Trond Ellingsen

Som en del av våpenhvileavtalen mellom Israel og Hamas skal Israel frigi et stort antall fengslede palestinske terrorister. Hvem er dette, hva slags straff soner de og hva har de gjort?

I dag overtar ikke bare Donald J. Trump som president. I tillegg skal det utnevnes en rekke nye regjeringsmedlemmer og disse blir gjenstand for til dels heftige utspørringer i Senatet. Vi har sett litt på hva som foregår, og sammenlignet med det som skjedde ved fjorårets valg i Storbritannia. Og selvsagt sett på om det er noe vi her hjemme kan lære av hva som foregår.

Det er bare en snau uke til Donald J. Trump på nytt inntar det ovale kontor i Det hvite hus. Dette kan etterhvert få positive innvirkninger for HRS ved at våre lesere på nytt vil finne våre artikler i feeden på Facebook. I hvertfall er det lov å håpe.

Av og til overgår virkeligheten fantasien. Som når en ung mann blir nektet å kjøpe pølse fordi han er jøde. Dette skjedde faktisk nyttårsaften på Narvesen i Bergen. Og det ble filmet.

Det er ikke lett å være statsminister i Israel. Først blir man anklaget av Sør-Afrika for å drive folkemord mot et land som ikke eksisterer. Deretter blir det sendt ut en internasjonal arrestordre - fra en domstol man ikke er medlem av - for å ha sultet ut Gazas befolkning. Bortsett fra at den samme befolkningen sier at det er mer enn nok mat, men prisen er for høy.

Debatten rundt Sandra Borchs innmelding i samemanntallet reiser noen prinsipielle spørsmål rundt det å ha et eget sameting som Stortinget i 1989 besluttet skulle velges fra de som oppfattet seg som samer, noe som er umulig å etterprøve. Har en slik institusjon noe i et vestlig demokrati å gjøre?

Skal man vite hva som foregår i Israel generelt og i Gaza spesielt kan man glemme norske medier. Da må man lese de israelske avisene. Det har vi gjort fordi der kommer det for eksempel fra IDFs leting etter gislene som er gjemt unna i tunnelene under Gaza.

Med et nært forestående presidentvalg som mange mener er det viktigste i amerikansk historie, har vi sett på en del særegenheter i USA som har medført at amerikanerne er blitt så splittet etter politiske skillelinjer at de knapt tåler trynet på hverandre. Og hvorvidt det er mangler ved det amerikanske valgsystemet som egentlig er det underliggende problemet.

Blant sivilbefolkningen på Gaza finnes det en rekke modige personer som risikerer livet for å bedre forholdene for de som er ofre for Hamas sitt terrorregime. En av dem var Islam Hijazi, en ung tobarnsmor som skulle frakte penger rundt til HEAL Palestines prosjekter, der hun var den lokale leder. Det gikk som det måtte gå.

Hamas sine massakrer den 7. oktober i fjor og Israels etterfølgende angrep på Gaza har skapt budsjettmessige utfordringer for de palestinske selvstyremyndigheter. Når familiene til alle palestinere, herunder medlemmer av Hamas, som drepes i kamp mot Israel nyter godt av livsvarig "pensjon" fra selvstyremyndighetene på Vestbredden, blir utgiftene enorme. Hvem skal plukke opp den regningen?

Statsminister Benjamin Netanyahu står overfor et umulig valg. Enten å godta Hamas betingelser for å slippe gislene fri, eller å fortsette kampen for å utslette Hamas og slippe dem fri på den måten. Israels fremtid avhenger av han velger rett.

Rabitamoskeen i Oslo er et av Norges største muslimske trossamfunn. Det er også den moskeen politikere valfarter til når det nærmer seg valg og man vil ha imamen til å si i prekenen sin hvilket parti de som sitter på bønneteppene skal stemme på. HRS har gjennomgått Rabitas regnskap for 2023 og gjort noen interessante funn.

Fra Israel ble erklært som et selvstendig land i 1948 og til langt utpå 60- og tidlig 70-tall var Norge en av Israels sterkeste støttespillere. Så skjedde det noe. I dag er Norges utenriksminister persona non grata i Israel, mens støtten til palestinerne aldri har vært sterkere. Kan vi gjøre noe med det?

Hvis utenriksminister Barth Eide trodde alt kunne bli som før selv om Norge anerkjente Palestina som selvstendig stat, så tok han grundig feil. Israel ser ikke lenger noen grunn til at Norges ambassade i Tel Aviv skal brukes til å representere noe Norge anser som en selvstendig stat, men som Israel er i de facto krig med.

Palestinerne på Vestbredden har selvsagt sin egen TV-kanal, og det som sendes der tas opp kontinuerlig av den israelske vaktbikkja Palestinian Media Watch. Men det som sendes her på arabisk blir aldri referert av norske medier. I og med at Norge sender 700 millioner kroner årlig til selvstyremyndighetene, burde vi vel få vite hva som skjer?

Kjell Arild Pollestad, som mange av oss helst husker som pater Pollestad i Den katolske kirke, har satt seg ned og oversatt verdens mest leste bok på nytt, basert på originalmanuskriptene som ble skrevet på arameisk, hebraisk og gresk for mer enn 2.000 år siden. Oppgaven han satte seg var å gjenskape den poesien som fantes i de gamle tekstene og som han mener mangler i de nyere oversettelsene. Hvor godt han har lyktes med det er vanskelig å si uten å være like språkmektig som Pollestad åpenbart er. Uansett - resultatet er imponerende.

Når den norske regjering nå har anerkjent den ikke-eksisterende staten Palestina, hvordan går det med tostatsløsningen som norske politikere til stadighet snakker varmt om? Og hva mener de palestinske selvstyremyndigheter om en slik løsning? Eller er dette bare et nytt eksemplar av papegøyerasen "Norwegian Blue"?

Så var HRS-jakten i gang igjen, der jegeren Faktisk.no nok en gang viser at de leser rights.no så vrangvillig, ja for ikke å si; så uintelligent som mulig. Denne gangen tråkker Faktisk.no inn i konflikten mellom Hamas og Israel, der de henger seg opp i at HRS har vist til at beboerne i Gaza er ofre for en terrororganisasjon som de i 2006 - det siste valget som er blitt avholdt - selv har valgt, og i ettertid har gjort minimalt for å bli kvitt. Feil, sier Faktisk.no, men hva som er feil er vanskeligere å få tak i. Her kan du lese vårt tilsvar. 

Den 22. mai er en mørk dag for samarbeidet mellom Midtøstens eneste demokrati, Israel, og Norge. Da besluttet regjeringen Støre å anerkjenne Palestina som selvstendig stat, selv om de knapt tilfredstiller noen av forutsetningene for å være en stat. Kanskje bortsett fra Gaza.

For en tid tilbake ble den israelske pressetalsmann David Mencer intervjuet av NRK's Midtøsten-korrespondent Yama Wolasmal. På slutten av intervjuet konstaterte Mencer at uansett hvilke bevis Israel legger frem, så blir det det aldri nok for mennesker som ikke ønsker å se sannheten. Nå har FN gitt Mencer rett: Hamas hadde manipulert tallet på omkomne sivile.

På et hotellrom i Malmø sitter en ung kvinne som skal synge en sang. Hun kan ikke gå ut av hotellet hun bor på. Det er for farlig for henne. Stedet der hun skal opptre, Malmø Arena, er bevoktet av det største politioppbud i nyere tid. Hun kommer nemlig fra Israel og skal synge om å slippe gislene fri.

NRKs korrepondent i Midtøsten, Yama Wolasmal, har nylig intervjuet David Mencer, pressetalsmann ved statsministerens kontor i Israel, om det som nå skjer i Gaza. Intervjuet har fått unison hyllest blant Wolasmals journalistkolleger i norsk presse. Er hyldesten fortjent, eller blottstilte Wolasmal bare sin egen uvitenhet om hva som er realitetene på bakken?

Det mangler ikke på nyheter i norske medier om at Israel er ansvarlig for at barn sulter i hjel i Gaza fordi de ikke slipper inn tilstrekkelig nødhjelp over grensen. Men kan hele eller deler av ansvaret ligge et helt annet sted, noe som nylig ble bekreftet på Fatahs egen TV-kanal?

Sjefredaktør Martin Krasnik i danske Weekendavisen har utgitt i bokform det han har skrevet etter Hamas sin massakre av over 1200 jøder den 7. oktober i fjor. Boken er oversatt til norsk og har fått en viss omtale i norsk presse. Her søker Krasnik å analysere bakgrunnen for den tilsynelatende evigvarende konflikten mellom jøder (som han selv er) og palestinere. Er det noe kunnskap å hente i boken? Bortsett fra innblikk i forfatterens plagede sinn der han innerst inne håper at alle en gang skal begynne å bli snille mot hverandre?

Den mangeårige NRK-journalisten Atta Ansari har i sin nye bok beskrevet den blasfemikultur som eksisterer på landsbygda i Punjab i Pakistan, der predikanter, advokater og religiøse og politiske bevegelser samarbeider om å senke terskelen for represalier mot blasfemianklagede. Og der den beste måte å bli kvitt noen du ikke liker er å sette ut et rykte om at han har fornærmet den såkalte profeten som døde for 1400 år siden. (Copyright Aschehoug)