Innstramningen i den danske trossamfunnsloven, initiert av regjeringen (Socialdemokratiet, Venstre og Moderaterna), betyr at trossamfunn som opererer med slike religiøse ekteskaps- og skilsmissekontrakter mister sin godkjenning, og dermed også retten til å søke om vigselsmyndighet og skattefordeler. For i Danmark – i motsetning til i Norge – mottar ikke trossamfunn millioner av kroner hvert år. Likevel klarer altså danskene å ivareta disse kvinnenes rettigheter langt bedre enn oss i Norge.
En rekke krav
Regjeringen og partiene er enige om å innføre en rekke krav til de trossamfunnene som er godkjent etter trossamfunnsloven:
Det innføres et nytt vilkår for å bli godkjent, nemlig at trossamfunn ikke medvirker til inngåelse av ekteskaps- og skilsmissekontrakter som innebærer fraskrivelse av rettigheter etter den familierettslige lovgivningen. Dette kan for eksempel være retten til skilsmisse eller samlivsoppløsning uten den andre partens samtykke, retten til foreldreansvar og samvær, eller retten til å inngå et nytt ekteskap.
Det innføres et nytt krav til alle godkjente trossamfunn om å avgi en tro- og loverklæring om anerkjennelse av dansk ekteskapslovgivning, herunder retten til separasjon og skilsmisse samt retten til å inngå nytt ekteskap etter skilsmisse.
Den eksisterende erklæringen som avgis av religiøse forkynnere i forbindelse med søknad om vigselsmyndighet skjerpes slik at forkynneren også må erklære at vedkommende anerkjenner retten til separasjon og skilsmisse.
Det innføres et nytt krav om at godkjente trossamfunn skal sende inn opplysninger om trossamfunnets ekteskaps- og skilsmissepraksis, som også vil være offentlig tilgjengelige i Trossamfunnsregisteret.
By-, land- og kirkeministeriets veiledningsinnsats overfor de godkjente trossamfunnene og deres forkynnere styrkes.
Det er en direkte fryd å lese hvordan danskene tar aktivt grep for både å beskytte kvinners og også barns rettigheter, og for å sikre frihetsverdiene i Danmark.
Sentrale statsråder er samstemte
Kirkeminister Morten Dahlin (Venstre) uttaler:
«Jeg er glad for at vi nå slår hardt ned på shariaskilsmisser, hvor imamer sitter og tvinger kvinner til å gi avkall på sine rettigheter for å få lov til å bli skilt. I Danmark kreves det nemlig samtykke fra to personer for å bli gift, men bare én persons samtykke for å bli skilt. Kan man ikke innrette seg etter de reglene, kan man selvfølgelig ikke være et godkjent trossamfunn.»
Innvandrings- og integreringsminister Rasmus Stoklund (Socialdemokratiet) sier:
«Det er fullstendig uakseptabelt at imamer og andre mørkemenn sitter og utsteder islamske skilsmissekontrakter der kvinners rettigheter og frihet handles som varer på en basar. Det hører ingen steder hjemme, og slett ikke i Danmark. Dette må stoppes, for vi kan selvfølgelig ikke ha trossamfunn som er godkjent av den danske staten, men som undergraver helt grunnleggende frihetsrettigheter.»
Kulturminister Jakob Engel-Schmidt (Moderaterna) uttaler:
«Det er både urimelig og udansk når mørke krefter holder særlig kvinner fast i ekteskap de ikke ønsker å være i. I Danmark kan man bli skilt dersom én av partene ønsker det, uansett hvem man er. Trossamfunn skal ikke kunne bruke stramme skilsmissekontrakter der det for eksempel stilles krav om å gi avkall på retten til sine barn for å bli skilt. Hvis trossamfunnene ikke kan respektere spillereglene i Danmark, kan vi ikke godkjenne dem.»
Likestillingsminister Magnus Heunicke (Socialdemokratiet) uttaler:
«I Danmark skal alle kvinner – uansett kulturell eller religiøs bakgrunn – ha rett til å bestemme om de vil skilles eller ikke. Derfor griper vi med de nye reglene for trossamfunn inn overfor religiøse miljøer som utøver negativ sosial kontroll og fratar kvinner deres grunnleggende rett til å bestemme over egen kropp og eget liv. Det kan vi ikke akseptere.»
Frihet og likestilling er ikke til forhandling
Aktuelle talspersoner for regjeringen uttaler:
Kim Aas, kirkepolitisk talsperson for Socialdemokratiet:
«I Socialdemokratiet er vi glade for at vi nå tar et viktig skritt for å styrke særlig kvinners rettigheter i forbindelse med skilsmisser. Vi vil ikke akseptere parallelle regelsett og kvinner som låses fast i urimelige religiøse ekteskapskonstruksjoner uten reell mulighet til å komme videre i livet. Når vi styrker kvinners rettigheter, hjelper vi samtidig barna, slik at de ikke havner i klem i konflikter. Dette handler grunnleggende om frihet, likestilling og barns trygghet.»
Anni Matthiesen, kirkepolitisk talsperson for Venstre:
«Kvinneundertrykkende skilsmissekontrakter hører ingen steder hjemme i Danmark. Her er retten til å forlate et ekteskap en grunnleggende frihetsrett. Derfor må vi slå hardt ned på de trossamfunnene som ignorerer dansk ekteskapslovgivning. Ingen kvinner skal leve i undertrykkelse og utrygghet – og derfor kan man selvfølgelig ikke være et godkjent trossamfunn i Danmark hvis man ikke forstår dette.»
Henrik Rejnholt Andersen, kirkepolitisk talsperson for Moderaterne:
«Et samfunn kjennetegnes av om det evner å beskytte det enkelte mennesket, også når normer og forventninger presser. I Danmark skal kvinner ikke tvinges til å gi opp sine rettigheter for å komme videre i livet. Frihet og likestilling er ikke til forhandling og gjelder for alle. Derfor må trossamfunn som virker i Danmark respektere menneskers grunnleggende frihet og de rettighetene som beskytter den enkelte.»
Fra høyre- til venstresiden: Nei til sharia
Aktuelle talspersoner fra de ulike politiske støttepartiene uttaler:
Søren Espersen, kirkepolitisk talsperson for Danmarksdemokraterne:
«Endelig styrkes innsatsen mot shariaekteskap, og dersom danske regler for skilsmisse ikke følges og respekteres, mister trossamfunnet sin godkjenning. Jeg håper dette vil føre til at kvinner i muslimske ekteskap kan komme seg ut av ekteskapet dersom det er det kvinnen ønsker.»
Theresa Berg Andersen, kirkepolitisk talsperson for Sosialistisk Folkeparti:
«SF er glade for at vi nå stiller klarere og mer forpliktende krav til de godkjente trossamfunnene. Det sender et tydelig signal om at likestilling og kvinners frihet ikke er til forhandling – og at kvinners rett til skilsmisse og selvbestemmelse ikke kan settes til side i religiøse sammenhenger.»
Carl Andersen, kirkepolitisk talsperson for Liberal Alliance:
«I Danmark har man rett til skilsmisse. Dessverre er denne retten mer en fasade i visse religiøse miljøer, noe som fører til undertrykking av kvinner og barn. Derfor er Liberal Alliance glade for at det strammes inn overfor de godkjente trossamfunnene, uten å hindre uproblematiske trossamfunn i å fortsette sin religiøse praksis.»
Helle Bonnesen, kirkepolitisk talsperson for Det Konservative Folkeparti:
«Sharialov og parallelsamfunn hører ikke hjemme i Danmark, og derfor må vi ta verktøyene fra dem som bruker tro og kultur som unnskyldning for kvinneundertrykking. Når kvinner tvinges til å inngå dårlige avtaler bare fordi de ønsker å bli skilt, er det i direkte strid med demokratiske, danske verdier om likestilling og individuell frihet. Slikt må vi motarbeide konsekvent.»
Morten Messerschmidt, kirkepolitisk talsperson for Dansk Folkeparti:
«Danmark er danskenes land og skal bygge på dansk kultur. Derfor skal islamiseringen presses tilbake, og jeg er glad for, at en rekke tiltak nå sikrer at islam ikke lengre har noen plass i ekteskapslovgivningen. Især tiltaket om at trossamfunn kan miste deres anerkjennelse hvis imamer praktiserer sharia, er et stort skritt i riktig retning.»
Zenia Stampe, kirkepolitisk talsperson for Radikale Venstre:
«I Danmark er retten til skilsmisse en individuell frihetsrettt og ikke noe man skal be om lov til eller betale for med sine rettigheter. Når religiøse skilsmissekontrakter brukes til å presse kvinner til at gi avkall på foreldremyndighet, samvær eller retten til et nytt liv, er det uforenelig med både likestilling og rettsstat. Religionsfrihet må aldri bli en unnskyldning for kvinneundertrykkelse, og hvis man som trossamfunn vil have samfunnets anerkjennelse, må man også anerkjenne dansk familierett og kvinners fulle rettigheter.»
Skammen Norge
HRS har i hele sin eksistensperiode (fra år 2000) kjempet for å frigjøre kvinner fra den religiøse skilsmissepraksisen. For eksempel skrev vi «Norge 2001: Jenter uten rett til skilsmisse». Da vi i 2003 kom med boken Feminin integrering var ett av kapitlene viet problematikken med religiøs skilsmisse. Vi tok til ordet for at en effektiv løsning på problemet er å knytte skilsmisseretten, som er nedfelt i norsk lov, til ekteskapskontrakten når denne benyttes som innvandringsgrunnlag til Norge. Med andre ord skal et dokument, i dette tilfelle en ekteskapskontrakt, korrespondere med norsk lov når den samme kontrakten benyttes som et dokument som gir rett til opphold i Norge og til norsk statsborgerskap, altså som et rettslig dokument for familiegjenforening gjennom ekteskap.
Det ble raskt ropt opp om at menneskerettigheter kunne bli brutt, og at en slik løsning var til hinder for religionsfriheten, blant annet fordi i noen land har ikke ekteparet lov å skille seg.. Det het blant annet at Norge ikke kunne endre andre lands ekteskapskontrakter og at kvinner ikke ville få komme til Norge fordi de ville bli tildelt skilsmisserett (noe mannen ikke nødvendigvis ønsket).
Vi påpekte at i Norge har alle rett til å løse opp ekteskapet, uansett grunn, ja, til og med uten grunn. Rettigheten er nedfelt på samme måte som at alle har rett til frivillig å gå inn i ekteskap – og frivillig ut av det. Om bare en av partene i ekteskapet vil oppløse ekteskapet, mann eller kvinne, så kan ikke den andre nekte. Det mente vi måtte gjelde uavhengig av hvilken religion en måtte tilhøre. I vår tolkning er det rettigheter nedfelt i norsk lov som omfatter alle på norsk jord.
Samme år, i 2003, tok et bredt og oppsiktsvekkende politisk flertall, fra FrP til SV, i kommunalkomiteen på Stortinget initiativ til lovendringer. De ønsket, i tråd med vår dokumentasjon på problematikken, å nedfelle også hustruens rett til skilsmisse i ekteskapskontrakten.
Det ble videre argumentert med blant annet at Norge tok høyde for endre andre lands lover og regler for ekteskap og skilsmisse. Vi påpekte at det tvert om er slik at Norge skal følge sine egne vedtatte lover og regler.
For å gjøre en lang historie kort: Forslaget ble torpedert av daværende statsråd Erna Solberg (H) – i tospann med statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF). Men likevel skjedde det noe – som du blant annet kan lese om her.
Mest av alt kan imidlertid norske politikere skjemmes for sin egen unnfallenhet.