Fremtiden vil raskt se annerledes ut – Stortinget venter bare på en anledning til å fortelle deg hva de har bedrevet i «nabolaget» de siste 30 årene. Det vil si; de vil gjerne la være å fortelle det – endringene skal gå så sakte at du ikke legger merke til dem.
Norge lanserte sin første nasjonale sikkerhetsstrategi 8. mai 2025, som svar på «den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig», fikk vi vite. Strategien, presentert av statsminister Jonas Gahr Støre, definerer seks nasjonale sikkerhetsinteresser, inkludert å sikre suverenitet, styrke forsvar og beredskap, motvirke desinformasjon, fremme økonomisk sikkerhet, beskytte mot digitale trusler og styrke samfunnets motstandskraft, og hele det fryktinduserende dokumentet finner du her: Nasjonal sikkerhetsstrategi – regjeringen.no.
Meningen er at du skal bli redd, derom hersker ingen tvil. Men ullent som formuleringen og innholdet unektelig er, er det interessant å se utover landegrensene for å finne ut hvorvidt andre land bedriver samme øvelse. Og jada, det gjør de.
EUs globale sikkerhetstanker
EUs felles sikkerhetspolitikk (CFSP) og felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP) er utformet for å håndtere sikkerhetsutfordringer som ikke stopper ved EUs grenser. EU skal samarbeide med «nabolaget» – land i Nord-Afrika og Midtøsten.
Men vi er da ikke medlem av EU, tenker du kanskje. Men i alle praktiske hensyn er vi selvsagt det – via EØS-avtalen. Avtalen gir Norge, Island og Liechtenstein tilgang til EUs indre marked uten å være EU-medlemmer. Den innebærer at Norge må innføre EU-regelverk knyttet til de fire friheter (varer, tjenester, personer og kapital) og tilhørende politikkområder som konkurranse, miljø og forbrukerbeskyttelse. EU-kommisjonen utarbeider ofte dette regelverket, som deretter behandles i EØS-komiteen, hvor Norge har konsultasjonsrett, selv om vi ikke har formell stemmerett.
Når et EU-direktiv eller en forordning blir del av EØS-avtalen, må Norge implementere det i nasjonal lovgivning. Dette skjer vanligvis gjennom Stortingets vedtak, men i praksis er det begrenset rom for å avvise direktiver, da dette kan true hele avtalens funksjon. Norge har en teoretisk «reservasjonsrett» (rett til å si nei til et direktiv), men denne er aldri brukt, delvis på grunn av frykt for represalier fra EU, som redusert markedsadgang, men i praksis ikke brukt fordi de sittende stortingspolitikerne er blant de ivrigste pådriverne for nye direktiver. EØS-avtalen – der Norge kontinuerlig må adoptere nytt EU-regelverk – undergraver i realiteten nasjonal suverenitet, og det kokes i hop lover og fattes beslutninger langt utenfor hva norske velgere kan påvirke.
«Nabolagspolitikken» forteller verken norske politikere eller medier noe om, den bare skjer, som om demokratiske prosesser og åpenhet er noe som er fullstendig glemt, men det foregår altså, og det foregår også noe annet som påvirker forholdet til NATO.
En ny æra
Sommeren 2016 hadde daværende amerikanske president Barack Obama sittet i to perioder og kunne etter grunnloven ikke stille til gjenvalg. Men på tampen av karrieren, mens Jens Stoltenberg, nåværende finansminister i Ap, var NATO-sjef, ble det kokt i hop en tilsvarende avtale i NATO.
«EN NY ÆRA MED INTERAKSJON» heter det i faktaarket om EU-NATO-samarbeid. Uthevingene i teksten er mine:
Samarbeidet mellom EU og NATO utgjør en integrert pilar i EUs arbeid med å styrke europeisk sikkerhet og forsvar, som en del av gjennomføringen av EUs globale strategi. Det bidrar også til transatlantisk byrdefordeling. Et sterkere EU og et sterkere NATO forsterker hverandre gjensidig.
Den 8. juli 2016 undertegnet presidenten i Det europeiske råd og presidenten i Europakommisjonen, sammen med generalsekretæren i Den nordatlantiske traktatorganisasjon, en felleserklæring i Warszawa med sikte på å gi ny drivkraft og nytt innhold til det strategiske partnerskapet mellom EU og NATO.
Den skisserte sju konkrete områder der samarbeidet mellom de to organisasjonene bør styrkes: 1. motvirke hybride trusler; 2. operativt samarbeid, inkludert til sjøs og om migrasjon; 3. cybersikkerhet og -forsvar; 4. forsvarsevner; 5. forsvarsindustri og forskning; 6. øvelser; 7. Støtte til kapasitetsbygging i østlige og sørlige partnerland.
Sistnevnte drives det aktivt med i EU – og Norge er ingen smågutt i den sammenheng via EØS-avtalen, vi er ombord med begge beina og en av de største pådriverne. Hvordan det foregår belyste vi i saken En farlig drøm om en FN-ledet verdensorden, der vi viste hvordan PACE – Den parlamentariske forsamlingen i Europarådet, fungerer som en «motor» for Europarådet ved å fremme nye ideer og utfordre regjeringer på menneskerettighetsspørsmål.
(…) PACE samarbeider tett med Den parlamentariske forsamlingen for Middelhavet (PAM).
PAM er en internasjonal organisasjon som ble etablert i 2005, og som fungerer som et forum for parlamentarikere fra land i Euro-Middelhavsregionen og Gulfen. PAM er etterfølgeren til Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Middelhavet (CSCM) fra tidlig 1990-tall.
(…) Søker du hvilke innspill de gir FN ser du hvor mye makt de har på det påståtte «antiterror»-arbeidet, og bit merke i hvem som omtales som terrorister. Det er ikke Hamas, Hizbollah, Fatahs eller PFLP. Det sitter faktisk representanter i denne organisasjonen som selv representerer grupper som deltok i angrepet på Israel 7. oktober. Det de anser som terror er Israel.
Reagerer du på den ekstreme antisemittismen som oser ut av regjeringskorridorer og norske medier, så har du nå en ide om hvor det klekkes ut.
«Håndtere sikkerhetsutfordringer»
En av de syv prioriteringene i EU-NATO-samarbeidet siden 2016 er å støtte nabolandenes evne til å håndtere sikkerhetsutfordringer. Gjennom CSDP-oppdrag og EUs programmer, som South Programme V, arbeider EU for å «styrke rettssikkerhet og demokratiske strukturer» i land som er muslimske, og også i rene klansamfunn. Ordlyden er vi etterhvert kjent med også her hjemme i Norge, men vi kan hente beskrivelsene fra «the horse’s mouth«:
Beskyttelse av menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokrati gjennom felles standarder i det sørlige Middelhavet
Sørprogrammet V er et felles initiativ mellom EU og Europarådet for perioden 2022–2025, samfinansiert av de to organisasjonene og implementert av Europarådet (EU: 89,99 %, CoE: 10,01 %).
Det fortsetter å støtte demokratiske reformer i det sørlige Middelhavet med mål om å:
Ytterligere utvide det felles rettsrommet mellom Europa og det sørlige Middelhavet: tilpasse nasjonal lovgivning til internasjonale standarder gjennom tiltredelse til Europarådets konvensjoner og gi målrettet juridisk rådgivning gjennom hurtigresponsmekanismen (QRM).
Styrke kapasiteten til å håndtere globale utfordringer gjennom utvikling og bruk av felles verktøy, strategier og mekanismer i regionen.
Forsterke samarbeid og dialog om menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokrati gjennom styrket samarbeid og nettverksbygging mellom likemenn på regionalt nivå.
Da Anine Kjærulf, sentral forsker innen konstitusjonell rett, menneskerettigheter og ytringsfrihet i Norden, og i ledelsen i faggruppen for konstitusjonell rett ved UiO, den 8.mai, etter Støres presentasjon av sikkerhetsstrategien, delte Grunnlovens §2 på Facebook, var det muligens bare undertegnede som skvatt til. For den sikrer riktignok «demokrati, rettsstaten og menneskerettighetene», men enhver som er kjent med Grunnloven vet at det ikke er den loven demokratiet hviler på. Det er paragraf 100 som er den viktigste – ytringsfriheten – for uten den blir demokratiet , rettsstaten og menneskerettighetene fullstendig uthulet – ofte raskere enn man skulle tro. Når man skal implementere «demokrati» i totalitære stater, oversettes det til å bety «flertallet». Det kan og bør man gjøre seg noen tanker om i den globale verdensordenen. Flertallet ønsker slett ikke frie ytringer, fordi flertallet mener at individets rett er underordnet.
Demokratienes ignoranse
Programmet opplyses å være finansiert 90 prosent av EU og 10 prosent av Europarådet. Målet er å «etablere et felles juridisk rom basert på europeiske standarder», gjennom tiltak som fokuserer på alt annet enn at regimene er undertrykkende. Det gir seg groteske utslag som i Nigeria, Sudan, hele Nord-Afrika etter den arabiske våren og ikke minst i den ikke-eksisterende staten Palestina. Vellykkede prosjekter er typisk solceller, nye brønner hist og her – og husbygging til rene terrorister.
NATO komplementerer dette ved å tilby militær trening og støtte, som i Irak, hvor NATO har et treningsoppdrag. Dette samarbeidet «sikrer at nabolaget blir mer stabilt, noe som reduserer risikoen for at konflikter sprer seg til EU», heter det. Men leser man dokumentene, forstår man raskt at det slett ikke er slik det fungerer.
Skal man virkelig få sikkerhetsgrøssninger, kan man lese Håndboken for europeisk forsvarspolitikk, hvor man får en reell forståelse for hvorfor verden koker. Når det kastes milliarder på korrupte, undertrykkende regimer, samtidig som man innfører den «sikkerhetspolitikken» de samme regimene sitter med – altså forbud mot regimekritikk, er det dømt til å gå galt, slik vi viste i saken Cecilie Hellestveit: – Islamsk ekstremisme er blitt «vår egen Frankenstein». Vi har latt dette skje.
Norge jobber altså ikke med beskyttelse av kristne som utsettes for folkemord, men skal belære Boko Haram i fantasifosteret «inkluderende islam». Det er så man må gni seg i øynene. Men Hellestveit hadde enda mer oppsiktsvekkende svar på lager. Vi må forstå Boko Haram, for de er lei seg på grunn av at Vesten har vært «kolonialistiske», fastslås det.
Politikken gir seg utslag i at både EU og Norge kaster penger på de samme som massakrerer og/eller grovt undertrykker og henretter sin egen sivilbefolkning. Det skjer over alt. Hellestveit la heller ikke skjul på det i intervjuet vi refererte fra. Alle involverte vet det er sånn, men de gjør seg «fredstanker» om at dersom islamister får hjelp, så blir alt bra på sikt.
Derfor blir det da også argumentert for at Det Muslimske Brorskap og dets terrorgrupper som Hamas må gis innpass i politikken for at det på sikt skal bli demokrati i Midtøsten. Det er vanvittig, men slik argumenteres det nå fra norsk meningselite.
Diktert fra Qatar
Med Obama på plass i Oslo denne uken ble det pratet om krig og fred på samme måte – han er selv ansvarlig i like stor grad som EU for å implementere en forsvars- og sikkerhetspolitikk som i realiteten er underkastelse for islam og Det muslimske brorskap.
Regjeringen Støre har aktivt posisjonert seg med de kjipeste av verdens regimer, og EU har mange tanker om hvordan den «globale porten» skal åpnes. Sikkerhetsstrategien er klekket ut av det som Støre selv omtaler som «fredsnasjonen» Qatar. Man finner det enkelt på Qatars egne nettsider, der de offentliggjorde det i fjor (igjen mine uthevinger):
Doha, 23. mai (QNA) – I nærvær av HE Sheikh Khalifa bin Hamad bin Khalifa Al Thani, innenriksminister og kommandør for den interne sikkerhetsstyrken (Lekhwiya), feiret innenriksdepartementet i dag lanseringen av sin strategi for 2024–2030.
Gjennom sine ulike akser tar Innenriksdepartementets strategi sikte på å oppnå departementets visjon om regionalt og internasjonalt lederskap, oppnå sikkerhetsstabilitet og offentlig sikkerhet, og utvikle tjenester gjennom fremragende ytelse.
Visst er de opptatt av innflytelse internasjonalt, derom hersker ingen tvil, og det frydes da også åpenlyst i Stortingskorridorene, slik vi belyste i fjor da Støre fikk besøk av emiren og man senere kunne lese på samme qatariske nyhetssted at det under besøket ble signert en intensjonserklæring for militært samarbeid mellom Norge og det shariastyrte landet.
At den nye sikkerhetsstrategien som er publisert på regjeringens nettsider er kokt i hop i det globale fellesskapet der krig og terrorfinansisering omtales som fredsarbeid, blir ekstra tydelig når man tar en kikk på øvrig sikkerhetsstrategi i Midtøsten. Den 8. mai, samme dag som Støre lanserte den norske strategien, var Kuwait klare med sin egen sikkerhetsstrategi – også den kliss lik den norske.
Jada, det er hentet fra den sikkerhetspolitiske dreieboken til EU – og MENA-landene inkludert Qatar. Nå er vi sikkerhetsallierte. Så når Støre og regjeringen «håndterer grenseoverskridende trusler» og skriver at vi trenger mer EU, så kan enhver forstå innholdet.
Trump og Vance kritiserer denne politikken for å undergrave vestlige verdier og at den mangler demokratisk støtte. Det er kanskje ikke så underlig.