Pierre Rehov er en fransk-israelsk dokumentarfilmskaper, regissør og romanforfatter, født i 1952 i Algerie, da det fortsatt var en fransk koloni. Oppvokst i en jødisk familie, opplevde han tidlig terrorisme, inkludert angrep fra FLN (Algeries nasjonale frigjøringsfront), noe som preger hans arbeid. I 1961 flyktet familien til Frankrike som en del av eksodusen av pied-noirs, franske bosettere, etter Algeries uavhengighet. Rehov studerte juss i Paris og arbeidet senere som journalist og filmskaper før han i 2000 engasjerte seg i Midtøsten-konflikten.
Hans karriere tok en ny vending da han ble skeptisk til medieomtalen av Muhammad al-Durrah-saken, hvor en palestinsk gutt angivelig ble drept av israelerne. Dette førte til at han begynte å lage dokumentarer for å utfordre ensidig rapportering og propaganda. Rehov har produsert en rekke dokumentarer med fokus på arabisk-israelske konflikter, terrorisme og medieskjevhet. Blant hans mest kjente verk er Suicide Killers (2006), som utforsker psyken til selvmordsbombere, Silent Exodus (2004), som dokumenterer eksilet til jøder fra arabiske land, og The Road to Jenin (2003), som motbeviser påstander om massakre i Jenin. Hans nyeste arbeid, Pogrom(s) (2024), undersøker Hamas-massakren 7. oktober 2023 i sammenheng med global antisemittisme. Den filmen kommer vi tilbake til.
Rehov påpeker at journalister må fremstå som pro-palestinske for å jobbe trygt i palestinske områder, noe han mener bidrar til anti-israelsk bias. Han har bodd i USA og Frankrike før han slo seg ned i Tel Aviv i 2011, der han nå bor med sin kone Sharon Yambem, en jødisk immigrant fra India. I tillegg til film, skriver han romaner og artikler for publikasjoner som Le Figaro og The Jerusalem Post.
Vi deler her hans film «Nazi and Soviet origins of the «Palestinian» cause». Filmen er automatisk tekstet på engelsk, vi har oversatt største del av filmen til norsk (under lenken) for dem som vil ha norsk teksting av innholdet. Innledningsvis påpeker Rehov hvordan Vestens harme aldri utspiller seg dersom arabere dreper andre arabere – selv ikke om det er ofre i titusentall. Det er først når Israel er en del av en krig at harmen oppstår. Resten av filmen er et tungt kildebelagt vitnesbyrd om hvordan nazismen og kommunismen skapte historien om de undertrykte, okkuperte «palestinerne».
Oversettelse av filmens tekst:
Brorskapet, stormuftien og nazistene
I 1929 dannet en egyptisk fundamentalistisk imam, Hassan al-Banna, Det muslimske brorskap, som nå ansees å være en terrororganisasjon. Formålet var å slåss mot den sekulære innflytelsen fra England og Vesten. Svært raskt ble al-Banna venn med Hajj Amin al-Husseini, stormuftien av Jerusalem, som allerede var ansvarlig for de morderiske opptøyene i 1920. De delte det religiøse jødehatet.
Bakgrunnen for massakrene var at jødene angivelig planla å ødelegge Al-Aqsa-moskeen, en løgn som siden den gang jevnlig ble framsatt av Arafat og påfølgende av Mahmoud Abbas.
Hitlers taler overbeviste al-Husseini om at nazistene ville være ideelle allierte mot den engelske okkupasjonen og jødedommen i verden, som han drømte om å utslette. I 1933 etablerte al-Husseini kontakt med det tyske konsulatet i Jerusalem. Det samme året, i Syria, opprettet Antoun Saadeh, med kallenavnet «Den syriske fuhrer», sitt nasjonalsosialistiske parti, med et flagg som minner påfallende om nazistenes swastikabanner.
I Egypt grunnla Ahmed Hussein The Young Egypt Party, Misr El-Fatah, med slagordet «ett folk, ett parti, en leder», identisk med nazistpartiets «Ein Volk, Ein Reich, Ein Fuhrer».
Bak disse alliansene fant man hver gang stormuftien.
I 1938 skrev Alfred Rosenberg, en ideolog i nazistpartiet: «Jo lenger det brenner i Palestina, jo sterkere blir motstanden mot en jødisk stat i alle muslimske land». Ifølge tyske arkiver de allierte fikk tak i i Flensburg, var det arabiske opprøret al-Husseini iverksatte 1936, finansiert med nazistiske penger, og det ledet til massakre av hundrevis av jøder.
I 1938, da nazismens frammarsj gjorde at det hastet mer enn noensinne for jødene å komme seg til det palestinske mandatområdet, åpnet den engelske publikasjonen «White Paper» døren til Palestina på vidt gap for arabisk innvandring, mens jøder som ankom i fortvilelse over å bli forfulgt av nazistene, ble stoppet.
Mens krigen raste og spredte seg rundt i verden, flyktet Hajj Amin til Irak, der han deltok i et kupp sammen med Rashid Ali al-Gaylani, en ektefølt nazist, akkurat som ham selv. Sammen iverksatte de Farhud, en organisert massakre av irakiske jøder.
– Jødene er deres
Etter mange utvekslinger med nazistenes toppledelse, inkludert med Heinrich Himmler, som ble en nær venn, var det i 1941 at stormuftien endelig møtte Adolf Hitler:
– Den nøyaktige betingelsen for vårt samarbeid med tyskerne var at vi fikk eliminere jødene fullstendig fra Palestina og den arabiske verden. Jeg ba Hitler om hans spesifikke samtykke for å la oss løse det jødiske problemet. Svaret jeg fikk var: «Jødene er deres.».
Nazistene ga ham en luksusvilla på Klopstockgaten, en villa som hadde huset en jødisk skole inntil det ble konfiskert i 1939, i tillegg fikk han en raus lønn som skulle utbetales fram til krigens slutt. På sin side ble stormuftien ansvarlig for radiopropaganda på arabisk, spionvirksomhet i Midtøsten og å organisere muslimer i militære enheter.
– Denne divisjonen av bosniske muslimer, etablert med hjelp fra Stor-Tyskland, er en modell for muslimer i alle land. Nazi-Tyskland bekjemper jødedom i verden, og koranen sier at du vil se at jødene er dine verste fiender.
I 1942 informerte Adolf Eichmann stormuftien om metodene som hadde blitt iverksatt for den endelige løsningen – altså utslettelsen av jødene. Stormuftien ble svært imponert og ba om en rådgiver som kunne hjelpe ham å implementere de samme metodene i Palestina straks nazistene hadde vunnet krigen. Planen hans var å opprette gigantiske krematorier nær Nablus, som de i Auschwitz, for å utrydde jødene fra alle arabiske muslimske land.
Da Eichmann i 1943 planla å utveksle tyske krigsfanger mot 5000 jødiske barn og sende dem til Palestina, i overenskomst med britiske myndigheter, protesterte al-Husseini og fikk barna utslettet i gasskamrene i stedet.
I 1944, da tyskerne nesten hadde tapt krigen, overbeviste stormuftien nazistene om å gjennomføre masseforgiftning av jødene i Palestina. En kommandostyrke ble sluppet i fallskjerm sør for Jeriko, men kommandosoldatene ble rapportert av beduiner til britiske styrker, og kommandostyrkens leder, Kurt Wieland, ble arrestert.
Etter det tyske nederlaget ble stormuftien arrestert i Frankrike. Men han ble raskt løslatt, takket være inngripen fra sin gamle venn, Hassan al-Banna. Hans antisemittiske innflytelse endte ikke med de alliertes seier. Stormuftien søkte tilflukt i Egypt, hvor han ble møtt som en nasjonalhelt, mens Den arabiske liga la press på Vesten, slik at han aldri ble tiltalt for krigsforbrytelser. I 1948 og fram til sin død fortsatte han felttoget mot Israel og oppfordret til utslettelse av jødene.
Den berømte nevøen
Blant slektningene hans var nevøen Mohammed Abdel Rahman Abdel Raouf Arafat al-Qudwa al-Husseini, en egypter født i Kairo, som straks ble berømt under sitt krigsnavn: Yasser Arafat.
Det antisemittiske viruset var allerede spredt vidt utover den muslimske verden, men fenomenet intensiverte etter at tidligere nazister massekonverterte til islam og nazister fikk søke tilflukt i muslimske land, spesielt i Syria og Egypt. Nazistene trente føderasjonen opp i terrorvirksomhet, og Goebbles propagandametoder ble brukt i stor grad.
Men verden endret seg etter krigen, og en ny totalitarisme, like dødelig som nazismen, spredte seg raskt. Akkurat som nazismen, trengte den sovjetiske kommunismen støtte fra arabiske muslimske land. Etter å ha støttet delingsplanen for det palestinske mandatområdet, innså Stalin at Israel aldri kom til å bli noen satelitt for det sovjetiske imperiet, og han vendte ryggen til jødene.
I 1964 hadde tanken om et palestinsk folk – noe som inntil da var utenkelig – blitt avfødt i tankene til Yasser Arafat og Egypts president Abdel Gamal Nasser – med hjelp av sovjetiske KGB. Målet var ikke å tilby uavhengighet og velstand til et folk, men å snu verdensopinionen mot Israel. Det tok tid – men det fungerte.
I 1976 var den tidligere nazisten Kurt Waldheim FNs generalsekretær. Under hans ledelse, under press fra den muslimske verden og kommunistiske land, vedtok FNs Generalforsamling resolusjon 3379 og erklærte sionisme som en form for rasisme. Det var en midlertidig seier for palestinerne, som nå var støttet av to leire: Dem med nostalgi for nazi-Tyskland og ytre venstre. Resolusjon 3379 ble strøket i 1991.
Nylig har Mahmoud Abbas, velkjent for sin antisemittisme og doble tale, forsøkt å gjeninnføre denne resolusjonen.
Over hele verden har den palestinske saken blitt et symbol på et folk som er undertrykket av jødene. Men det var Goebbles som sa: «Hvis du forteller en løgn som er stor nok, og du gjentar den mange nok ganger… Til slutt kommer folk til å tro på den».
Merknad: Mens Pierre Rehov sier at al-Husseini og Arafat var onkel og nevø, sier andre kilder at det bare er kjent at de erklærte at de var slektninger. I boken Gal Mann til rett tid av av Nils Johan Ringdal, framkommer det at al-Husseini hadde flere møter med Quisling og Sverre Riisnæs i Tyskland. Flere kilder opplyser at Quisling møtte muftien 10 desember 1941 i Berlin, blant annet Reference guide to the Nazis and Arabs during the Holocaust : a concise guide to the relationship and conspiracy of the Nazis and the Grand Mufti of Jerusalem in North Africa and the Middle East during the era of the Holocaust. Det de begge støttet var Hitlers krigserklæring mot USA.