Den amerikanske journalisten og forfatteren Bari Weiss var rasende under forrige valgkamp i USA. Hun mente at blindt hat mot Donald Trump fikk amerikanske medier til å forsømme sitt journalistiske oppdrag. Weiss var overbevist om at en seier for Joe Biden bare ville forsterke den journalistiske elitens vrangforestillinger om et USA gjennomsyret av rasisme og undertrykkelse. Hun tok således opp kampen mot amerikansk MSM og intoleransen overfor meninger utenfor de etablerte og offisielle dogmer. Og hun vant. Eller?

I Norge fosser FrP frem, i Danmark gjør Dansk Folkeparti det samme. Jimmie Åkesson er Sveriges fremste politiske realist og belønnes stort for det på meningsmålingene. Utskjelte og fascisme-erklærte Åkesson troner på borgerlig svensk side. Hvorfor skjer dette? Det handler om innvandringens negative konsekvenser som folk opplever i hverdagen og som de gamle partiene nekter å ta på alvor. De nekter altså å beskytte sitt eget folk, det samme gjelder deres iver etter mer og mer globalisme, mer EU, og med konvensjoner som en religiøse rettesnor. Men på grasrota vil folk flest ha mer trygghet og sterke, beskyttende nasjonalstater.

Sett utenfra er det store mangler ved demokratiet i USA. I en rekke delstater er det minimal - om noen - kontroll med om de som avgir stemme faktisk har stemmerett. Og fordi det ikke finnes noe sentralt folkeregister må representantene i Kongressen fordeles mellom delstatene ved folketellinger hvert 10. år. Det mest spesielle er imidlertid manipuleringen av valgdistriktene ved såkalt gerrymandering. Vi har sett litt på hva dette innebærer.

Danskene har fått nok av muslimske fundamentalister. De skal ikke få dansk statsborgerskap. Og det er nettopp dette som nå har skjedd for første gang i kjent dansk historie. Folketinget nekter en ledende fundamentalist å få det røde danske passet. Dette fordi han forfekter klassisk islam som pisking og steining som straff. Dette ser ut til å falle Aftenposten tungt for brystet. Hvilke verdier er det denne avisen vil fremme?

Skandalene rundt grooming-gjengene har lenge hjemsøkt britisk politikk. Reform UK-leder Nigel Farage og Tory-leder Kemi Badenoch hevder nå at Starmers Labour-regjering undergraver en nasjonal granskning. London-ordfører Sadiq Khan beskyldes for å ha ignorert bevis på lignende gjenger i hovedstaden i årevis. Jentene som ble misbrukt trekker seg fra å vitne fordi Labour-politikere angivelig skal ha motsagt vitnemålene deres og behandlet dem "giftig". Storbritannia er nå ved kokepunktet idet Metro Police snur og brått innrømmer at London har akkurat samme grooming-problem som eksempelvis Rotherham.

I skyggen av alle oppslagene om Arbeiderpartiets løgner, utgis Virginia Giuffre selvbiografi om hva hun opplevde på Epstein Island. NRK har stort fokus på at britiske prins Andrew frasier seg flere titler og verv etter å ha blitt beskyldt for voldtekt av nå avdøde Giuffre, mens fokuset på de skjulte maktstrukturene i Epsteins univers uteblir. Mens mange av de beryktede Epstein Files fortsatt er hemmeligstemplet, hadde Epstein bånd helt inn i øverste ledelse i Arbeiderpartiet i Norge.

Det norske forfallet er uendelig trist å bivåne. Løgner er bent frem blitt et fenomen som fremsettes i offentligheten uten frykt for å miste troverdighet og anseelse. Det er som man forventer å kunne snakke seg ut av det, og like frem få tilgivelse, ja kanskje endog sympati. Det gjelder ikke bare Ap-regjeringen, ved representanter som Ap-leder og statsminister Jonas Gahr Støre, Aps nestleder og helseminister Jan Christian Vestre og (fraværet av) finansminister Jens Stoltenberg, men vel så mye en fyr som Hamse Ali som satte Bergen by på hodet med sine rasismeanklager.

At det er regjeringen eller Stortinget som bestemmer innvandringen til Norge, stemmer ikke. Enten det er en somalier eller afghaner kan vedkommende flytte til Norge så lenge de har statsborgerskap i et annet EU-land. Dette betyr at når velferden ryker i EU-landet man bor i, flytter man bare videre til et rikere land - som Norge. Og det er dette som nå skjer, og med vår lange grense mot Sverige kan man virkelig frykte hva fremtiden vil bringe.

Se nøye på bildet fra Stortinget. Det sekulære demokratiet åpner for dette paradokset, der hijabkledde kvinner fra moskeer og organisasjoner skal belære om rasisme og hat mot muslimer, hentet inn av den like hijabkledde Marian Hussein fra SV. Noe mer åpenlyst eksempel på hvordan Det muslimske brorskap opererer er knapt mulig å finne.

Få ord blir brukt så flittig og så lite forstått som polarisering. I norsk offentlighet er det blitt et mantra for alt som oppleves ubehagelig, krevende eller splittende. Begrepet fungerer som et moralsk verktøy: Den som kritiserer, utfordrer eller tenker annerledes, blir raskt anklaget for å bidra til "polarisering". Men bak denne frykten ligger en dypere refleks – en kulturell motstand mot konflikt, og en dragning mot konsensus som forveksler enighet med stabilitet.

I 2021 varslet den sosialdemokratiske regjeringen i Danmark en endring av lovene slik at statsborgerskapet «i størst mulig grad» skulle kunne tas fra personer med dobbelt statsborgerskap dømt for gjengkriminalitet. Hvordan har så det fungert?

Hele 20 land i Europa, Norge inkludert, ser ut til å ha fått nok av afghanere som oppholder seg ulovlig på det europeiske kontinentet. Sammen har disse landene signert et brev til EUs kommisær for migrasjon, for å få verktøy til å returnere dem til Afghanistan, samtidig som man er i forhandlinger med Taliban om retur. Ser vi et Europa som våkner fra tornerosesøvnen?

Lørdag åpnet den femte utgaven av konferansen arrangert av Iran Human Rights i Oslo. Bak arrangementet står organisasjonens leder, Mahmoud Amiry-Moghaddam, som for femte år på rad inviterer til det som beskrives som en arena for dialog og samarbeid mellom iranske opposisjonsgrupper i diasporaen. Men paradokset er like åpenbart som det er ubehagelig: For femte år på rad består deltakerlisten nesten utelukkende av representanter fra den venstreorienterte fløyen av den iranske opposisjonen. En såkalt Iran-konferanse – uten et eneste iransk flagg i salen.

Det skammelige politiske spillet om kvoteflyktninger gjentar seg stort sett ved hvert års statsbudsjett. "Alle" vet at flyktningepolitikken globalt sett har utspilt sin rolle, likevel fortsetter debatten som om vi snakker et noenlunde rasjonelt system. Det skammelige er at ingen gjør nok for å få flyktningepolitikken inn i et rasjonelt spor, men krangler om "antall" som uansett vil være dypt urettferdig og selvskadelig. I år er det "antallet 100" som Rødt, SV, MDG og AUF skal humanisere på - heller enn å faktisk prøve å gjøre noe som ligner fornuftig for verdens fattige og hjelpetrengende.

Når man over tid har fulgt svenskenes strategi overfor kriminelle gjenger, kan man ikke ha unngått følelsen av at man i Sverige bare har latt dem drepe hverandre. Ikke som en uttalt strategi, selvfølgelig, men som en praksis. Nå synes det som om svenskene har skiftet mening og valgt en ny kurs, men den vil bety lite hvis ikke politikken også endres. 

Han heter Odd Isungset og har lang fartstid som gravejournalist. Ingen i Norge kan eksempelvis attentatet mot William Nygaard bedre enn han. Isungset er en ytringsfrihetens forkjemper av høyeste rang. Nå har han leverte et historisk dokument i bokform om Muhammed-karikaturene fra 2005, et dokument som vil stå for all ettertid. Tilbake står derimot norsk presse og Jonas Gahr Støre kliss nakne. AP-regjeringen sviktet durabelig vår sivilisasjons livsnerve, ytringsfriheten. Kan det samme skje igjen?

Som nasjon klarer vi ikke å bekjempe fundamentalistisk islam ved å halse etter med ett mottiltak her og ett mottiltak der. Politisk ledelse har feilet durabelig overfor verdiene, og nå er det gått så langt at det kun står ett mottiltak: Repatriering av alle dem som ikke vil oss vel. Dette er den helt avgjørende fjerde erkjennelsen, fastslår Eva Selsing.

- Jeg snakket med en terrorist fra Gaza på Ketziot. Jeg var nysgjerrig på hva som førte til at han valgte terror fordi jeg kjente bakgrunnen hans – faren hans var en velstående og utdannet mann. Dette var noen som hadde alle muligheter i Gaza til å bygge en fremtid, og han valgte å utføre et angrep mot israelere. Han kom ikke fra fattigdom, men fra privilegier, og valgte likevel terror. Da forsto jeg at uansett hvor mye levestandarden deres forbedres, hvor mye økonomien utvikler seg, eller hvor mange muligheter de har, er det deres ideologi og hat mot Israel som driver dem, sier en fengselsbetjent i israelsk høysikkerhetsfengsel i et intervju.

Det skulle egentlig være Sveriges første jødiske filmfestival, og den skulle egentlig holdes i Malmö. Men det kommer ikke til å skje. «Ingen kino ønsker å delta», sier Ola Tedin, initiativtaker til den jødiske internasjonale filmfestivalen i den sydsvenske byen. Det var voldens veto som vant frem - igjen.

I år er det ti år siden terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo hvor 12 personer ble drept, og i dag er det nøyaktig fem år siden den franske historielæreren Samuel Paty på åpen gate på høylys dag ble drept med en kjøttøks og fikk hodet kappet av. Paty ble bestialsk drept av en islamist fordi han i undervisning om ytringsfrihet hadde med seg karikaturer av Muhammed, publisert av Charlie Hebdo. Europas taushet i dag sier egentlig alt: Vi har lært hvordan vi skal "holde fred"; vi har underkastet oss islam.

Kommuneøkonomien i Norge har ikke vært dårligere siden midten av 80-tallet. Leder for kommunesektorens organisasjon (KS), Gunn Marit Helgesen, klager over at regjeringen ikke har tatt hensyn til kommunenes behov i det framlagte forslaget til statsbudsjett. Men Helgesen er selv en del av den politisk villede utviklingen Arbeiderpartiet styrer framover. Det er ingenting underlig ved at 27 kommuner er på Robek-lista og 180 kommuner er i faren for det samme når det går i "eid, pride og havvind" over hele fjøla. Helgesen er ikke bare lokalpolitiker for Høyre og KS-leder, hun er også president for Rådet for europeiske kommuner og regioner, et politisk EU-produsert misfoster som skal jobbe med å "omfavne interseksjonalitet for alle aldersgrupper". 

Nok en gang kommer ropet om at palestinerne trenger frigivelse av terrordømte Marwan Barghouti. "Han er den mest populære palestinske politikeren. Han har opprettholdt denne posisjonen etter 25 år i fengsel. Han kalles palestinernes Nelson Mandela", skriver tidligere statsminister for Arbeiderpartiet, Thorbjørn Jagland, nok en gang. Norsk venstreside bør legge vekk både fascinasjonen og sammenlikningen. Mandelas mål var å destabilisere et undertrykkende regime, ikke å drive terror mot en sivilbefolkning. Barghouti er arkitekten bak forsoningsavtalen mellom de ulike palestinske terrorgruppene - inkludert Hamas og Islamsk Palestinsk Jihad.

Terje Bjøranger har levert nok en krim av altoppslukende varemerke. Plottet er genialt og fullt av overraskelser. I vår nye kriminelle tid kunne Bjøranger knapt truffet bedre. Han har en penn, en fortellerglede, en innlevelse i karakterene og en faglig troverdighet som ingen annen krimforfatter i landet vårt har på sitt felt. Ja, ikke bare i Norge. Bjøranger ruver i Europa, som bør se sitt snitt til å rulle ut hedersløperen for ham. Maken til forfatter!

Den svenske regjeringen, sammen med Sverigedemokraterna (SD), vil ikke bare la det være et slagord at det skal lønne seg å arbeide. Dermed har de innført en bidragsreform, blant annet med et bidragstak, som skal forhindre at man kan ta mer ut i trygder og stønader enn om man var i lønnet arbeid. De kaller det selv en "rettferdighetsreform" for å gjenopprette tilliten til velferdsstaten. Kritikerne raser, og mener blant annet at det vil øke barnefattigdommen.

Barn sendes til Norge som "enslige mindreårige asylsøkere". Vel, enslige er de åpenbart ikke, da de samme barna har rett til å få hentet inntil 12 familiemedlemmer dersom de får asyl. Hvor lenge skal denne svindelen få fortsette?