De negative konsekvensene av den ikke-bærekraftige innvandringen til Europa blir stadig tydeligere. Men mens noen «angrer» på den for liberale innvandringspolitikken, er det andre som faktisk prøver å gjøre noe med det.
Som vi har omtalt mange ganger, sist for få dager siden, ligger hindringen ikke minst hos Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) og deres tolkning av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Domstolens såkalte «progressive fortolkning» blir av flere oppfattet som politisk aktivistisk, som i praksis ender med at europeiske lands innvandringspolitikk blir overkjørt. Landene «tvinges» altså til å ta imot – og beholde – innvandrere som en selv har vurdert som uønsket, typisk fordi de samme er dømte kriminelle eller ikke vurderes å ha et hjelpebehov.
Styrt av jurister
Med andre ord ender det opp med at det er jurister som styrer denne politikken, slik som vi blant annet har sett i Italia. Der har den italienske avtalen med (europeiske) Albania om mottak av asylsøkere, av italienske dommere er blitt tolket til å være «ulovlig», knyttet til internasjonale konvensjoner. Det til tross for at det er Italia som har betalt for etableringen av mottakssenteret i Albania, Italia dekker driftsutgiftene, i tillegg til at det er italienske myndigheter som selv står for saksbehandlingen av asylsøknader. Hvis asylsøknaden aksepteres, skal de samme få opphold i Italia.
Men nei, italienske jurister står fast på at asylsøkere «har rett» til å søke asyl hos den destinasjonen de må ha sett for seg, her: Italia. Dermed har ikke Italia lov til å omdirigere båter med migranter til Albania, og det selv om barn og kvinner er unntatt.
Italia har imidlertid valgt en handlingsorientert statsminister, den politisk høyreorienterte Giorgia Meloni, så hun har ikke tenkt å legge seg ned å sutre eller rygge i møte med EUs enorme byråkrati og det havet av konvensjoner som EU produserer på løpende bånd. Hun tar opp kampen ved å ta tyren ved hornene, og det til tross for at samme Meloni er tilhenger av EU.
Og hun gjør det ikke alene. I Danmark sitter en annen handlingsorientert statsminister, sosialdemokraten Mette Frederiksen, som over tid har irritert seg over å bli overkjørt av EU i innvandringspolitikken. Danskene har i flere år prøvd å etablere en ordning med mottakssenter i et tredjeland, her Rwanda, som for øvrig også Storbritannia har prøvd på, men blir effektivt stoppet av diverse konvensjoner.
Så nå står altså en politisk høyreorientert og en sosialdemokrat fra forskjellige skulder ved skulder med krav om å få endret fortolkningspraksisen som jurister Europa rundt har etablert. Ikke minst er «synderen» Flyktningekonvensjonen, vedtatt i FN i 1951, der man ikke har tatt innover seg at forutsetningene for flyktningsystemet har endret seg dramatisk siden konvensjonen ble vedtatt for over 70 år siden. I tillegg har man tatt kopi av Flyktningekonvensjonen og overført den rettighetsbaserte delen (som er til fordel for flyktninger, statenes rettigheter er elegant oversett) over til asylinstituttet, som i praksis er blitt et redskap for folkevandring. En annen «synder» er EMK, særlig artikkel 8, om retten til familieliv, som i mange tilfeller forhindrer utvisning.
Meloni og Frederiksen har således forfattet et åpent brev med krav til EU, som nå ni land har undertegnet.
Ni land – hva med resten?
De ni landene som har undertegnet er, i tillegg til Italia og Danmark; Østerrike, Belgia, Tsjekkia, Estland, Litauen, Latvia og Polen.
Da skjønner man at man hovedsakelig må se mot østlig retning i Europa for å finne dem som faktisk vil prøve å røske opp i systemet. Unntaket er, foruten Danmark, Vest-Europeiske Belgia, der for øvrig EU har sitt hovedsete i Brussel og hvor de fleste av EUs institusjoner, inkludert Europakommisjonen, har sitt hovedkontor.
Så er spørsmålet hvor det blir av de andre landene i Vest-og Nord-Europa? Er Norge fornøyd med dagens situasjon? Og hva med Sverige? Finland? Spania? Frankrike? Nederland? Tyskland?
Det har lenge vært et politisk ønske for land som for eksempel Østerrike og Nederland å etablere mottakssentre utenfor Europa. Det uttrykte håpet er å samarbeide om nettopp denne typen løsninger. Tysklands nye regjering har også dette som et mål i sitt grunnlag.
Etter et møte med Meloni i Roma 17. mai uttalte den nye kansleren Friedrich Merz blant annet følgende:
– Vi er enige om at vi ønsker å være mer besluttsomme i kampen mot irregulær migrasjon mot EU.
– Jeg vil også snakke på vegne av den nye tyske regjeringen og si at vi ikke lenger vil holde foten på bremsepedalen når det gjelder å finne løsninger på EU-problemer. Vi vil sørge for at det innføres nye, mer restriktive asylregler i Europa så snart som mulig.
Likevel har ikke den tyske regjeringen undertegnet brevet, så den «besluttsomheten» kan man åpenbart se langt etter. Man trenger kanskje ikke lure på hvorfor. For etter 45 dager med forhandlinger ble man i Tyskland enige om en ny koalisjonsregjering mellom den konservative unionen CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD. Denne umake koalisjonen handler ikke minst om den tyske politiske kampen om å holde AfD, som ble nest størst i valget, unna makta. Nylig stemplet også den tyske etterretningstjenesten AfD som antidemokratiske ekstremister – noe som er blitt møtt med sterk kritikk.
Så nå står den tyske regjeringen i en slags spagat, på den ene siden kjenner de til folkekravet om en strammere innvandringspolitikk og på den andre siden må de for alt i verden ikke komme med løsninger som ligner på AfDs. Og den nye regjeringen har tydeligvis ikke det politiske motet som Meloni og Frederiksen har.
Samtidig er det vanskelig å tro at et slikt krav i et brev vil føre til reelle endringer i domstolen og det juridiske systemet for øvrig. Man må jo gjerne kreve en endret fortolkningspraksis, men denne praksisen har bygget seg opp over flere tiår og har forgreininger inn i en rekke internasjonale avtaler og konvensjoner. Dessuten vil neppe jurister forholde seg til så mye annet enn juridisk argumentasjon. Så å få endret den med et pennestrøk er som å tro på julenissen. Det som derimot brevet er, er et sterkt politisk signal.
Og det kan virke som EU-kommisjonen begynner å skjønne den endrede holdningen i Europa til innvandring.
EU-kommisjonen på gli
Et nytt forslag fra EU-kommisjonen vil gjøre det mulig å flytte EU-lands asylbehandling utenfor Europa. Dette er et forslag som fundamentalt kan endre asylsystemet i Europa og åpne for løsninger som så langt har vært både politisk og juridisk umulig, melder Berlingske.
Kjernen i forslaget er en markant utvidelse av når et EU-land kan avvise å behandle asylsøknader.
Slik reglene er i dag kan ikke EU/EØS-land avvise asylsøkere og sende dem til et annet land, hvis det ikke eksisterer noen personlig tilknytning til dette landet (det såkalte tilknytningskriteriet). Det tolkes vanligvis som at asylsøkeren enten har bodd, jobbet eller har familie i landet.
Nå tar EU-kommisjonen til orde for å fjerne tilknytningskriteriet helt. Hvis så skjer, vil EU/EØS-landene ha muligheten til å avvise asylsøkere og sende dem tilbake til et land som migranten har krysset på reisen til Europa, eller som EU har en avtale med.
Kravet er at imidlertid at dette landet må utpekes som et «trygt tredjeland» der det ikke er risiko for tortur eller forfølgelse. Og da er vi kanskje like langt. For – som vi erfarer allerede i dag – det er ikke så mange land som oppleves som «trygt», så her bør det nok presiseres med et trygt nok.
Men andre ord skal det ikke spille noe rolle om migranten noen gang har hatt noe med det aktuelle landet å gjøre i løpet av sitt liv. Vedkommende kan da søke om beskyttelse i tredjelandet i stedet for i Europa.
I praksis kan dette bety at tusenvis av migranter som passerer gjennom for eksempel Tunisia i Nord-Afrika hvert år på reisen til Europa, kan bli sendt tilbake dit uten at saken deres blir behandlet i et europeisk land. EU-kommisjonen utpeker da også blant annet Tunisia, Egypt og Marokko som trygge tredjeland (man kan nesten høre asyladvokaters taksametre tikke).
EU-kommisjonen forslag åpner altså reelt sett for at EU/EØS-land kan opprette mottakssentre i tredjeland.
Da har det kanskje endelig gått opp for EU-kommisjonen at dagens asylinstitutt på ingen måter er bærekraftig for Europa. Man trodde kanskje man bare kunne ta imot og ta imot, og at europeiske land var robuste nok til å absorbere innvandringsstrømmene. En ting er at denne innvandringen er en enorm økonomisk belastning, for du husker kanskje at daværende Ap-statsminister Jens Stoltenberg (nå finansminister) før 2012 omtalte «innvandringen som en sosial, kulturell og økonomisk berikelse». I 2012 kom omskrivingen: «Innvandringen er en sosial, kulturell og politisk berikelse». Når vi skriver 2025 spørs det hvor mange av disse påstandene som fortsatt anses som gyldige.
Før de nye reglene om «trygge tredjeland» kan bli virkelighet, må de først godkjennes av Europa-parlamentet og Rådet. Hvis de blir vedtatt, forventes de å tre i kraft i juni 2026.