– Jeg synes det var en urovekkende tale, for det var absolutt ingen erkjennelse av andres lidelse i alle disse krigene som nå pågår. Veldig sterk appell om samhold i Israel, det skjønner jeg forsåvidt, men, når han snakker om at det nesten ikke foregår bosettervold eller at Israel gjør alt de kan for å beskytte sivile i Gaza, så vet vi jo at det ikke er riktig, uttalte utenriksminister Espen Barth Eide til NRK fredag formiddag.
Eides uro må på alle måter kunne omtales som selektiv. Den illustrerer et mønster der Israel gjennomgående holdes ansvarlig etter en helt annen målestokk enn arabiske stater og terrororganisasjoner som har forårsaket langt større lidelse i regionen.
Det er ikke noe nytt i Eides uttalelser, de har det samme mønsteret som har vært gjeldende siden terrorangrepet mot Israel 7. oktober for snart tre år siden. Tallene fra FN selv viser skjevheten. Generalforsamlingen vedtar år etter år flere resolusjoner mot Israel enn mot alle andre land til sammen. FNs menneskerettighetsråd har en permanent agendapunkt dedikert til Israel. Ingen annen konflikt får tilsvarende behandling.
Det er få tilsvarende sterke norske fordømmelser når Hamas, Hizbollah eller iranske militser bevisst rammer israelske sivile, eller når islamske regimer massakrerer egen befolkning, som i Iran.
Symboltung uke
Eides uttalelser kommer etter en uke som har vært ganske så symboltung her hjemme, langt unna FNs toppmøter.
Midtøsten lever ivrig midt i blant oss, noe som til de grader illustreres av den planlagte markeringen til støtte for Hamas, Hizbollah og det iranske regimet som ble kjent denne uken – en markering som til alt overmål skal foregå nettopp 7. oktober.
Parallelt har vårt naboland hatt riksdagsvalg og erfart hvordan klankulturen utnytter og uthuler valgsystemet, noe vi har belyst i en rekke saker, blant annet her:
Det omstridte svenske Vänsterpartiet skal i helgen ha forsøkt å få Mohamed Abdukardir Ali til å forlate sin plass i Riksdagen. Men det nyvalgte medlemmet nekter. Ikke engang et tilbud om jobb på partikontoret – med samme lønn som en plass i Riksdagen (81.400 SEK/mnd) – skal ha fristet den svindelmistenkte Ali.
Til sist denne uken er det avslørt at Mahmoud Farahmand (H) har vært ulovlig innmeldt i Rabita-moskeen i 30 år – mot sin viten og vilje.
Engasjementet for alle disse sakene har som forventet vært laber fra Arbeiderpartiet, som helst forholder seg til fordømmelser når de kan rettes mot enten hjemlig høyreside eller som i New York, mot Israel. Ståstedet er det samme, der de doble standardene er påfallende.
Arrogant og naiv
På Facebook har Henrik Dahl en god refleksjon som også er passende å gjengi mens vår utenriksminister finner det opportunt å kritisere Netanyah for å ikke «erkjenne andres lidelse». Dahl skriver blant annet:
Dessverre ser vi et mønster der innvandrere instrumentaliserer systemene og institusjonene vi har bygget opp i Vesten.
Det handler om å utnytte systemet vestlige mennesker har skapt – uten å bidra til det eller dele verdiene det bygger på. Slik snakker innvandrere om menneskerettigheter uten selv å respektere dem. Eller de snakker om borgerrettigheter uten å nevne borgerplikter.Eller de kjemper seg inn i demokratiske institusjoner uten å ha en demokratisk innstilling.
Det er gjennomgående asymmetrisk og mangler fullstendig gjensidighet. Kan det bli verre?
Selvsagt. Tenk på FN. Der har lignende prosesser pågått siden 1960-tallet – med de katastrofale resultatene vi nå er vitne til.
Vi må naturligvis kritisere innvandrere for å instrumentalisere samfunnsinstitusjonene våre. Men vi må også gå grundig i oss selv. For at dette er mulig, skyldes også den særegne vestlige blandingen av naivitet og arroganse. Arroganse, fordi folk tror samfunnsmodellen vår er uovervinnelig. Det er den ikke.
Naivitet, fordi folk tror det ikke finnes noen Spielverderbere som kommer utenfra med ingen annen ambisjon enn utnyttelse.
Nettopp kombinasjonen av naivitet og arroganse preger norsk venstreside generelt og sittende regjering spesielt. Når politiske partier blir avhengige av klankulturens nettverk, mister de evnen til å formulere politikk for hele samfunnet. Når samfunnet nøler med å stille krav om gjensidighet av frykt for å bli stemplet som intolerant, undergraver det sitt eget grunnlag.
Selektiv moral
Man kan bruke demokratiske kanaler for å oppnå innflytelse uten nødvendigvis å ha et demokratisk sinnelag i betydningen respekt for flertallsavgjørelser, ytringsfrihet for motstandere og avvisning av drap, vold eller trusler. Innvandrere fra det utvidede Midtøsten gjør nettopp dette. Espen Barth Eide gjør på sitt vis det samme.
Når norske myndigheter reagerer sterkere på Netanyahus manglende selvbebreidelse enn på den omfattende lidelsen forårsaket av andre aktører, blir uroen selektiv. Da er det i realiteten selektiv moral, og den undergraver både troverdigheten til kritikken og muligheten for en varig fred basert på gjensidig anerkjennelse og ansvar.