som kan opprettholde ideen om at nordmenn uansett er kjipest, og der viljen til å opprettholde denne illusjonen er så stor at det kastes millioner på ekstremister for å holde dem i sjakk.
Et terrorforebyggende samfunn som gjør seg så aktøravhengig som det norske, står raskt i en problemstilling der selve samfunnssikkerheten forsvinner ut av fokus. HRS kjenner identiteten til flere av «objektene» som har vært i PST og politiets søkelys og nevnes i NKVTS-rapporten – og ikke minst kjenner vi bakgrunnen for hvorfor de ble kontaktet og hvilke diametralt ulike farer for samfunnets sikkerhet de to utgjorde. Vi vil følge opp fokuset på PST og politiets forebyggingsarbeid i kommende saker.
Det ingen trenger å betvile er at den islamske ekstremismen lever i beste velgående i Norge, selv når radikaliseringskontaktene velger å tenke (kremt, føle) at de er «gode gutter» eller når «ressurspersoner» (for hvem er de?) kobles inn.