Dagen i dag startet som vanlig med å lytte til politisk kvarter på NRK, der debatten dreide seg om at det ikke lenger er så gode politiske analyser i de redaktørstyrte mediene, men at det samtidig er skummelt at velgerne henter informasjon fra andre kanaler enn de samme redaktørstyrte mediene.
Uttalelsene var av det vante slaget; så intet- og selvmotsigende at man blir sittende frustrert tilbake, omtrent som man har sittet siden partilederdebatten før helgen, der helgens kommentarer i både redaktørstyrte og sosiale medier har dreid seg om hvorvidt det er greit å bruke begrepet «notorisk» eller ei. Etter at Frp-leder Sylvi Listhaug anklaget Auf-leder Gaute Skjervø for å være en «notorisk løgner», som et tilsvar på Skjervøs påstand om at Frp er «notorisk imot fagforeninger», forsvant ethvert fokus på realpolitikk siste helg før valget.
Ikke at fokuset har vært på realpolitikk i særlig grad i løpet av valgkampen heller, og slik blir det jo i et land som har valgt seg Palestina som største valgkampsak. Følelser og sårbarhetspoenger deles ut over en lav sko, og velgerne selv har tilsynelatende glemt at man skal se på hva politikere gjør, ikke hva de sier, idet det som finnes av opposisjon mot blokken av sosialistiske partier fra Høyre og utover den brede venstresiden, har valgt å mobilisere for KrF. Begrunnelsen er KrF-leder Dag-Inge Ulsteins Israel-støtte, men KrF er i alle politiske formål å anse som propalestinsk – faktisk radikalt sådan. Man må se på hva de gjør, for det kommer de til å fortsette å gjøre.
Eksempelet KrF
Professor Terje Tvedts eminente bok, Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat, beskriver hvordan Norge på 60-tallet startet å bygge et humanitærpolitisk kompleks, og der dukker Hilde Frafjord Johnson fra KrF opp, der hun etter besøk i Pakistan antydet at norsk støtte til koranskoler ville fremme toleranse og dialog, men der norske bistandsmidler i realiteten finansierte opptrening av rene jihadister.
Eksemplene finnes i nyere tid også. For å ta et par, kan det nevnes at Mathias Slettholm, leder av KrFs internasjonale utvalg, de fire siste årene har vært ansatt som utviklingspolitisk rådgiver i Redd Barna. Det er nettopp denne organisasjonen som har frontet kampanjen for å trekke oljefondet ut av Israel. Mathias Slettholm var tidligere ansatt som internasjonal rådgiver i tankesmien Agenda, der arbeidet han sammen med Catharina Bu, som også fortjener omtale.
Catharina Bu var i flere år ansatt i Redd Barna, der hun var organisasjonens representant i nettverket Slett U-landsgjelda. Dette nettverket arbeider for at land som har lånt penger av Norge, mange av dem udemokratiske, skal slippe å betale dem tilbake, mens den demokratiske staten Israel skal boikottes. Slett U-landsgjelda skiftet i 2014 navn til SLUG – Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk.
I fjor ble navnet Dept Justice Norway, men de bruker fortsatt forkortelsen SLUG. Legg merke til at KrFU lenker til SLUG på sin hjemmeside. SLUG finansieres av offentlige midler, faktisk med bistandsmidler.
Dette grove misbruket av bistandspenger er mulig på grunn av en post på bistandsbudsjettet, Norads informasjonsstøtte.
I forslaget til statsbudsjett for 2015, foreslo regjeringen til Erna Solberg å redusere denne posten med 31 millioner. Men dette ble stanset av Kjell Ingolf Ropstad i budsjettforhandlingene. I forslaget til statsbudsjett for 2016, foreslo samme regjering å redusere dette misbruket av bistandsmidler med 50 millioner kroner, der disse pengene i stedet skulle brukes til bistand i fattige land. Men nok en gang var det KrF, denne gang ved Hans Olav Syvertsen, som saboterte budsjettforhandlingene.
Mange har nok fått med seg at AUF har et voldsomt engasjement for organisasjonen Fatah. Det er ikke rart, de får nemlig godt betalt av Norec, tidligere Fredskorpset, for dette arbeidet. Norec overtok ansvaret fra Norad i januar 2024, for å utbetale penger fra bistandsbudsjettet, for att AUF får fullfinansiert hobbyen sin av det offentlige. Men det er faktisk KrF og KrFU som tar storeslem:
Det er Ellen Johanne Weydal som er ansvarlig for deres gruppereiser til Libanon. Hun markerte seg i 2018 som forkjemper for at KrF skulle gå inn i regjering med Arbeiderpartiet. Hun har tidligere representert KrFU som styremedlem i det tidligere omtalte SLUG-Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk.
Altså: Man kan lese partiets eget fokus på bistand og enkelt resonnere seg fram til at en stemme til KrF er en stemme til Palestina – og til infrastrukturbygging for terrorgrupper, slik Norge har for vane å drive med. Det er rett og slett en stemme for det stikk motsatte av det mange tror de stemmer på når de putter KrF i stemmeurnene.
America First
Men hva har dette med USAs isolasjonistiske nye politikk å gjøre, spør du kanskje. Svaret er enkelt; det har alt å gjøre med den nye amerikanske utenrikspolitikken.
I Politico fokuseres det på at bekymring blant allierte NATO-medlemmer for konsekvensene av Pentagons nye linje, «gitt at den kan trekke amerikanske tropper bort fra Europa og Midtøsten og kutte kritiske sikkerhetsprogrammer». Utkastet til nasjonal forsvarsstrategi (NDS) ble levert til Hegseth i slutten av august og bygger på en midlertidig strategi fra mars i år. Den erstatter fokuset i den forrige NDS fra 2018 (under Trumps første periode), som prioriterte avskrekking av Kina som den primære trusselen. I stedet plasserer det nye utkastet sikkerhet for eget hjemland og Vest-hemisfæren øverst på agendaen.
Først og fremst fokuserer Pentagon på styrking av grensesikkerhet mot Mexico, bekjempelse av narkotikahandel og organisert kriminalitet i Karibia, og militær støtte til innenlandsk lovhåndhevelse. Eksempler inkluderer utplassering av tusenvis av National Guard-soldater i byer som Los Angeles og Washington for å støtte politiet, og militære operasjoner mot narkokarteller, som nylige angrep på venezuelanske Tren de Aragua-medlemmer i internasjonalt farvann.
Grensen vil bli militarisert, med etablering av en «militariserte sone» langs den sørlige grensen med Mexico, der tropper kan pågripe sivile – en rolle tradisjonelt reservert for politiet, men som nå blir ansett som så avgjørende for sikkerheten for den jevne amerikaner at hæren er nødvendig. Det vil videre bli mindre vekt på Indo-Stillehavet og Europa. Dette inkluderer kutt i finansiering til Baltic Security Initiative, som har gitt hundrevis av millioner dollar til Latvia, Litauen og Estland for å kjøpe amerikanske våpen som HIMARS-systemer. NATO-allierte forventer nå at opptil 80.000 amerikanske soldater i Europa vil trekkes ut over de neste årene, skriver Politico. Dokumentet er fortsatt på utkaststadiet og ikke offentlig, men lekkasjene tyder på at den endrede utenrikspolitikken vil integreres med en kommende gjennomgang av USAs globale stormaktsinteresser og en gjennomgang av luft- og missilforsvar.
Der Politico har lagt vekt på forskjellen i hvordan Trump-administrasjonen ser på truslene fra Kina og Russland sammenliknet med forrige periode, og spår en «autoritær» utvikling i Trumps presidentskap, er sannheten antakelig heller at Trump følger JD Vances bekymringer om europeiske utenriksprioriteringer. Det er i realiteten Europas egne prioriteringer som går i autoritær retning, der islam skal prege europeernes framtid uten at velgerne selv har valgt det. Trump-administrasjonen forsøker øyensynlig å slippe det samme skrekkscenariet som utspiller seg ikke minst i Storbritannia, men også i enhver europeisk storby, om enn i mindre skala enn i Storbritannia.
Når Trump utallige ganger har gjentatt at krigen i Ukraina er «Bidens krig», ikke hans egen, kan man vite hva han sikter til.
I realiteten er det Europa som trekker seg ut
Da Norge tidligere i år for første gang fikk sin egen nasjonale sikkerhetsstrategi, skrev vi om hvordan Regjeringen Støre aktivt har posisjonert seg med de kjipeste av verdens regimer, og at EU har mange tanker om hvordan den «globale porten» skal åpnes. Sikkerhetsstrategien er klekket ut av det som Støre selv omtaler som «fredsnasjonen» Qatar. Man finner det enkelt på Qatars egne nettsider, der de offentliggjorde det i fjor. Følgende er hentet fra saken I Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi er vi alliert med Midtøsten og Nord-Afrika, for dette er essensielt for å forstå at amerikansk utenrikspolitikk ikke bare omhandler Kina og Russland, men i enda større grad et Europa som er i klørne på Det muslimske brorskap:
EUs felles sikkerhetspolitikk (CFSP) og felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP) er utformet for å håndtere sikkerhetsutfordringer som ikke stopper ved EUs grenser. EU skal samarbeide med «nabolaget» – land i Nord-Afrika og Midtøsten.
Men vi er da ikke medlem av EU, tenker du kanskje. Men i alle praktiske hensyn er vi selvsagt det – via EØS-avtalen. Avtalen gir Norge, Island og Liechtenstein tilgang til EUs indre marked uten å være EU-medlemmer. Den innebærer at Norge må innføre EU-regelverk knyttet til de fire friheter (varer, tjenester, personer og kapital) og tilhørende politikkområder som konkurranse, miljø og forbrukerbeskyttelse. EU-kommisjonen utarbeider ofte dette regelverket, som deretter behandles i EØS-komiteen, hvor Norge har konsultasjonsrett, selv om vi ikke har formell stemmerett.
Når et EU-direktiv eller en forordning blir del av EØS-avtalen, må Norge implementere det i nasjonal lovgivning. Dette skjer vanligvis gjennom Stortingets vedtak, men i praksis er det begrenset rom for å avvise direktiver, da dette kan true hele avtalens funksjon. Norge har en teoretisk «reservasjonsrett» (rett til å si nei til et direktiv), men denne er aldri brukt, delvis på grunn av frykt for represalier fra EU, som redusert markedsadgang, men i praksis ikke brukt fordi de sittende stortingspolitikerne er blant de ivrigste pådriverne for nye direktiver. EØS-avtalen – der Norge kontinuerlig må adoptere nytt EU-regelverk – undergraver i realiteten nasjonal suverenitet, og det kokes i hop lover og fattes beslutninger langt utenfor hva norske velgere kan påvirke.
«Nabolagspolitikken» forteller verken norske politikere eller medier noe om, den bare skjer, som om demokratiske prosesser og åpenhet er noe som er fullstendig glemt, men det foregår altså, og det foregår også noe annet som påvirker forholdet til NATO.
En ny æra
Sommeren 2016 hadde daværende amerikanske president Barack Obama sittet i to perioder og kunne etter grunnloven ikke stille til gjenvalg. Men på tampen av karrieren, mens Jens Stoltenberg, nåværende finansminister i Ap, var NATO-sjef, ble det kokt i hop en tilsvarende avtale i NATO.
«EN NY ÆRA MED INTERAKSJON» heter det i faktaarket om EU-NATO-samarbeid. Uthevingene i teksten er mine:
Samarbeidet mellom EU og NATO utgjør en integrert pilar i EUs arbeid med å styrke europeisk sikkerhet og forsvar, som en del av gjennomføringen av EUs globale strategi. Det bidrar også til transatlantisk byrdefordeling. Et sterkere EU og et sterkere NATO forsterker hverandre gjensidig.
Den 8. juli 2016 undertegnet presidenten i Det europeiske råd og presidenten i Europakommisjonen, sammen med generalsekretæren i Den nordatlantiske traktatorganisasjon, en felleserklæring i Warszawa med sikte på å gi ny drivkraft og nytt innhold til det strategiske partnerskapet mellom EU og NATO.
Den skisserte sju konkrete områder der samarbeidet mellom de to organisasjonene bør styrkes: 1. motvirke hybride trusler; 2. operativt samarbeid, inkludert til sjøs og om migrasjon; 3. cybersikkerhet og -forsvar; 4. forsvarsevner; 5. forsvarsindustri og forskning; 6. øvelser; 7. Støtte til kapasitetsbygging i østlige og sørlige partnerland.
Sistnevnte drives det aktivt med i EU – og Norge er ingen smågutt i den sammenheng via EØS-avtalen, vi er ombord med begge beina og en av de største pådriverne. Hvordan det foregår belyste vi i saken En farlig drøm om en FN-ledet verdensorden, der vi viste hvordan PACE – Den parlamentariske forsamlingen i Europarådet, fungerer som en «motor» for Europarådet ved å fremme nye ideer og utfordre regjeringer på menneskerettighetsspørsmål.
(…) PACE samarbeider tett med Den parlamentariske forsamlingen for Middelhavet (PAM).
PAM er en internasjonal organisasjon som ble etablert i 2005, og som fungerer som et forum for parlamentarikere fra land i Euro-Middelhavsregionen og Gulfen. PAM er etterfølgeren til Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Middelhavet (CSCM) fra tidlig 1990-tall.
(…) Søker du hvilke innspill de gir FN ser du hvor mye makt de har på det påståtte «antiterror»-arbeidet, og bit merke i hvem som omtales som terrorister. Det er ikke Hamas, Hizbollah, Fatahs eller PFLP. Det sitter faktisk representanter i denne organisasjonen som selv representerer grupper som deltok i angrepet på Israel 7. oktober. Det de anser som terror er Israel.
Reagerer du på den ekstreme antisemittismen som oser ut av regjeringskorridorer og norske medier, så har du nå en ide om hvor det klekkes ut.
«Håndtere sikkerhetsutfordringer»
En av de syv prioriteringene i EU-NATO-samarbeidet siden 2016 er å støtte nabolandenes evne til å håndtere sikkerhetsutfordringer. Gjennom CSDP-oppdrag og EUs programmer, som South Programme V, arbeider EU for å «styrke rettssikkerhet og demokratiske strukturer» i land som er muslimske, og også i rene klansamfunn. Ordlyden er vi etterhvert kjent med også her hjemme i Norge, men vi kan hente beskrivelsene fra «the horse’s mouth«:
Beskyttelse av menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokrati gjennom felles standarder i det sørlige Middelhavet Sørprogrammet V er et felles initiativ mellom EU og Europarådet for perioden 2022–2025, samfinansiert av de to organisasjonene og implementert av Europarådet (EU: 89,99 %, CoE: 10,01 %).
Det fortsetter å støtte demokratiske reformer i det sørlige Middelhavet med mål om å:
Ytterligere utvide det felles rettsrommet mellom Europa og det sørlige Middelhavet: tilpasse nasjonal lovgivning til internasjonale standarder gjennom tiltredelse til Europarådets konvensjoner og gi målrettet juridisk rådgivning gjennom hurtigresponsmekanismen (QRM).
Styrke kapasiteten til å håndtere globale utfordringer gjennom utvikling og bruk av felles verktøy, strategier og mekanismer i regionen.
Forsterke samarbeid og dialog om menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokrati gjennom styrket samarbeid og nettverksbygging mellom likemenn på regionalt nivå.
Programmet opplyses å være finansiert 90 prosent av EU og 10 prosent av Europarådet. Målet er å «etablere et felles juridisk rom basert på europeiske standarder», gjennom tiltak som fokuserer på alt annet enn at regimene er undertrykkende. Det gir seg groteske utslag som i Nigeria, Sudan, hele Nord-Afrika etter den arabiske våren og ikke minst i den ikke-eksisterende staten Palestina. Vellykkede prosjekter er typisk solceller, nye brønner hist og her – og husbygging til rene terrorister.
NATO komplementerer dette ved å tilby militær trening og støtte, som i Irak, hvor NATO har et treningsoppdrag. Dette samarbeidet «sikrer at nabolaget blir mer stabilt, noe som reduserer risikoen for at konflikter sprer seg til EU», heter det. Men leser man dokumentene, forstår man raskt at det slett ikke er slik det fungerer.
Skal man virkelig få sikkerhetsgrøssninger, kan man lese Håndboken for europeisk forsvarspolitikk, hvor man får en reell forståelse for hvorfor verden koker. Når det kastes milliarder på korrupte, undertrykkende regimer, samtidig som man innfører den «sikkerhetspolitikken» de samme regimene sitter med – altså forbud mot regimekritikk, er det dømt til å gå galt, slik vi viste i saken Cecilie Hellestveit: – Islamsk ekstremisme er blitt «vår egen Frankenstein». Vi har latt dette skje.
Norge jobber altså ikke med beskyttelse av kristne som utsettes for folkemord, men skal belære Boko Haram i fantasifosteret «inkluderende islam». Det er så man må gni seg i øynene. Men Hellestveit hadde enda mer oppsiktsvekkende svar på lager. Vi må forstå Boko Haram, for de er lei seg på grunn av at Vesten har vært «kolonialistiske», fastslås det.
Politikken gir seg utslag i at både EU og Norge kaster penger på de samme som massakrerer og/eller grovt undertrykker og henretter sin egen sivilbefolkning. Det skjer over alt. Hellestveit la heller ikke skjul på det i intervjuet vi refererte fra. Alle involverte vet det er sånn, men de gjør seg «fredstanker» om at dersom islamister får hjelp, så blir alt bra på sikt.
Derfor blir det da også argumentert for at Det Muslimske Brorskap og dets terrorgrupper som Hamas må gis innpass i politikken for at det på sikt skal bli demokrati i Midtøsten. Det er vanvittig, men slik argumenteres det nå fra norsk meningselite.
En folkevalgt avgjørelse
Trump og Co vet det som norske politikere ikke vil fortelle velgerne; at uansett hvilket av de store, etablerte partiene du stemmer på, så legger du islam i stemmeurnen. Jeg skrev det på min egen Facebook-side rett før helgen:
Euro-Arab Dialogue (EAD) ble satt i gang etter Yom Kippur-krigen i 1973 og oljekrisen, mellom EEC, forgjengeren til EU, og Den arabiske ligaen. Mens europeerne vektla økonomisk samarbeid, så arabiske land den som en plattform for politiske spørsmål, inkludert støtte til palestinasaken, og PLO-representanter spilte en aktiv rolle. EADs støtte til en «nasjonal identitet» for palestinerne var der fra starten av. Mens Norge fortsatt holder seg med at Bat Ye’Ors Eurabiateori er en konspirasjonsteori, står det svart på hvitt at Bercelonaerklæringen ble opprettet i kjølvannet av Oslo-avtalen 93.
(…) Beijing-erklæringen fra juli i fjor viser at internasjonal støtte, inkludert fra Norge, for ikke å si drevet fram av Norge, fokuserer på å forene palestinske fraksjoner for å styrke forhandlingsposisjonen mot Israel. Fatah og Hamas og Islamsk Jihad og PFLP skal alle få sitte ved bordet. Det er bare Israel og USA som er uenige. Det har ikke noe med partipolitikk å gjøre annet enn at Espen, Jens og Jonas er ivrigst, Norge er uansett med på dette – i likhet til resten av EUs medlemsland som har forpliktet seg til det integrerte Middelhavssamarbeidet.
Norge er en sentral aktør i finansiering og promotering av Hizbollah, Hamas og PFLP, og bidrar stort til økende antisemittisme globalt. Gjennom fora som PAM, UfM og AHLC, samt økonomiske bidrag til EU, FN og diverse prosjekter i disse, samt gjennom UfM, opererer Norge under radaren for å fremme en agenda som ikke støtter en tostatsløsning, men snarere ønsker å undergrave Israel. Dette skjer uten offentlig debatt eller gjennomsiktighet, og kritiske røster blir tiet eller avvist som konspirasjonsteorier, selv når avtalene ligger der. Det er bare å sjekke.
Vel, helt under radaren går de ikke, for USA under Trump har åpenbart registrert hva som foregår. Når verdens største stormakt kommer til å trekke NATO-støtten i løpet av de kommende årene, er det høyst forståelig og fornuftig. De ønsker verken sharia eller komplett kaos for sine egne innbyggere, og de holder det de gikk til valg på. Det er ikke autoritært, tvert om er det dette som er demokrati: Å gjøre det folket har valgt deg til å gjøre. Skal man snakke om notoriske løgner, så er det våre egne «folkevalgte» karrierepolitikere som står for det; de lurer folket til å tro at vi kan velge bort islam, mens vi i realiteten putter islam i valgurnene uansett hvilket etablert parti vi stemmer på.