På Facebook deler Afshin Bagherpour et videoopptak av en seremoni der Venstres Ola Elvestuen overrekker en støtteerklæring til Maryam Rajavi, frontfigur i Mujahideen-e-Khalq (MEK), på norsk Folkets Mijahedin. Stætteerklæringen utdeles på vegne av Stortinget. Som eksil-iraner blir Bagherpour opprørt, og det er ikke underlig.
«Vi krever en umiddelbar avklaring fra Stortingets presidentskap!» skriver Bagherpour.
Hva er Mujahideen-e-Khalq (MEK)?
Vi har belyst hva MEK er i flere saker. Det er en opprørsgruppe som spilte en aktiv rolle i den iranske revolusjonen i 1979, men som senere utviklet ideologien til å kombinerer elementer av islam og revolusjonær marxisme. I saken Iranere i Norge vet hva frihetskamp er – og om kreftene som lurer politikerne trill rundt, skrev vi:
Etter revolusjonen ble MEK en væpnet motstandsgruppe mot den islamske republikken. De utførte flere terrorangrep, inkludert bombeattentater som Hafte Tir-bombingen i 1981, der 74 fremtredende medlemmer av det islamske republikanske partiet ble drept. Dette førte til at de ble stemplet som en terrororganisasjon av både Iran og vestlige land, som USA (fra 1997 til 2012) og EU (fra 2001 til 2009). Da Massoud Rajavi ble utestengt fra presidentvalget i 1980 og gruppen møtte hard undertrykkelse, flyktet han til Paris i 1981 sammen med den avsatte presidenten Abolhassan Banisadr, hvor de grunnla Nasjonalt motstandsråd i Iran (NCRI), MEKs politiske fløy.
I 1986 ble MEK tvunget ut av Frankrike og flyttet basen til Irak, hvor de fikk støtte fra Saddam Hussein under Iran-Irak-krigen (1980–1988). De etablerte Camp Ashraf nær grensen til Iran og utførte angrep mot iranske mål, noe som førte til at mange iranere begynte å se dem som forrædere. Denne alliansen med Saddam, kombinert med deres voldelige historie, har gjort dem dypt upopulære i Iran, til tross for deres påstand om å representere et demokratisk alternativ til regimet.
MEK har også vært beskyldt for alvorlige interne overgrep.
Tidligere medlemmer, som Issa Azadeh og Reza Zadeghi, har i 2020 rapportert om tortur, tvangsfjerning av kvinners livmor, og seksuell utnyttelse av medlemmer av Massoud Rajavi. Organisasjonens praksis med å kreve total lojalitet, inkludert selvpåtenning som protest, som i 2003 da Maryam Rajavi ble arrestert i Frankrike, har styrket sektkarakteristikken. En studie fra RAND Corporation i 2009 beskrev dem som en «iransk dissidentsekt i eksil» med totalitære strukturer.
Men priser får de okke som – og det av et samlet Storting.
Man skulle tro at slikt var underlig, ja, regelrett utenkelig av et demokrati som Norge, men snarere er det regelen enn unntaket, for der du finner marxisme, gjerne kombinert med en stor dæsj islam, det finner du også Norge. Det synes å råde en helt egen fascinasjon for denne verdens væpnede opprørsbevegelser i den norske politikerklassen, og det er ikke noe nytt fenomen.
Antiimperialisme og svart makt
Skal man peke på ett spesifikt særtrekk ved den norske politiske tilnærmingen, så må det være å omfavne det som omhandler «revolusjon mot imperialisme og kapitalisme», og et lite glimt av hvordan dette så ut fra andre siden av Atlanteren ble avdekket da CIA avklassifiserte hemmeligstemplede dokumenter på slutten av 1990-tallet. Da dukket Norge opp. Nettavisen belyste hva amerikanerne hadde funnet arkiv- og hemmeligstemplingsverdig, og det var blant annet en artikkel om Bobby Seales besøk i Norge.
Black Panther Party (BPP) ble grunnlagt tre år før lederen dro på besøk til Norge, og var en marxist-leninistisk og svart makt-organisasjon som ble beryktet for sin militante tilnærming til å bekjempe rasisme og politivold i afroamerikanske samfunn. Partiet ble først kjent for sine væpnede patruljer («copwatching») i Oakland, der medlemmene var bevæpnet og uniformert med svarte bereter og overvåket politiets aktiviteter. De baserte seg på Californias lovgivning om retten til å bære våpen og konfronterte politiet direkte «for å beskytte lokalsamfunn».
I tillegg til å være marxist-leninister var partiets ideologi ifølge Britannica basert på svart nasjonalisme og antiimperialisme, og de knyttet sin kamp til globale frigjøringsbevegelser i Afrika og Asia. De ble sterkt kritisert og overvåket av FBI, som gjennom COINTELPRO-programmet brukte infiltratører, desinformasjon og også vold for å undergrave partiet.
FBI-direktør J. Edgar Hoover kalte BPP «den største trusselen mot nasjonal sikkerhet» i 1969 – samme år som Seale dro til Norge. Betegnelsen fikk de delvis på grunn av samfunnsprogrammer de satte opp, som vant støtte fra både svarte og hvite liberale.
Men «panterne» hadde definitivt en mørkere side som inkludert interne konflikter og voldelige sammenstøt med politiet og rivaliserende grupper. I 1969 ble flere medlemmer drept i skuddvekslinger, og partiet ble svekket av arrestasjoner, drap og interne splittelser på begynnelsen av 1970-tallet.
Britannica beskriver at de krevde «bevæpning av alle afroamerikanere, fritak for afroamerikanere fra verneplikt og fra alle sanksjoner mot det såkalte hvite Amerika, løslatelse av alle afroamerikanere fra fengsel og utbetaling av kompensasjon til afroamerikanere for århundrer med utnyttelse av hvite amerikanere».
Carmichael – og PLO
Jada, det høres kjent ut. Dette var nemlig forløperen til Black Lives Matter – vold ingen hindring. Man kan se i CIA-dokumentet at et annet navn også er understreket: Stokely Carmichael, som omtales som «statsminister i vår ‘skyggeregjering’» av Seale.
Også Carmichael avla Skandinavia et besøk. På Wikipedia, i en godt kildebelagt artikkel, står det at Carmichael holdt en tale 28. november 1967 i universitetsaulan i Uppsala foran en fullsatt sal, hvor han blant annet sa: «Jeg er ikke for vold, men det kommer en tid når man ikke kan ta imot mer undertrykkelse, urettferdighet og fornedrelse og må slå tilbake.»
Det er neppe merkelig om «Black Power»- Carmichael vakte beundring i norske kretser som Sosialistisk Folkeparti (SF) og senere AKP(m-l), eller i Arbeiderpartiets radikale fløy for den saks skyld, der å innta offerrollen – særlig i kombinasjon med noen med mørkere hudfarge enn en gjennomsnittlig skandinav – får dem myke som en klatt margarin i solskinn. Så kommer offerrollen her i kombinasjon med behov for å ta til våpen, men AKP(ml) var selv for væpna revolusjon. Og fantes det et væpna prosjekt med en politisk ideologi bak, var veien hele tiden kort til å sette merkelappen «sekulær» på disse gruppene.
I 1967 ble Carmichael kortvarig medlem av Black Panther Party, men brøt senere med partiet på grunn av uenigheter om strategi, spesielt deres samarbeid med hvite allierte. Carmichael ble stadig mer fokusert på panafrikanisme og flyttet til Guinea i 1969, hvor han adopterte navnet Kwame Ture til ære for afrikanske ledere Kwame Nkrumah og Ahmed Sékou Touré. Han jobbet for å bygge en global bevegelse for afrikansk enhet og frigjøring. I Guinea grunnla Carmichael All-African People’s Revolutionary Party (A-APRP), som promoterte sosialisme og panafrikanisme – sosialisme da i den marxistiske forståelsen av begrepet.
Det historisk interessante er at både de svarte panterne og Kwame Ture etablerte et nettverk sammen med den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO. Det norske engasjementet har forøvrig vakt oppmerksomhet utover våre landegrenser, eksempelvis i den grundige forskningsartikkelen Emergence of Palestine as a Global Cause (2023):
Fra slutten av 1960-tallet ble søken etter å bekrefte Palestinas eksistens en global sak for venstresiden, et ikonisk symbol på solidaritet og støtte, men også et transgressivt verktøy som formet og omplasserte ideologiske posisjoner globalt. I denne artikkelen forsøker vi å svare på hva som tillot Palestina å innta posisjonen som en ikonisk global venstreorientert sak sammen med andre antiimperialistiske, avkoloniserings- og nasjonale frigjøringskamper, som Sør-Afrika og Vietnam, og hvordan det skjedde.
Det at Palestina ble en global sak fikk verdenshistoriske konsekvenser og signaliserte en ny form for transnasjonal politisk solidaritet. Denne prosessen har hovedsakelig blitt studert som en effekt av PLOs (Palestinas frigjøringsorganisasjon) globale diplomatiske offensiv og det statsdrevne diplomatiet til stormaktene under den kalde krigen.
Palestinsk revolusjonær tankegang og handling var åpenbart de primære forklarende faktorene for fremveksten av deres sak internasjonalt, og kinesisk, sovjetisk og amerikansk diplomati under den kalde krigen var svært betydningsfullt. Imidlertid må statlige aktører, diplomati og politisk historie kompletteres med den sosiale historien til de globale revolusjonære og solidaritetsaktivistene som bidro til å løfte Palestina til en global sak. Ved å understreke de sammenflettede relasjonene, presenterer vi i denne artikkelen en mangesidig historieskriving som krever at vi leser inn i ulike arkiver, men også tar den dialogiske intellektuelle produksjon på alvor.
Der tror jeg de har ganske rett, og blant de den gang usynlige aktørene som var studenter og Marx- og Mao-inspirerte intellektuelle, finner vi igjen flere påståtte nøytrale eksperter – på alt fra krig, fred, bistand, medisin og rasisme til folkerett og tolkning av menneskerettigheter – blant norske mediers favoritter i dag.
Væpnede arabiske militser – og Ap
På 1960-tallet var Fatah, den viktigste deltaker i PLO og grunnlagt av Yasir Arafat, en militant organisasjon som fokuserte på geriljakrigføring mot Israel, med mål om å drive jødene vekk. Norges offisielle fokus i Midtøsten var primært å støtte FNs resolusjoner, som resolusjon 242 (1967), som krevde israelsk tilbaketrekking fra okkuperte territorier og en fredelig løsning på konflikten. Men det kan ikke herske tvil om at sentimentet for palestinerne var større enn det var for jødene.
Hva gjelder Arbeiderpartiet spesielt, anså de opprettelsen av en jødisk stat som verken mulig eller rettferdig rett etter krigens slutt i 1945. Partiets forslag var en ikke-sionistisk løsning: assimilering av jødene i deres respektive europeiske land.
I Norge, som i andre nordiske land, var det økende sympati for arabiske rettigheter blant venstreorienterte grupper, studenter og solidaritetsbevegelser på 1960-tallet. Disse gruppene, som Sosialistisk Folkeparti (SF), støttet antikoloniale kamper globalt og så paralleller mellom palestinernes situasjon og andre frigjøringsbevegelser. Og som det forklares i forskningsartikkelen til Michelle Pace, Norway’s ambiguous approach towards Israel and Palestine (2018):
Da Knut Frydenlund fra AP ble utenriksminister i 1973, spilte han en avgjørende rolle i å fremme palestinernes krav tidlig i sin politiske karriere. Faktisk gjorde Norge i 1974 et kontroversielt trekk ved å gi sin støtte til at PLO-leder Yasser Arafat skulle tale for første gang i FNs generalforsamling (NUPI, 1974), og dermed tydelig signalisere til Israel at Norge ikke kunne tas for gitt når det gjaldt sin støtte til Israel og dets handlinger.
Senere på 70-tallet ble Palestina-støtten offisiell norsk politikk.
Da Iran opplevde revolusjonen i 1979, som sendte oljemarkedene i spinn, ble Norges posisjon tydelig. Etter å ha vært avhengige av oljeforsyninger fra Iran før revolusjonen, så USA og Israel på Norge som en alternativ leverandør. Den norske diplomaten Hans Longva diskuterte saken med Yasser Arafat, som støttet den norske planen om å garantere oljeforsyning til Israel, på betingelse av at nordmennene ville tilby en hemmelig bakkanal til Israel ved behov (Olsen, 2012). I løpet av 1980-tallet bestemte AP seg for å revurdere sitt syn på PLO: i desember 1982 hadde Frydenlund og andre AP-politikere et uoffisielt møte med Arafat i Tunis. I 1989 varslet utenriksminister Thorvald Stoltenberg et drastisk skifte gjennom offisielle samtaler med Arafat.
Dette var altså mens araberne i PLO i hovedsak besto av fraksjonene Fatah og Folkefronten for palestinsk frigjøring, PFLP – begge væpnede militser med uttalt hensikt å fjerne Israel fra kartet slik det ble beskrevet i den palestinske nasjonalforsamlingens charter.
Fredsbløffen – og tausheten
I perioden fram mot Oslo-avtalen 1993 har Norge unektelig hatt tett kontakt med Arafat for å få ham til å framstå som en fredsønskende mann. At avtalen gikk i vasken var ingen bombe. Det er ikke helt enkelt å få væpnede klanmedlemmer til å stå for falske løfter om fred og fordragelighet, og dette må Arbeiderpartiet ha forstått etter å ha hatt utstrakt kontakt. Snaut halvåret senere var Arafat på plass i Sør-Afrika.
Det beskrives i en godt kildebelagt artikkel på Wikipedia (min oversettelse) å bli holdt av Yasser Arafat i en moské i den sørafrikanske byen Johannesburg 10. mai 1994, omtrent et halvt år etter undertegningen av den første Oslo-avtalen.
I løpet av denne talen kom Yasser Arafat med flere viktige uttalelser, særlig der han erklærte Jerusalem som hovedstad i Palestina og understreket den fortsatte betydningen av jihad frem til den endelige erobringen av Jerusalem. Han trakk en parallell mellom Oslo-avtalene og Hudaybiyyah-traktaten, en historisk våpenhvileavtale meglet av Muhammed med Quraysh-stammen. Den ble brutt. Mohammed erobret stammen. Et opptak av talen kan høres her:
Han tenkte altså fred som i «fred» – og må selv ha ansett det som et vellykket teater å bli tildelt Nobels fredspris samme år. Fullt så vellykket var teateret ikke for Norges del, men Arbeiderpartiet fortsatte både pengeflom og støtte til terrorgruppene. De måtte etterhvert utvide repertoaret, for nye terrorgrupper kom til, eksempelvis Hamas. Utviklingen beskrives slik i Store norske leksikon:
Oppslutningen om Hamas økte gjennom 1990-årene og inn på 2000-tallet. Partiet boikottet presidentvalget i 2005, men vant valget til den palestinske nasjonalforsamlingen i 2006. Partiet fikk da 74 av i alt 132 mandater og dannet deretter regjering under ledelse av Ismail Haniyeh.
Terrorlederen ble drept i Iran i fjor av Israel, men poenget her er den løpende kontakten mellom norske myndigheter og terrorgruppen. Som det heter på nynorsk på regjeringens nettsider, foregår dette kontinuerlig:
Frå representanten Christian Tybring-Gjedde (Frp) til utanriksministeren:
I svaret på skriftlig spørsmål Dokument nr. 15:105 (2023-2024), fremkommer det at «I vår dialog med Hamas har vi tydelig formidlet vår sterke fordømmelse av deres avskyelige terrorhandlinger mot sivile i Israel.» Kan statsråden opplyse om hvordan denne kontakten har vært gjennomført, med hvem samt når dette budskapet ble formidlet?
Svaret frå utanriksministeren:
I kraft av Noregs mangeårige engasjement i den israelsk-palestinske konflikten har vi kontakt mot mange aktørar i Midtausten. Det inkluderer òg representantar for Hamas. Kontakten har i seinare år funne stad i regionen og gått føre seg uoffisielt på embetsnivå. Vi held fram med å ha denne typen kontakt under den pågåande krisa i Israel og Gaza.
Den «pågåande krisa» betyr kontinuerlig, for det er alltid angrep fra ulike terrorgrupper mot Israel, mens noen ganger er angrepene så store at de gis navn og besvares av israelske styrker. Å påstå at det er fred man er ute etter når man både omgås og kaster penger på Hamas er i sannhet et uttrykk for frekkhetens nådegave.
Terroristene vil ikke ha fred. De vil ha jihad.
Så må det legges til at de som har forsøkt å advare mot utviklingen har blitt effektivt dysset ned og kansellert, slik som tidligere lokal AUF-leder Ivar Fjeld, senere politisk rådgiver for statsråd Olav Akselsen (Ap), som brukte ti år på kartlegge og dokumentere radikaliseringen av AUF og tilknytningen de fikk til palestinske terrororganisasjoner. Tidligere KrF-topp Anita Apeltun Sæle og nå avdøde stortingsrepresentant Ingvald Godal (H) varslet også, med hvert sitt forord i boken som dokumenterer at Utøya ble et «norsk senter for utdanning innen arabisk terrorisme mot staten Israel».
Så ble det stille.
Islamistiske terrorgrupper – og norske aktører
Det er ikke «bare» Hamas det snakkes med. I fjor meldte NRK at Norge har hatt hemmelige samtaler med houthiene i flere år. «I det stille har norske diplomater og politikere møtt representanter for houthiene i Jemen, som nå står på USAs terrorliste», ble det forklart.
For ikke å nevne Hizbollah. «Tross terrorstempel i USA og i noen europeiske land har det norske utenriksdepartementet og andre norske institusjoner støttet Hizbollah i snart 25 år», kunne man både lese og se hos statskanalen i 2009.
Det var Hizbollahs gerilja som presset soldatene fra USA ut av Beirut og fikk slutt på den israelske okkupasjonen av Sør-Libanon i 2000.
Grupper knyttet til Hizbollah sto også bak kidnappingene av flere titalls utlendinger i Libanon. Utlendingene ble holdt fanget i flere år, og flere av dem ble henrettet.
Milits med hjelpetiltak
I Libanon er Hizbollah en av de mektigste politiske bevegelsene, takket være sitt sosiale støtteapparat og sin kamp mot Israels okkupasjon. Bevegelsen har etablert et omfattende nettverk av sosiale tiltak og økonomiske prosjekter for å hjelpe sivilbefolkningen i Libanon.
(…) Hizbollahs sosiale side bygde seg opp mest med hjelp fra Iran, men også ved hjelp av blant annet norske bistandsmidler. Hizbollah, «Guds parti», oppstod som en milits på 1980 tallet som en reaksjon på den israelske invasjonen i Libanon.
Og det fortsetter. Finner man en islamistisk terrorgruppe, så finner man også norske aktører.
Da vi i desember 2023 skrev om utenriksminister Espen Barth Eides julegave på 70 millioner kroner til Afghanistan – altså en tilleggsbevilgning der den totale norske Taliban-støtten var på 875 millioner kroner det året, tok vi med et kapittel av Terje Tvedts Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat, Der beskrives med all mulig tydelighet hvordan Norge bidro til å finansiere terroropplæring. Den samme intense støtten til islamister har gjort seg utslagsgivende i eksempelvis Libya og Sudan – eller nå nylig ved å kaste penger på Boko Haram som slakter ned kristne for fote i Nigeria, som vi belyste for kort tid siden i saken Cecilie Hellestveit: – Islamsk ekstremisme er blitt «vår egen Frankenstein». Vi har latt dette skje.
Javisst har de latt det skje. Det blir aldri demokrati av denne virksomheten, det understreket Utenriksdepartementets tidligere toppsjef i Somalia, Jens Mjaugedal, i et intervju med NRK for tre og et halvt år siden. Milliardene gir ingen demokratisk utvikling. Nada. Niks og nei.
De kaller det global frigjøring, men det likner mer på global jihad – finansiert av deg og meg.