HRS har i mange tidligere artikler omtalt situasjonen i Israel, stort sett med utgangspunkt i den til enhver tid pågående politiske situasjon.
Men vi har i noen artikler også gått inn i forhistorien for å belyse hvorfor tvisten mellom Israel og den folkegruppen som i dag kaller seg palestinere fremstår så uløselig som den gjør.
Alt som utelates
Vi har stor respekt for at meningene kan være delte om hvem som har hovedansvaret for at situasjonen har blitt så tilspisset som den er, også blant HRS’ egne faste lesere. Vår oppgave er ikke å fortelle leserne hva de skal mene om dette, vår oppgave er slik vi ser det kun å presentere fakta på bakken på en måte som gjør at leserne selv kan gjøre seg opp en kvalifisert oppfatning av hva som skjer, og hvorfor.
Derfor har vi hatt som policy å dokumentere det vi skriver ved å lenke til de kildene vi bruker, slik at artiklene ikke kun fremstår som rene kommentarartikler fra HRS. Selv om det selvsagt også fra tid til annen kan forekomme.
HRS sin hjemmeside er – dessverre – ett av de få nettstedene som søker å gi en balansert fremstilling av forholdene verdens eneste jødiske stat, Israel, har levd under helt siden opprettelsen i 1948. Dette har selvsagt formet land og folk.
Vi som ikke til enhver tid må være forberedt på å måtte kjempe for vår egen stats eksistens, har ikke forutsetninger for å kunne sette oss inn i den situasjonen. Dette viser seg ved at de færreste norske medier har forståelse for jødenes situasjon. Det er ikke alltid at det som sies og skrives er direkte galt, problemet er alt som utelates.
Man kan aldri forstå bakgrunnen for dagens situasjon uten også å sette seg inn i bakgrunnen for at Israel i det hele tatt eksisterer som selvstendig stat. For fullt ut å forstå situasjonen kan man ha forskjellige tilnærmingsmåter. For mange er det religiøse det viktigste, det er tross alt intet annet folk på jorden enn jødene som kan vise til skriftlige beretninger som er i hvert fall 3.500 år gamle, og der jødene blir omtalt som Guds utvalgte folk og som danner grunnmuren i verdens mest utbredte religion – kristendommen.
Selv om mange nok anser mye av det som står i Det gamle testamentet som myter finnes det nok av arkeologiske utgravinger som bekrefter det vi finner i det eldgamle skriftene. Jødenes forhistorie kan derfor også ses i et rent historisk perspektiv, helt unntatt fra det religiøse. På den måten kan man med stor rett karakterisere jødene som selve urfolket i Midtøsten.
Hvor ellers finner man en befolkningsgruppe som har beholdt sin kultur og religion i flere tusen år?
Følelsesmessig reaksjon
Norske politikere har tatt en helt annen innfallsvinkel til situasjonen i Midtøsten. De reagerer følelsesmessig og nærmest hormonelt ved å anse de som i dag kaller seg «palestinere» som et undertrykket og kuet folk som eksisterer på Israels nåde på det som omtales som ulovlig okkupert palestinsk land. Og for å bekrefte sin egen godhet tar politikere flest de svakestes parti. Det er jo de svake man skal synes synd på, uansett om de rent faktisk har rett i sine påstander eller ikke. Det er stort sett disse synspunktene som reflekteres i norsk presse.
Noe som sjelden eller aldri drøftes i norske medier er det folkerettslige grunnlag for Israels eksistens. Norske journalister har sjelden faglig grunnlag når det bastant hevdes at forhold rundt Israels konflikter innebærer brudd på folkeretten. I realiteten er dette som oftest tale om ren synsing sett fra Akersgata.
Til hjelp for disse foreligger det en bok skrevet av Ragnar Hatlem, tidligere advokat, politimester og forsker ved Politihøyskolen, med tittelen «Palestina – Israels historiske og folkerettslige legitimitet». Selv om boken er utgitt på det kristne forlaget Hermon Forlag, er dette langt fra å være en bok der forfatteren legger avgjørende vekt på Israels religiøse betydning innen både jødedommen og kristendommen.
Hatlem har i stedet foretatt et dypdykk i det folkerettslige grunnlag for at Israel i det hele tatt eksisterer som selvstendig stat.
Hvis vi skal gjøre en slik øvelse for å finne det folkerettslige grunnlag for at Norge eksisterer som selvstendig nasjon, så holder det å vise til Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814, Mossekonvensjonen av 15. august 1814 og unionsoppløsningen 7. juni 1905. For Israel er det vesentlig mer komplisert. I motsetning til hva som var tilfelle med oss så var Norge som land klart definert og de som bodde her var nordmenn.
Men hva gjør man når det skal etableres et stat det ikke finnes eksisterende grenser for og de som er tenkt skulle bo der – jødene – er spredt utover hele verden?
Balfourdeklarasjonen av 1917
Ragnar Hatlem tar utgangspunkt den første sionistkongressen i Basel i 1897, innkalt av sionisten Theodor Herzl, der det ble forsøkt å få forståelse for at jødene skulle få et «hjem», dvs ikke en egen stat, i det landområde som var allment kjent som Palestina, selv om det selvsagt var en statsdannelse som var tanken bak dette utspillet. Problemet var bare at dette landområdet var en del av det ottomanske riket og sultanen som hersket der var lite innstilt på noe slikt. Men at sultanen ikke hadde noe sans for forslaget hindret uansett ikke at stadig flere jøder valgte å bosette seg i det som de selv betraktet som sitt hjemland.
Etterhvert ble det ganske mange jøder i dette området, noe som nok skyldtes at forfølgelsene av jøder økte i Europa. Britene ønsket å gjøre noe med det, noe som resulterte i et brev fra den britiske utenriksminister Arthur James Balfour til daværende sionistleder, Lord Walter Rothschild.
Brevet begynner slik:
His Majesty’s Government view with favour the establishment in Palestine of a national home for the Jewish people, and will use their best endeavours to facilitate the achievement of this object, …
Innenfor jussen kalles et slikt ensidig og litt «luftig» løfte for et «Letter of intent», og er like lite rettslig bindende som et julekort med ønske om god jul og godt nyttår. Noe folkerett danner det definitivt ikke, særlig fordi i november 1917, da brevet ble sendt, hadde ikke britene noen som helst kontroll over deler av Palestina. Dette området var fremdeles en del av det ottomanske riket.
Brevet fra Balfour er senere blitt betegnet som Balfourdeklarasjonen, og det skyldes at Balfour hadde flaks – araberne gjorde opprør mot den ottomanske sultanen, og med støtte fra Storbritannia og en del andre vestlige land tapte sultanen krigen og i 1918 ble det ottomanske rike splittet opp. Den delen som i dag utgjør Libanon, Jordan, Syria, Irak og Israel ble etter hvert styrt av britene under navnet Det britiske mandatområde. Derved hadde britene fått full kontroll over Palestina, og den britiske sionistbevegelsen ved Lord Rothschild kunne bare konstaterer at jødene ved dette hadde fått grønt lys for å etablere sin egen jødiske stat i jødenes opprinnelige kjerneområde, Palestina.
Ovennevnte er en litt unøyaktig kortversjon av det som skjedde, men i Hatlems bok er dette grundig forklart og det er til og med tatt inn kopier av de relevante dokumentene.
For de som ønsker å vite mer om det som skjedde da araberne gjorde opprør mot sultanen, anbefales å hente popcorn, sette seg ned i godstolen og finne frem til filmklassikeren Lawrence of Arabia. Dette er godt anvendte 3 timer og 47 minutter.
Versaillestraktaten av 1919
Det er bare å erkjenne det – undertegnede er neppe den eneste som aldri har brydd seg spesielt om hva som skjedde på fredskonferansen i Paris i januar 1919, og som endte i Versaillestraktaten. I denne traktaten dikterte de seirende parter i 1. verdenskrig hvordan de landområder Tyskland og dets allierte hadde erobret skulle fordeles. En av Tysklands allierte var sultanen som hersket over det ottomanske rike.
Selv om det blir mye detaljer, kan vi i Hatlem bok se hvordan man den gang i 1919 tenkte seg en fremtidig jødisk stat. Det ble nemlig anbefalt å danne en egen palestinsk stat, som skulle administreres av Storbritannia etter et mandat fra det nystiftede Folkeforbundet – forløperen til FN. Hele dette riket – minus dagens Tyrkia – ble altså liggende under Storbritannias kontroll i det som fikk navnet det britiske mandatområdet.
Det som her er viktig å merke seg er at i 1919 betød «palestinsk» det samme som jødisk. Det var først på 1960-tallet at araberne som bodde i Israel og Jordan begynte å kalle seg «palestinerne» fordi betegnelsen var blitt ledig etter at jødene hadde besluttet å kalle sin nye, jødiske stat for Israel i stedet for Palestina.
For mange kan dette virke forvirrende, og man skal ha tungen rett i munnen når man graver seg ned i det som skjedde den gangen. Man Hatlem leder leserne på rett vei, selv om det kan være nødvendig å lese noen av sidene et par ganger for å få med seg tidslinjen. Det blir mye detaljer, men for å få den fulle oversikten må detaljene med.
San Remo-resolusjonen av 1920
Frem til nå var det bare besluttet at man skulle gi jødene mulighet til å danne sin egen jødiske stat innenfor grensene til det britiske mandatområdet. Det som da sto igjen var å få dette gjennomført i praksis. De samme partene som hadde vedtatt Versaillestraktaten møttes derfor i april 1920 i San Remo for å gjøre ferdig det de ikke hadde rukket året før.
Under denne konferansen ble det såkalte Palestinamandatet vedtatt. Dette innebar en gjennomføring av Balfourdeklarasjonens løfte om å etablere en egen nasjonalstat for det jødiske folk innenfor hele det britiske mandatområdet, som omfattet Gaza, Judea og Samaria (aka Vestbredden) og dagens Jordan. For å knytte jødenes historie til dette nye hjemlandet ble det anbefalt at landet skulle hete Palestina.
Navnevalget er litt underlig, fordi navnet ble funnet opp av romerne og viste hen til at det var «filisternes» land, et folkeslag som ikke hadde noe med jøder å gjøre, men muligens kom fra Kreta. Dessuten var det romerne som jaget jødene ut av sitt daværende hjemland og ødela tempelet i Jerusalem i år 70 e.Kr. Man kan kanskje si at tanken var god, selv om den ikke var helt logisk.
I og med at Palestinamandatet senere ble godkjent av FNs forgjenger, Folkeforbundet, og en rekke land sluttet seg til den, fikk jødene gjennom San Remo-resolusjonen et folkerettslig grunnlag for å hevde hele dette området skulle være en jødisk stat, dog med noen begrensninger som gjaldt respekt for de som allerede bodde der, dvs. stort sett arabere.
Sviket
Hatlem argumenter overbevisende om at det som skjedde ved Balfourerklæringen, senere bekreftet gjennom Versaillestraktaten og frem til den endelige beslutningen i San Remo-resolusjonen om at den jødiske staten skulle opprettes innenfor grensene av det britiske mandatområdet, hadde skapte folkerett. Dette fordi det jødiske folk, uansett hvor i verden de var bosatt, nå hadde fått et folkerettslig grunnlag for å etablere sin egen stat i det kjerneområdet der de hadde sin opprinnelse. San Remo-resolusjonen var dessuten enstemmig vedtatt av Folkeforbundet, som senere ble erstattet av FN.
Konsekvensen av at den jødiske staten hadde fått et folkerettslig grunnlag var at kun det jødiske folk gjennom sine lovlige valgte representanter kunne gjøre om på dette.
I og med at det jødiske folk nå hadde fått tilbake sitt eget hjemland, skulle man tro at alle verdens jøder sto fritt til pakke kofferten og bosette seg innenfor det britiske mandatområdet. Det var jo tross alt Storbritannia som hadde vært den drivende kraft for å få dette vedtatt, til og med ved enstemmig vedtak i Folkeforbundet.
Slik ble det ikke.
Boken gir en detaljert fremstilling av hva som skjedde i årene frem til 2. verdenskrig, og hvem som hadde ansvaret. Hvis man skal legge Hatlems forklaring til grunn, og det bør man for den er godt dokumentert, så ligger ansvaret fullt og helt hos mellomkrigstidens britiske politikere som gradvis fravek de forpliktelser de hadde påtatt seg i Balfourerklæringen og ved å stå som administrator av det britiske mandatområdet.
Som alle som leser rights.no for lengst har fått med seg så er muslimers toleranse overfor jøder gjennomgående særdeles begrenset. Det bør derfor ikke komme som noen overraskelse at det var nettopp araberne som begynte å legge press, særlig på Storbritannia, for å få omgjort Palestinamandatet slik at det kunne etableres en arabisk stat innenfor mandatområdet. I mars 1921 ga britene etter og delte opp det britiske mandatområde på en slik måte at hele området øst for Jordanelven, som gikk under navnet Transjordan, ble satt av til en arabisk stat. Denne staten fikk senere navnet Jordan.
Dersom man legger til grunn at jødenes rett til å etablere en egen stat i hele det britiske mandatområdet var folkerettslig beskyttet gjennom San Remo-resolusjonen, noe som var enstemmig vedtatt av Folkeforbundet, så er det helt på det rene at Storbritannia ikke kunne fradele store deler av området og reservere det til en fremtidig arabisk stat. Det kunne bare ha skjedd med samtykke fra en lovlig valgt representant for det jødiske folk, og et slikt samtykke forelå selvsagt ikke.
Helt fra 1920 og frem til mandatperiodens utløp 14. mai 1948 virker det som om araberne har benyttet seg av «salamitaktikken» overfor britene, og britene har gitt dem stadig nye innrømmelser som alltid har gått utover jødene. Dette forklares i detalj av Hatlem, og man sitter igjen med et inntrykk av at jødene burde ha reagert kraftigere enn det de gjorde. Men her som ellers – makta rår.
Storbritannia har ikke ansvaret alene. Det var tross alt FN som i 1947 vedtok å dele opp området i en jødisk del og en arabisk del, og på den måten så helt bort fra alt man tidligere hadde vært enige om – at det jødiske folk hadde et folkerettslig krav på å kunne bosette seg i hele det britiske mandatområdet. Araberne sa nei til FNs delingsforslag, mens jødene sa ja. Ifølge Hatlem mente nok jødene at det var bedre å få en liten del av området enn ikke å få noe i det hele tatt.
Når en stormakt som Storbritannia forhandler vekk store deler av det som skulle bli jødenes nye hjemland, og FN i 1947 valgte å se helt bort fra alle vedtak og løfter som skulle ende opp med å en jødisk stat i hele mandatområdet, ble resultatet at jødene i dag sitter igjen med et område som er noe mindre enn tidligere Viken fylke.
Her er det åpenbart en historie som fortjener å fortelles, men som særlig Storbritannia nok synes det er bekvemt å trekke et glemselens slør over.
Landet skal hete Israel
Kontrafaktisk historie kan være en morsom øvelse – hva hadde skjedd dersom man hadde tatt et annet valg enn man gjorde. For eksempel – dersom Israels første statsminister David Ben-Gurion den 14. mai 1948 hadde erklært at landet skulle hete Palestina og ikke Israel. Palestina var tross alt det åpenbare valg, det var det navnet som ble brukt av jødene som etter hvert hadde flyttet til sitt nye hjemland i et relativt stort antall. Avisen deres het The Palestine Post, som i 1950 skiftet navn til The Jerusalem Post og som eksisterer i beste velgående. Og det sto «Palestine» på frimerkene som ble brukt frem til 1948. Men det viktigste av alt – araberne som i stort antall også flyttet fra de omkringliggende arabiske land kunne ikke ha begynt å kalle seg «palestinere», noe som skjedde på 1960-tallet.
Navnebyttet var en genistrek, og konsekvensene har Israel måttet leve med å helt siden den gangen terroristen og fredsprisvinneren Yasser Arafat visstnok kom på ideen. Dette gjorde at araberne på en måte har overtatt den sympatien som jødene tidligere har hatt i FN, og nå fremstiller seg selv som et svakt og undertrykket folk. De har til og med drevet grov historieforfalskning ved å hevde at det er «palestinerne» og ikke jødene som har sin historiske fortid i dagens Israel.
Hatlem bruker mange sider på det som har skjedd i Israel fra 1948 og frem til i dag. Og det er nok nødvendig dersom man skal få med seg hele historien. Med hans utgangspunkt, som er vanskelig å bestride, så har jødene, dvs. den jødiske stat Israel, et folkerettslig grunnlag for å hevde full suverenitet over hele Israel herunder det som norske medier konsekvent omtaler som «ulovlig okkuperte områder». Med det som utgangspunkt står dagens Israel på trygg grunn når det hevdes full suverenitet over Judea og Samaria (aka Vestbredden), Golan og faktisk også Gazastripen. Jødene som fikk rett til hele det britiske mandatområdet gjennom San Remo-resolusjonen kan derfor ikke møtes med at det foreligger noen okkupasjon innenfor dette territoriet. Dette fordi man kan ikke okkupere noe som allerede tilhører en selv. Det var dét som skjedde under 6-dagers krigen i 1967 da de arabiske stater angrep Israel. Som de fleste vel har fått med seg endte krigen med full seier for Israel, som tok tilbake «Vestbredden» som Jordan hadde okkupert i krigen i 1948.
Det eneste landområdet Israel formelt har frasagt seg herredømmet over er den del av territoriet som i dag utgjøres av kongeriket Jordan. Her foreligger det en traktat mellom Israel og Jordan av 26. april 1994, omtalt i vår artikkel av 2. januar 2023.
I denne traktaten blir Israel og Jordan enige om hvor grensen mellom de to land skal gå. Det som er viktig å merke seg er at Jordan i traktaten aksepterer at det som i norske medier alltid betegnes som «den okkuperte Vestbredden» er en del av Israel, fordi grensen går langs Jordanelven, gjennom Genesaretsjøen og Dødehavet og deretter i rett linje gjennom Sinai til Eilat. Når både Israel og Jordan er enige om hvor deres felles grense går, så skal denne grensen aksepteres og ikke bestrides – hverken av FN eller noen andre.
Hvorfor du skal kjøpe boken
Ragnar Hatlems bok «Palestina – Israels historiske og folkerettslige legitimitet» er et solid stykke arbeid som vi tror kommer til å bli stående som standardverket for de som vil sette seg inn i det folkerettslige grunnlag for Israels eksistens som jødisk stat.
Boken er ikke direkte lettlest – 377 sider spekket med informasjon vil aldri bli det. Man må bruke den som oppslagsverk. Boken har et meget detaljert innholdsregister som er lett å finne frem i, og da er det bare å slå opp på den siden der det man lurer på omtales.
Dessuten inneholder boken en rekke sitater fra de dokumentene som omtales, både på originalspråket engelsk og i norsk oversettelse. I tillegg kommer en rekke illustrasjoner, kartskisser og bilder som gjør det enklere å se sammenhengene. Bra!
I den grad man skal komme med noe kritikk er at for undertegnede som søkte å komme gjennom mesteparten av boken fra perm til perm ble det av og til litt surr med årstallene fordi de ikke alltid kom i kronologisk orden – det ble litt frem og tilbake. Men dersom boken brukes som oppslagsverk så vil jo det aldri være noe problem.
Slik Israel omtales av flesteparten av norske medier, også av politikere man skulle trodd visste bedre, blir det norske folk holdt uvitende om helt sentrale forhold som for eksempel at det aldri har eksistert noe land som heter Palestina. Og det gjør det ikke i dag heller, selv om norske politikere dessverre har anerkjent dette ikke-eksisterende landet som til og med har fått sin egen ambassade i Oslo.
Dessuten – at de som i dag kaller seg «palestinere» i realiteten er arabere som har flyttet inn fra de omkringliggende arabiske land, og deres etterkommere. Svært få av disse kan kalles flyktninger, fordi de har «arvet» flyktningstatusen fra foreldre eller besteforeldre som valgte å flytte da Israel ble etablert i 1948. Dette er noe FN-organet UNRWA har funnet på, og det er da også derfor det ifølge UNRWA finnes ca. 6 millioner palestinske «flyktninger».
Hvis man havner i en diskusjon om Israel og Palestina så er det nødvendig å ha noe basiskunnskap om det folkerettslige grunnlag for Israels eksistens som jødisk stat. Derfor skal du kjøpe boken.
Hvis du i stedet vil sette deg inn i den religiøse tilknytningen jødene har til sitt eget land, finnes det en annen bok som er bedre – Bibelen.
Boken kan kjøpes direkte fra Hermon Forlag eller bestilles i nærmeste bokhandel.