I det britiske nasjonale arkivet ligger det et spennende kapittel om britisk propaganda. Da jeg brukte deler av pinsehelgen på å lese om hvordan mediene, og da i særdeleshet BBC, ble brukt til propagandaformål både under Andre verdenskrig og Den kalde krigen, kunne jeg ikke la være å tenke at det mest interessante spørsmålet ikke er hva som skjedde under krigene, men hvordan denne arven preger dagens medielandskap.
Det konstante snakket om at «redaktørstyrte medier» er de eneste troverdige, mens uavhengige stemmer og sosiale medier er upålitelige, har klare historiske paralleller. Denne virkelighetsbeskrivelsen fungerer som en moderne versjon av den gamle propagandastrategien; å bygge tillit rundt institusjonene som er mest påvirkelige av stats- og eliteinteresser.
Det er historisk ubestridelig at NRK under andre verdenskrig var en integrert del av den allierte propagandakrigen, i tett samarbeid med britiske myndigheter og etterretning. Dette samarbeidet fortsatte under den kalde krigen. Man skal være påfallende naiv for ikke å tro at koordinering mellom statlige medier og myndighetene er like aktiv i dag.
Propagandaministerium
Den britiske statens bruk av media, propaganda og informasjonskontroll har dype historiske røtter. Gjennom hele 1900-tallet utviklet Storbritannia et av verdens mest sofistikerte systemer for å påvirke både egen befolkning og internasjonal opinion. Det startet allerede under Første verdenskrig.
I begynnelsen av krigen var propaganda og sensur spredt over flere departementer. War Office, det som på norsk kan oversettes til Krigsdepartementet, hadde sin egen propagandavirksomhet gjennom etterretningsorganet MI7, som produserte rapporter og materiale til pressen. Utenriksdepartementet drev propaganda i utlandet gjennom News Department. War Propaganda Bureau, senere kjent som Wellington House, produserte bøker og artikler rettet mot allierte og nøytrale land, og Neutral Press Committee ga informasjon til nøytrale lands presse.
I februar 1917 ble alle disse enhetene slått sammen til Department of Information, som i mars 1918 ble oppgradert til Ministry of Information under Lord Beaverbrook. Dette var Storbritannias første sentraliserte propagandaministerium.
Etter krigen ble Ministry of Information oppløst, og ansvaret ble spredt, men allerede i 1936 begynte planleggingen av et nytt propagandaministerium i tilfelle ny krig.
Andre verdenskrig (1939–1945)
Ministry of Information (MOI) ble gjenopprettet i september 1939 og fikk et bredt ansvar for sensur, innenrikspropaganda og utenlandsk påvirkning.
MOI produserte filmer gjennom Crown Film Unit, nyhetsmateriale og plakater. Political Warfare Executive (PWE) ble opprettet i 1941 og sto for propaganda mot fiendens land. Den samarbeidet tett med BBC og Special Operations Executive (SOE).
BBCs utenlandssendinger ble et av de viktigste våpnene i den psykologiske krigføringen, med kodede meldinger til motstandsbevegelser. MOI var kjent for både åpen propaganda og mer subtil påvirkning, inkludert samarbeid med allierte land.
Etter at Norge ble okkupert i april 1940, flyktet kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen Nygaardsvold til London. Der ble NRK London etablert som den offisielle norske kringkasteren i eksil. NRK sendte daglige nyhetssendinger og oppfordringer til den norske motstandsbevegelsen. Sendingene ble produsert i tett samarbeid med den britiske regjeringen, og NRK formidlet kodede meldinger til norske motstandsgrupper (f.eks. «Lykke til med planting av poteter» var en kode for sabotasjeoppdrag). NRK skulle styrke moralen i Norge og undergrave tyskerne og Quisling-regimet.
Samarbeidet mellom NRK og BBC var teknisk, men også strategisk, for britene så Norge som et viktig frontlinjeområde.
Etterkrigstiden og den kalde krigen (1945–1991)
Etter krigen fortsatte arbeidet med innenriks- og utenrikspubliseringer. Information Research Department (IRD) ble opprettet i 1948 under det britiske Utenriksdepartementet. Dette var en hemmelig enhet som skulle motarbeide sovjetisk propaganda, spesielt innenfor fagbevegelsen i Vest-Europa. IRD samarbeidet tett med BBC World Service.
British Council fortsatte sitt kulturelle arbeid. BBC World Service spilte en sentral rolle i å spre vestlig informasjon bak jernteppet.
Den britiske modellen for statlig informasjonskontroll og propaganda har vært ekstremt effektiv nettopp fordi den så ofte har operert under dekke av påstått uavhengige institusjoner som BBC. Dette har gitt Storbritannia en myk makt som har vært like viktig som militær styrke i mange konflikter. Er det noen som tror det er annerledes med vårt hjemlige NRK?
Historien reiser viktige spørsmål om forholdet mellom stat, etterretning og medier. Når offentlige kringkastere som BBC har samarbeidet så tett med etterretningstjenester og propagandanettverk, bør det utfordre forestillingen om fullstendig redaksjonell uavhengighet også i dag, og NRK bør ikke være unntatt det samme kritiske søkelyset.
Den moderne «tillitsbyggingen» NRK hevder å bedrive, preges i stor grad av ekstremt selektiv rapportering, der eksempelvis Gaza-krigen viser en påfallende skjevhet i dekningen i palestinsk favør. Det samme må kunne sies om omtale av innvandret vold og kriminalitet, der framstillingen oftest er «de marginaliserte» mot «rasistene». Det samme mønsteret er gjenkjennbart fra BBC.
Spørsmålet som bør stilles er om de redaktørstyrte mediene i realiteten er redd-aktør-styrte, der de lydig bjeffer propaganda og ikke nøler med å karakterdrepe enhver som stiller spørsmål.
Revolusjonen spiser sine barn
Uttrykket «revolusjonen spiser sine barn» stammer fra den franske revolusjonen, der radikale krefter til slutt vendte seg mot sine egne. Dette mønsteret har gjentatt seg gjennom historien. To tilsynelatende ulike historiske tråder kan brukes som illustrasjon på hvordan ideologiske kamper og maktstrukturer kunne utvikle seg slik at vestlig etterretning ble like de fiendene de skulle bekjempe.
Vi har tidligere belyst hvordan Haj Amin al-Husseini, stormuftien av Jerusalem, samarbeidet tett med Nazi-Tyskland. Han møtte Hitler, rekrutterte muslimer til Waffen-SS og oppfordret til utryddelse av jødene i Midtøsten. Etter krigen unngikk han straffeforfølgelse takket være hjelp fra blant andre Hassan al-Banna (Muslimsk brorskap) og arabiske regjeringer. Han fortsatte sin antisemittiske kamp fra Egypt og inspirerte senere generasjoner.
Denne ideologien ble videreført av hans slektning Yasser Arafat, som med hjelp fra Sovjetunionens KGB i 1960-årene utviklet det moderne palestinske narrativet. Målet var ikke primært en palestinsk stat, men å mobilisere verden mot Israel. Sovjetunionen, som først støttet delingsplanen i 1947, skiftet side da Israel ikke ble en sovjetisk vasallstat. De brukte PLO som et proxy for å svekke Vesten, mens Vesten i dag har inntatt denne rollen selv.
Samtidig som Vesten bekjempet kommunismen utenfor, infiltrerte vestlig etterretning venstresiden innenfor. CIA og andre vestlige tjenester støttet nymarxistiske grupper og infiltrerte andre radikale grupper under den kalde krigen. Målet var å kontrollere og kanalisere venstresiden, hindre «ekte» kommunistisk infiltrasjon og forme opinionen. Klassekampen har nylig skrevet om hvordan CIA sponset nymarxister.
Men dette førte til en ironisk utvikling. Vestlige etterretningstjenester adopterte metoder som minner sterkt om det de skulle bekjempe – manipulasjon av medier, støtte til radikale bevegelser, og forsøk på å styre kulturen. Makt korrumperer. Når kampen mot en fiende blir altoppslukende, risikerer man å bli som fienden. Både den palestinske saken og vestlig etterretningspraksis viser hvordan ideologier og institusjoner kan mutere til noe som ligner det de opprinnelig skulle bekjempe.
I dag ser vi gjenklangen av dette i debattene om «desinformasjon», «hatprat» og «demokratiets forsvar». Når statlige aktører samarbeider for å begrense ytringsfriheten og bruker statsmediene som propagandaapparat, er det verdt å spørre om vi har glemt historien om hvordan revolusjonen spiser sine barn.