Tiden oppleves moden for å lette på sløret om min egen sikkerhetssituasjon. Ikke minst etter at media på julaften nok en gang lot en ytterliggående person få lov til å gå til personangrep på meg, og deretter mordforsøket på tegneren Kurt Westergaard. Uten sammenlikning for øvrig, er det paralleller mellom Westergaard og meg selv. Vi bruker ytringsfriheten som vi skatter høyt, og det får fysiske konsekvenser, som da jeg ble brutalt slått ned.

Det er mye en skal høre før ørene faller av. Denne gangen at det er Islamsk Råd Norge som bestemmer hvem som skal være halalslaktere i dette landet. Det er med andre ord ikke bare slik at vi må godta halaslakting, vi må også godta at det er en religiøs organisasjon som sertifiserer halaslakterne. Hvordan er det vi har stilt oss i dette landet? Nå må det tas politisk affære.

Mye tyder dessverre på at seksuelle overgrep blant muslimer , herunder i muslimske familier, er svært utbredt, skriver psykolog Nicolai Sennels for rights: ”Som autoriseret psykolog vurderer jeg, at der er to årsager til denne ulykkelige tendens: a) Islam påbyder muslimer at se ned på kvinder, hvilket gør det mere acceptabelt for mænd at forbryde sig mod kvinder. b) Forskrækkelsen over kvinders seksualitet og mænds nedsættende syn på kvinder er til skade for mændenes egen psykologiske og seksuelle udvikling.”

”Denne lidt forsinkede julehilsen fra en fredløs kvinde fra Iran – udvist fra Danmark – lader jeg hermed gå videre til dem i Danmark, der har samvittighed til at modtage den,” skriver Leif Munksgaard. For Munksgaard møte med en iransk kvinne har gjort dypt inntrykk, men hva med alle andre Aishaer? Hvordan skal vi politisk løse dette?

Tegneren Lars Vilks har mottatt trusler over telefon.

Da brannfolkene skulle slukke en husbrann i den franske byen Hauenau, gjorde de et grotesk funn. I huset fant de tre jenter med avskåret strupe.

Italy is the country where the late Oriana Fallaci was indicted for speaking her mind about Islam; within its borders is the Vatican, whose head of state became a target of Muslim wrath when he quoted in a speech an obscure Byzantine emperor’s remarks about the religion of Muhammed. Yet as Angelo Pezzana observes in this piece for rights.no, the issue of Islamization has occasioned nary a parliamentary debate, TV opinion poll, or editorial commentary in his country – not, that is, until the other day, when Italy’s leading newspaper prominently featured an extraordinarily provocative editorial on the subject. Yet even that, he discovered, wasn’t enough to kick off the debate that the land of Garibaldi so desperately needs.

Somalieren som fredag kveld med øks og kniv forsøkte å drepe tegneren Kurt Westergaard i hans eget hjem, kan kanskje betegnes som en forvirret somalier. Men al-shabab’s støtte til 28-årings avskyelige handling, beviser at det står en like forvirret organisasjon bak. Nå sniker spørsmålet seg på; er vår frihet blitt så skjør? Hvorfor går en mann som dette fri i det danske samfunnet? Hvor mange er det av hans like? I Danmark, i Norge, i Tyskland, i Italia, i Storbritannia, i Sverige, ja, i Europa eller i verden for den saks skyld? Skal vi sitte med hendene i fanget og observere handlinger som dette, hvor vi har latt oss fange av stigmatiseringsspøkelset, slik at vi ikke engang våger å stille spørsmål eller si hva vi mener? Skal vi i feighet og metthet dytte personer som Westergaard foran oss – vi tar selvsagt avstand fra vold og overgrep i alle former, men vi passer på å plassere oss slik i rekken at noen andre må ta støyten. I dag er det Westergaard, i morgen er det hvem? Vi vet mer om det enn vi sier høyt: i morgen er det en annen som har ”forulempet” islam. Let’s face it: problemet er islam.

Før jul skapte danske Lars Hedegard i Trykkefrihedsselskabet (TFS) bruduljer i media etter hans usagn om seksuelle overgrep innad i muslimske familier. Utspillet fikk blant annet Naser Khader til å trekke seg som rådsmedlem i TFS. Det gjør ikke jeg, for Hedegaard har satt fingeren på et svært ømtålig tema som fortjener en nyansert og dyptpløyende debatt. Det ville nemlig lette manges hjerter om seksuelle overgrep mot særlig jentebarn og kvinner innad i muslimske storfamilier og i muslimske samfunn blir satt på dagsordenen. Derfor er det bakstrebersk at Naser Khader velger å melde seg ut av TFS istedenfor å formilde kunnskap han måtte ha om dette sensitive temaet.

Så skjedde det vi alle fryktet kunne skje. Den danske Muhammed-tegner Kurt Westergaard ble forsøkt drept – i sitt eget hjem, og det til tross for at han og familien har levd under beskyttelse i lang tid. Gjerningsmannen ble skutt av politiet, men er ikke livstruende skadd. Uwe Max Jensen har snakket med Westeergard etter gårkveldens skrekkopplevelse.

”Jeg opplever meg som heldig. Jeg har knyttet livslange bånd med folk som har en annen kulturreligiøs bakgrunn som meg, både praktiserende muslimer i Pakistan og Norge, og praktiserende og ikke-praktiserende muslimer i Norge av ulik nasjonal bakgrunn. Særlig mine nærmeste i Pakistan betyr mye for meg. De er blant de aller kjæreste vennene i livet mitt, og slik ble det antakelig fordi vi møttes som mennesker, ikke som troende på den ene eller andre ideologien eller religionen, men vi var opptatt av menneskeverd. Vi så hverandre derfor først og fremst som personer og fant den gode tonen sammen.” Slik åpnet Hege Storhaug innledningen sin på Vårt Lands debattkveld torsdag 28.januar.

Islam økte tilstedeværelse i Vesten har fremmet en vesentlig debatt; nemlig debatten om sharia kontra vestlig lovgivning. Skal vi tillate at sharialovene eksisterer sammen med vestlige lover? Spørsmålet belyses av Helle Merete Brix.

Italia er landet hvor avdøde Oriana Fallaci ble tiltalt for å ha snakket ut om islam; innen dets grenser ligger Vatikanet, hvis statsoverhode ble en skyteskive for muslimsk vrede da han i et foredrag siterte en obskur bysantinsk keisers bemerkninger om Muhammeds religion. Men som Angelo Pezzana peker på i denne artikkelen for rights.no, har nasjonens stadige islamisering ikke ført til debatter i parlamentet, meningsmålinger på tv eller kommentarer i avisene – ikke, i hvert fall, før 20. desember, da det i Italias ledende avis sto en meget provoserende og banebrytende leder om temaet som ble skrevet av en av landets mest respekterte og innflytelsesrike venstremenn. Men som Pezzana beskriver, klarte selv ikke dette å sette i gang den debatten Italia så desperat trenger.

Norges sjenerøse velferdsgoder er med all sannsynlighet snart fortid. Den rød-grønne regjeringen, eller kanskje bare den indre krets rundt Ap-statsminister Jens Stoltenberg, har innsett at Norge bruker mer penger enn godt er. Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) antyder nye tider, men sier lite om hva som egentlig venter oss. Vi skjønner dog at vi ikke lenger kan stole på rause velferdsgoder vi hittil har tatt for gitt. Men vi skjønner ikke hvorfor, vi er da tross alt ett av verdens rikeste land, er vi ikke? 2010 kan bli en mellomtid, og så braker det løs.

Ahmadiyya-bevegelsen er fordømt og forfulgt nær sagt verden over. Også av muslimer i Norge. Da jeg i en kronikk i Dagbladet i 1998 brukte betegnelsen ahmadiyya-muslimer, fikk jeg så hatten passet på telefon fra en sunnimuslimsk pakistaner: Han ville ha seg frabedt at jeg knyttet ”muslim” til ”ahmadiyya”. De er nemlig ikke-muslimer, raste mannen. Han er dessverre ikke alene om denne diskrimineringen. Også Muslimsk studentsamfunn avviser ahmadiyaene som muslimer. Jeg antar at Islamsk Råd gjør det samme, uten at jeg kan dokumentere dette. Uansett; det er oppsiktsvekkende og positivt at et muslimsk fjernsynsselskap i Nederland nå aksepterer ahmadiyyaene som en muslimsk gruppering. Dermed gikk tankene mine til noen av de nærmeste og kjæreste i livet mitt, som jeg ikke kan navngi. Fordi de elsker hverandre. Dette er historien om hvordan de likevel klarte å gifte seg - i vårt kjære Europa.

For snart 10 år siden skrev den nederlandske forfatteren Paul Scheffer et essay som skulle vise seg å bli en milepæl. I ”Det multikulturelle drama” tok Scheffer opp kampen med den multikulturelle ortodoksien som formet Nederlands innvandringspolitikk, og dermed innledet han en landsomfattende debatt om ”det flerkulturelle samfunnet”. Nå har Scheffer skrevet en ny bok, og i et intervju med Weekendavisen deler han sine aktuelle synspunkter om islamiseringen av Europa og dem han kaller (ikke med beundring) for ”dommedagsprofeter”. I denne artikkelen tar en av disse ”profetene”, Bruce Bawer, et kritisk blikk på Scheffers kommentarer.

Almost ten years ago, the Dutch author Paul Scheffer wrote an essay that proved to be a milestone. In ”The Multicultural Drama,” Scheffer took on the multicultural orthodoxy that inspired Dutch immigration policy, and thereby introduced a nationwide debate about ”the multicultural society.” Now Scheffer has written a new book, and in an interview with Weekendavisen he shares his current views on the Islamization of Europe and the people he calls (not admiringly) “doomsday prophets.” In this article, one of those “prophets,” Bruce Bawer, takes a critical look at Scheffer’s comments.

Karikaturstriden om Muhammed var den næring som skulle til for å få islamofobien til å slå ut i full blomst. Det er i alle fall det inntrykket som noen muslimer ønsker å gjøre gjeldende, for da kan de fremstå i sin krenkethet og samtidig sende de islamofobe ut i mørket. Tore Stubberud er derimot ikke imponert over den nye tidsånden som islamofobi-begrepet er tildelt, dertil med god hjelp av ledende norske politikere. Han stiller seg også kritisk til euroislams kopiering av den såkalte eurokommunismen.

Mens den nylige avsluttede klimakonferansen i København må innse at det bare er smuler igjen av de avtaleintensjoner man hadde, ha FNs menneskerettighetsråd vist en helt annen ”stayer-evne” - som dessverre verken tjener FN, menneskerettighetsrådet eller dem som det samme rådet er ment å tjene. For nå har FNs Generalforsamling vedtatt en resolusjon som fordømmer religionskritikk.

Aggresjon, skyldfølelse, ”ære”, krenkelse, vold, tilgivelse. Å vise styrke eller svakhet. Evne til selverkjennelse og ydmykhet, kontra å innta offerrollen. De psykologiske reaksjonene og den sosiale aksepten eller mangel på aksept, er betydelig mellom vestlig kultur og muslimsk kultur. Denne erkjennelsen er avgjørende for å kunne ta de riktige pedagogiske, sosiale og integreringsmessige grepene, skriver psykolog og forfatter Nicolai Sennels.

New York Times skal være USAs mest pålitelige dagsavis, og har lenge hevdet at den tilbyr “all the news that’s fit to print” – dvs. at det de ikke dekker heller ikke er verdt dekning. Men når det gjelder viktige saker om amerikanske muslimer og muslimske organisasjoner har storavisen nesten konsekvent valgt å bagatellisere, da driver de med selektiv dekning og/eller stikker hodet i sanden. I denne artikkelen retter Bruce Bawer et kritisk blikk mot det siste absurde eksemplet på Times sin typiske måte å “rapportere” rundt disse temaene.

I tilknytning til den nylig avsluttede klimakonferansen i København fikk Danmark den ære å få besøk av en rekke prominente statsledere – og noen mindre prominente. En av dem som kom, var Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Helle Merete Brix forteller her om hvordan Danmark tok imot Ahmadinejad – og litt mer om hva Ahmadinejad står for.

Den nederlandske sosiologen og politikeren Paul Scheffer har mye på hjertet, på godt og vondt. I et intervju i Wekeendavisen fornekter han seg heller ikke: Etter karakterdrap på andre aktører i innvandrings- og integreringsdebatten, som ifølge han har sullet seg inn i tungsinn og motløshet, utnever han langt på vei seg selv som den som sprer håp og som vet hvor skoen trykker. Hans løsningsforslag kan derimot for mange være tung å svelge. Samtidig blir Scheffer karakterisert som en som befinner seg ”på midten” – hvilket i mine øyne åpner uante muligheter for politikken på området.

Forfatter og cand.mag. et art. Geoffrey Cain retter søkelyset på en tankevekkende utfordring; den politiske slagsiden i det vi betegner som autoritative kilder. Som eksempler benytter han danske Gyldendals Encyklopedi og skolebøker.

Recently Aftenposten reported on a firm that was found guilty of discrimination by the Equality and Anti-Discrimination Ombud (LDO). ”To forbid the wearing of hijad is discrimination” read the headline, but Aftenposten later decided to alter it to “Hijab protest was discrimination.” The firm’s manager, Roger Trones, wanted to tell Aftenposten’s readers about his experience with the LDO, but his op-ed was rejected. Here is his account of his experience, which is important both because it shows that the LDO doesn’t seem to understand the intention underlying the ”reverse burden of proof” clause in the Discrimination Law and because it makes clear how easily the law can be exploited. Trones’s account also warns employers that they don’t enjoy the same rights as others in this country, and suggests that “hijab protests” can lead other employers to hesitate to employ Muslims.