Det er lite som overrasker mindre enn at ungdom og unge voksne skyr tradisjonelle nyhetsmedier. Det er ti år siden Dagbladet skrev at «NRK brukte 26 millioner på «nye Dagsrevyen», men unge seere rømmer flaggskipet – tallene har stupt 70 prosent siden 2001». I dag ser vel knapt en 25-åring på lineær-TV, og årsaken er ikke bare at unge mennesker foretrekker sosiale medier som nyhetskilde. Unge mennesker ser godt at kart og terreng ikke stemmer.
Det blir selvsagt svogerforskning å vise til egne barn, men som unge voksne kvinner i begynnelsen av tjueåra er mine døtre likevel klare på en ting: De frykter aldri høyreekstreme når de skal ut på byen. Jeg kan underskrive på at det heller aldri har vært noen frykt jeg har hatt for dem da de var yngre og bodde hjemme og skulle ut. I likhet med mange andre foreldre er frykten for det som faktisk skjer derimot tilstede.
Den daglige utryggheten
En uforholdsmessig stor andel av alvorlig volds- og sedelighetskriminalitet begås av personer med innvandrerbakgrunn, særlig fra ikke-vestlige land. De unge vet det. Foreldre vet det. Foreldre i Drammen, Oslo, Malmö, Stockholm, Paris eller Rotherham vet selvsagt hva de snakker om. De lever livene sine utenfor Dagsrevyen og medienes fokus på «framvekst av høyreekstremisme».
Den daglige utryggheten, den som rammer vanlige familier, kommer først og fremst fra den ukontrollerte innvandringen. Det er ikke tilfeldig at Sverige har gått fra å være et av Europas tryggeste land til å ha en av Europas høyeste rater for skudd og sprengninger. Det er ikke tilfeldig at «grooming-gjenger» med overvekt av pakistansk og nordafrikansk bakgrunn ødelegger unge mennesker for livet i britiske byer. Og det er ikke tilfeldig at norske byer rapporterer om økende gjengproblematikk.
De unge ser dette. Foreldre ser dette. De leser ikke bare avisene, de lever det. De ser hvordan skoler endrer karakter når elevgrunnlaget skifter. De merker hvordan visse områder blir «no-go» etter mørkets frembrudd. Og de vet at statistikken på gjengangere innen volds- og seksualforbrytelser viser et urovekkende bilde. Mange har barn som er ofre i den samme statistikken. På et tidspunkt er går helt alminnelige menneskers følelser gjennom et skifte fra frykt til sinne. Og dette sinnet styrkes av medier som forteller om en virkelighet som ikke finnes.
Hvorfor fortsetter mediene?
Fordi det er politisk bekvemt, er det enkle svaret. Å innrømme at masseinnvandring har kulturelle, sosiale og menneskelige kostnader, utfordrer unektelig den rådende ideologien om at all innvandring er berikelse. Det er lettere å peke på «høyreekstremismen» som den store faren, for da kan man rettferdiggjøre mer overvåking, mer sensur og mer moralisering mot vanlige bekymrede mødre og fedre.
Men foreldre er ikke dumme. De ser forskjellen på en teoretisk trussel og en reell, daglig risiko for barna sine. De vil ha et samfunn der barna kan gå trygt hjem fra fest, der jenter ikke må se seg over skulderen, og der tilliten mellom mennesker ikke er ødelagt av importert kriminalitet og parallellsamfunn. Det er ikke rasistisk å ønske at ens barn skal vokse opp i trygghet. Det er det mest grunnleggende foreldreansvaret som finnes. Når politikere og medier nekter å snakke ærlig om årsakene til den økende utryggheten, svikter de nettopp disse foreldrene, og ikke minst barna deres.
Det mindre bekveme svaret på hvorfor både politikere og medier fortsetter fokuset på høyreekstreme farer, er at det er villet politikk, og at de samme vet godt at gjentakelser gjør at mange tror på det som blir sagt.
Illusorisk sannhetseffekt
Begrepet «tusen talking heads» er en koordinert strategi der mange ulike stemmer gjentar samme budskap. Det er en klassisk propagandateknikk som utnytter grunnleggende psykologiske mekanismer. Selv når påstandene er objektivt feil eller sterkt misvisende, kan strategien være overraskende effektiv.
Den viktigste mekanismen er det som kalles illusory truth effect, eller illusorisk sannhetseffekt på norsk. Dette er tendensen til at mennesker oppfatter gjentatte påstander som mer sanne, selv om de vet at informasjonen opprinnelig var feil eller upålitelig.
Forskningen viser at effekten skyldes kognitiv flyt, som innebærer at hjernen opplever gjentatt informasjon som lettere å prosessere, og tolker denne lettheten som et tegn på sannhet. Effekten er robust på tvers av ulike typer utsagn, kontekster og deltakere. Nyere studier viser at effekten holder seg selv ved høye repetisjonsfrekvenser og for både plausible og uplausible påstander.
Spesielt interessant er det at effekten fungerer selv når folk kjenner til kilden som upålitelig, og selv etter at de har blitt korrigert. Gjennom gjentakelse kan løgner eller sterkt partiske framstillinger gradvis bli en del av «det alle vet».
Koordinert budskap og moderne propaganda
Når én person gjentar noe, er effekten begrenset. Når «tusen talking heads» gjør det samtidig, på ulike plattformer, i ulike formater og fra ulike vinkler, forsterkes effekten dramatisk. Dette skaper inntrykk av konsensus og bred aksept. Her er det fristende å trekke fram hvor effektivt det var da «tusen talking heads» stemplet HRS generelt og Hege Storhaug spesielt som rasister. Til slutt ble det noe «alle vet», til tross for at bakgrunnshistorien, eller terrenget om du vil, ikke stemmer med dette kartet overhodet.
Det forskerne oppdaget allerede i 1977 var altså at forsøkspersoner vurderte påstander de hadde sett eller hørt tidligere som mer sanne, selv om de ikke husket at de hadde sett dem før, og selv om påstandene var helt falske.
Slik kan man altså skape en «sannhet» om at våre moderne samfunns største fare er framveksten av høyreekstremisme, midt oppi en pågående innvandret kriminalitetskrise.
Ungt håp
For å unngå å bli manipulert må man utvikle systematisk skepsis mot ting som gjentas ofte. Man bør alltid gå til primærkilder og rådata i stedet for å stole på medier og politikere. Det hjelper å bevisst innta informasjon fra ulike sider, vente med å ta stilling når noe vekker sterke følelser, og regelmessig stille seg selv spørsmålet om man ville akseptert påstanden like lett hvis den kom fra «den andre siden».
Det som gir håp er at unge mennesker i dag synes å gjøre det som fungerer aller best i møte med propaganda. De tar jevnlig nyhetsfaste og virker å verdsette intellektuell ærlighet høyere enn å tilhøre flokken. Den beste beskyttelsen er en grunnleggende vilje til å følge fakta, selv når det er ubehagelig, og det gjør ofte unge i dag.
De vet selvsagt at det de opplever av ran, fornedringsvold og overgrep handler om noe helt annet enn en bølge av høyreekstremisme.