Jeg vet knapt om jeg skal le eller gråte. Skal man le av et Ap som endelig har latt noe fornuft sige inn i innvandringspolitikken eller gråte over at «alt» tar over 20 år? Jamfør for eksempel vår sak fra i går om det vedtatte utreiseforbudet for barn i kampen mot ufrivillige og skadelige utenlandsopphold.
Denne gangen handler det både om å tilslutte seg kritikk av EU-domstolens «aktivistiske praksis» og åpne opp for asylsenter i tredjeland.
Asylsentre utenfor Europa
Ideen om aylsentre eller asylmottak utenfor Europa er ikke noe nytt. Det nye er at stadig flere nå ser behovet for en radikal endring av dagens praksis i asylpolitikken og faktisk ønsker å gjøre noe med det.
I 2009 foreslo Per-Willy Amundsen (FrP) å opprette asylmottak i Afrika, og ble møtt med massiv motstand og fremstilt som en uhyrlig person. I 2013 relanserte han samme idé som leder av FrPs Bærekraftsutvalg. I Bærekraftutvalgets rapport (som HRS forfattet) het det blant annet:
Bærekraftutvalget foreslår også at Norge tar initiativ til et fellesnordisk samarbeid om opprettelse og drift av sikrede mottakssentre fortrinnsvis i asylsøkere/flyktningers nærområde, og eventuelt under kontroll av FNs høykommissær for flyktninger. Sikrede mottakssentre vil også gi kontroll på personer uten sikker identitet og de som kan utgjøre en fare for rikets sikkerhet.
Ja, igjen ble det et sabla liv og beskyldninger om konvensjonsbrudd haglet – men det var ikke mer «brudd» enn at EU i 2017 hevdet at de ønsket å opprette sikre leirer i Afrika for å redusere antallet flyktninger og migranter som kommer til Europa.
I 2018 lanserte Masud Gharahkhani (Ap) akkurat samme idé, ifølge dem selv etter inspirasjon fra sine sosialdemokratiske venner i Danmark. Begrunnelsen fra Ap var at de gikk inn for «samlende løsninger», med henvisning til nordisk eller europeisk samarbeid, noe de hevdet FrP ikke gjorde. (Hva er det de ikke forstår med «fellesnordisk samarbeid»?)
Men i 2018 ville FrP strekke seg enda lengre. Da hevdet Per-Willy Amundsen at toget for asylmottak i tredjeland var gått. Dagens asylsystem må avvikles, slo han fast. Ifølge Amundsen var hovedproblemet at det ikke foretas et godt nok skille mellom reelle flyktninger og asylsøkere, og at det ikke tas hensyn til den geografiske dimensjonen.
– Selvsagt skal vi som nasjon ivareta våre forpliktelser overfor våre naboer. Skjer det noe i for eksempel Sverige, gud forby!, så skal vi stille opp og hjelpe til. Men det er ikke vårt, i betydning Europa, sitt ansvar å gi asyl til personer på andre siden av kloden. Nasjoners forpliktelser skal knyttes til geografisk nærhet, som i seg selv også ofte betyr kulturell nærhet, sa Amundsen til HRS.
Her kan du lese mer om dette (inkludert lenker):
Innvandringsbombe: -Toget er gått, sier FrP-topp om asylmottak i Afrika
Når konkludere?
Ved inngangen til 2026 er det altså blitt bred støtte til asylsentre i tredjeland. Det kan vi ikke minst takke Danmark for, som også er blitt godt hjulpet av Italias statsminister Giorgia Meloni. Men om det blir en realitet gjenstår å se, eller om vi innhentes av realitetene igjen og dermed ender med å avvikle dagens asylsystem i tråd med Amundsen tanker i 2018.
– Norge åpner for å vurdere asylmottak i utlandet. Det gjelder både søknader om opphold og retursentre, sier justisminister Astri Aas-Hansen (Ap) til NRK.
Merk at det kun heter vurdere, selv om Aas-Hansen hevder at «regjeringen har en ny holdning til asylmottak i utlandet». Det begrunner hun med både antall og de mange grunnløse asylsøkerne i Europa, som utfordrer asyl- og innvandringssystemet og velferdssystemene.
NRK er rask til å spørre om ikke dette strider med asylretten og FNs flyktningkonvensjon, som Aas-Hansen unngår å svare på:
– Vi går ikke inn for å endre FNs flyktningkonvensjon. Men vi må ta inn over oss hvordan situasjonen er nå i Europa og i Norge. Og vi må være tydelig på at vi skal ha kontroll på grensene. Vi skal føre en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk.
– Vi kan ikke ha et regelverk som er mye mer lempelig i Norge enn i de andre nordiske og europeiske landene. Da risikerer vi at det kommer mange illegale migranter til Norge, og det ønsker vi ikke.
Hva vil så regjeringen konkludere med – og når? Skal vi bare kopiere andre land og la dem jobbe slik at Ap kan hevde at de fører en «kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk»?
Erobrer suverenitet
Omtrent like lenge som asylsentre i tredjeland har vært et tema, har kritikken av den aktivistiske linjen til dommere i EU-domstoler vært fremmet. Også her har Danmark vært i tet.
I for eksempel 2011 kom den danske jusprofessor Ole Hasselbalch med kritikk av EU-domstolen og EMD som i hans tolkning fungerer ut fra et annet konsept enn den «demokratiske legitimitet» som er i danske domstoler. Samme år kom den danske jusprofessoren Hjalte Rasmussen med en bredside mot EU-domstolen. Han hevdet at i løpet av flere tiår har domstolen i en rekke dommer «erobret suverenitet fra Danmark og dermed brutt den mest fundamentale pakt mellom medlemsstatene og EU». Det ble vist til en rekke saker, der den kanskje mest betente var Metock-dommen fra 2008. Saken handlet om retten for familiemedlemmer (tredjelandsborgere) til en EU-borger til å bo i en medlemsstat, når de har kommet inn i landet før de ble ektefelle.
Her beordret EU-domstolen at borgere i EU/EØS kan familiegjenforenes med sin nærmeste familie utenfor Europa – uavhengig av hva landets egne regler måtte forfekte. Det innebar for eksempel at Danmark, der det er krav blant annet om at begge ektefellene må være fylt 24 år og at tilknytningen skal være lik eller større til Danmark enn til et annet land, er uten betydning. Med andre ord: Medlemslandene ble fratatt råderett over egen innvandringspolitikk.
Bakgrunnen var å finne i EUs direktiv 2004/38/EC (Unionsborgerdirektivet) som regulerer EU/EØS-borgeres – og deres familiemedlemmers – rett til fri bevegelse og opphold i EU/EØS. Metock-dommen vakte imidlertid liten oppmerksomhet i Norge, helt til den overnevnte Per-Willy Amundsen (i 2008) trakk seg som Stortingets saksordfører ved nettopp innføringen av dette direktivet.
– I utgangspunktet var ikke dette ansett å være et problematisk direktiv å implementere. Men EUs tolkning av direktivet etter den såkalte «Metock-dommen», gjør at vi må slå alarm. Denne dommen er ikke omtalt i proposisjonen fra regjeringen. Det gjør saken mye mer komplisert, sa Amundsen.
Kort fortalt: Norge la seg igjen flat for EU. Direktivet ble vedtatt, og EU fikk et godt grep om norsk innvandringspolitikk – og Norge ble dermed en lett offer for EUs domstoler.
Danmark har altså lenge vært i tet med slik kritikk, og i fjor kom nåværende innvandrings- og integreringsminister Rasmus Stoklund (S), med knallhard kritikk av EMD. Det som irriterer Stoklund mest er hvordan de 46 dommerne, som utgjør EMD i Strasbourg, de facto forhindrer medlemslandene å innføre innstramninger. EMD har en «aktivistisk praksis», som kommer frem når de tilkjennegir hvordan de tolker konvensjonene, slo han fast.
I mai i år undertegnet ni europeiske land (Norge var ikke med) et åpent brev, etter initiativ fra Danmark og Italia, med krav om at EU-domstolen strammer inn sin fortolkningspraksis. Og onsdag kom et slags gjennombrudd.
Bare et signal
Hele 27 land (av totalt 46) støtter nå den usedvanlige harde kritikk av EMD om domstolens fortolkningspraksis og spesielt i saker om utviste kriminelle innvandrere. Ifølge NRK sier justisminister Aas-Hansen at den norske regjeringen nå er blitt enig i dette. Samtidig blir det heist et varselsflagg i Europarådet om konsekvensene.
Statsminister Mette Frederiksen (S) omtaler møtet om konvensjoner i Europarådet i Strasbourg onsdag som et historisk gjennombrudd for en strengere innvandringspolitikk på europeisk nivå.
– Dette er banebrytende. Vi har gått fra en situasjon der befolkningen oppfattet problemet, mens politikerne holdt avstand, til nå hvor det har blitt mainstream og hvor flertallet av de europeiske land er villige til å sette handling bak ordene, sier Frederiksen.
Som en opptakt til møtet skrev statsminister Frederiksen og Storbritannias statsminister Keir Starmer en felles kronikk i The Guardian hvor de også argumenterte for «en modernisering av tolkningen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen». Her understreker de at innvandringen må være «kontrollert, styrt og bæredyktig», og vi skjønner at i alle fall begrepet «bærekraftig» har bitt seg fast i innvandringspolitikken.
Men det er ingen enkel oppgave å endre domstolens fortolkningspraksis. Domstolen er uavhengig, og skal dermed ikke rette seg etter politiske ordrer. Det vil oppfattes som et brudd på rettsstatsprinsippene. Tanken bak kritikken er visstnok å sende et tydelig og sterkt politisk signal som dommerne kanskje vil ta til seg.
Europarådets generalsekretær, Alain Berset, er derimot klar på at dette er et signal om domstolens integritet ikke blir fullt ut respektert. I sin åpningstale på møtet i Strasbourg sa han at det er viktig «å opprettholde domstolens uavhengighet og upartiskhet». Han anerkjenner heller ikke kritikken om at tolkningen av konvensjonen ikke har holdt tritt med tiden, selv om konvensjon kom i stand i en helt annen tid. Berset omtaler den som «et levende instrument» som kontinuerlig følger utviklingen.
Ingenting ble vedtatt på onsdagens møte. De 27 landene støttet imidlertid generalsekretærens forslag om at en erklæring om migrasjon og konvensjonen skal vedtas når Europarådet møtes til et formelt møte i Moldova i mai 2026. En slik erklæring vil kreve støtte fra alle 46 medlemslandene. Hvis dette skjer, vil det sende et svært sterkt politisk signal til domstolen. Men vil det skje?
Det er disse 27 landene som på det uformelle ministermøtet signerte en felles erklæring:
Danmark, Italia, Østerrike, Belgia, Tsjekkia, Estland, Litauen, Latvia, Polen, Albania, Bulgaria, Kroatia, Finland, Ungarn, Island, Irland, Malta, Montenegro, Nederland, Norge, Romania, San Marino, Serbia, Slovakia, Sverige, Ukraina og Storbritannia.