Vi har tidligere skrevet om at iranere synes å ha en svært klar forståelse av at krigen mellom Hamas og Israel må forstås som en sivilisasjonskamp, en kamp mellom islam og demokratiske frihetsverdier.
Når regimets islamske ledere er trykket opp i et hjørne, trykkes de dit ikke bare av spektakulær militær presisjon fra israelsk side, men av det iranske folket. Vi belyste det i saken Iranske frihetskjempere med massiv støtte til Israel, skrevet i november 2023, noen uker etter terrorangrepet 7. oktober.
Før den iranske revolusjonen i 1979 var det sjah-styrte Iran Israel-vennlig og stadig mer sekulært. Det er mange iranere som fremdeles husker, mange iranere som fremdeles vet, det Vesten synes å være i ferd med å glemme. Kanskje har vi levd i fred og fordragelighet så lenge at vi har glemt frihetens pris, men det har ikke iranerne. De vet hva det innebærer å bli underlagt det muslimske regimets åk, og de advarer mot de tiltakende pro-palestinske kreftene.
– Dette er Irans utstrakte arm. Dette er terror. Hamas, Hizbollah, de er akkurat det mullahene ønsker, de ønsker undertrykkelse og død over friheten, ser dere ikke det? er gjennomgangstematikken blant demonstrerende iranere i Vesten. De demonstrerer for Israel, Midtøstens eneste demokrati, og de gjør det fordi de vet hva de snakker om.
På X florerer de, mye tydeligere og med mindre skam enn europeere som tar Israel i forsvar. Da det ble arrangert en demonstrasjon til støtte for Israel, deltok mange iranere. De knytter «Kvinne, liv, frihet»-kampanjen i Iran til krigen i Midtøsten. – Vi kjemper mot samme fiende, sa iranske Lily i en appell.
– Den islamske republikken støtter, trener og er den største økonomiske bidragsyteren til terrorisme i Midtøsten, sier hun, før hun sier at mullah-styret holder hele hennes land, Iran, som gisler, samtidig som de utfører angrep mot et frihetselskende, demokratisk land.
– Grusomhetene vi har vært vitne til, mot kvinner, barn, babyer, gamle, deltakere på festival, ungdommer som feiret fred. De samme grusomhetene som blir feiret i London, Paris, Milano og i hele Amerika, grusomhetene som er ren antisemittisme, nå er de samme grusomhetene her. Folk som snakker om folkemord, om etnisk renskning, om hat mot menneskeheten… Hvor er deres menneskelighet?
– Når de sier «from the river to the sea» – så roper de taktfast for folkemord.
Hun sier at Irans folk står på det israelske folkets side, på hennes side, på humanitetens side.
– Ned med den islamske republikken, ned med Hamas, ned med Hizbollah! Kvinne, liv, frihet! roper hun.
Hun er ikke alene. En av dem som var raskest ute med å påpeke både det samme her i Norge er også fra Iran. Høyre-politiker Mahmoud Farahmand var klokkeklar på at Hamas, Islamsk jihad og Hizbollah ble etablert og utviklet med Irans hjelp. «Det er nokså klart at disse gruppene får sine ordrer direkte fra Teheran», skrev han i Minerva allerede dagen etter terrorangrepet.
Og det fortsetter å røre seg i det iranske diasporamiljøet i Norge, der det den siste tiden har vært en rimelig krass meningsutveksling i den flerkulturelle avisen Utrop i kjølvannet av at stortingspresident Masud Gharahkhani møtte Reza Pahlavi i USA, der Pahlavi bor i eksil.
I dag er Reza Pahlavi en fremtredende opposisjonsfigur mot Den islamske republikken Iran. Han leder Nasjonalt råd for Iran, en eksilbasert gruppe som arbeider for å fremme sekulær demokrati i hjemlandet. Han tar ikke til orde for å gjeninnføre monarkiet, men fokuserer på regimeendring gjennom ikke-voldelig motstand og et fremtidig referendum der iranere selv kan velge styresett. Pahlavi reiser globalt for å møte politikere og talsmenn, og har fått støtte fra store deler av den iranske diasporaen og mange i Iran, særlig etter protestene i 2022 (Mahsa Amini-bevegelsen), hvor slagord til hans fordel har dukket opp. Det ligger et fint portrettintervju med ham her.
Likevel er han omstridt; kritikere peker på manglende organisert støtte i Iran og hans families autoritære fortid under sjahens styre, og det er her vi finner Siavash Mobasheri i Rødt.
Framstilte feiringen som symbol på Gaza
20. mars i år feiret iranere persisk nyttår, og Rødts Mobasheri la ut en post på Facebook.
Gruppelederen for Rødt sin bystyregruppe i Oslo slapp ikke unna med denne framstillingen, til tross for velvillige likes og hjerter fra nordmenn som åpenbart ikke kjenner Irans historie og folk, men tror at alt som faller i kategorien «Fritt Palestina» handler om frihet og godhet. Heldigvis finnes andre iranere i Norge, folk som kan opplyse og advare om hva det er Mobasheri driver med. Afshin Bagherpour ryddet opp:
Det du prøver på her, er ikke nytt. Før deg har både marxister og islamister forsøkt å omdefinere og kapre Nowruz for sine egne formål. De har enten forsøkt å utslette den som «reaksjonær», eller å integrere den som en islamsk høytid – uten hell. Nå prøver du på noe lignende: å redusere Nowruz til et politisk slagord for Gaza. Men Nowruz lar seg ikke kue inn i din ideologiske verktøykasse.
Nowruz er en eldgammel feiring av naturens orden, vårens gjenfødelse og menneskets tilhørighet til noe større enn politikk. Den er universell, kulturell, sivilisasjonsbærende – og står helt uavhengig av samtidens konflikter, uansett hvor dramatiske de måtte være.
Å forsøke å gjøre Nowruz til en støtteerklæring for Hamas, er ikke bare respektløst – det er historieløst. Du står i fotsporene til tidligere ideologiske prosjekter som har feilet. For Nowruz tilhører ikke deg. Den tilhører ingen bevegelse, ingen trosretning, ingen ideologi.
Den tilhører folket – og den står seg best når du lar være å bruke den som plakat for dine dagsaktuelle kjepphester.
Kulturell plyndring
En annen ble enda mer irritert. «Hvor var dere da uskyldige iranske barn ble drept? Gjorde dere noe – eller var det ikke “politisk” nok den gangen?
Nowruz har ingenting med islam eller muslimer å gjøre. Hold dere unna Irans flere tusen år gamle kultur. Krigen i Gaza angår oss ikke. Hvor mange av dere hevet stemmen da mindreårige ble drept i Iran?» er spørsmålene som rettes mot Mobasheri – med rette.
Når Bagherpour kommenterer Rødt-lederens utspill på sin egen Facebook-side, blir kritikken enda mer spesifikk. Oversatt til norsk skrev han:
Fellesnevneren for Den islamske republikken og dens intellektuelle etterlevninger – fra reformistiske fantaster til hjemløse, bakstreverske femtitallsvenstre og den kriminelle Rajavi-sekten – er intet annet enn en strukturell og ideologisk fiendtlighet mot Irans kultur, historie og sivilisasjon.
I dette blinde hatet mot alt som er iransk, er de fullstendig forent og konkurrerer om å overgå hverandre i Iran-fiendtlighet; fra Nowruz og Kyros til Ferdowsi og det persiske språket.
Den islamske republikken erklærer Nowruz som «haram», den kriminelle Rajavi-sekten feirer det to dager tidligere på grunn av sammenfallet med middelalderske sjia-ritualer, og den hjemløse, bakstreverske femtitallsvenstresiden, med sitt kolonialistiske språk, fremstiller Nowruz som et symbol på «opprør under undertrykkelse» og dedikerer det til det lidende palestinske og gazanske folk!
Som om plyndringen av nasjonens rikdom i Libanon, Irak, Jemen og Gaza ikke var nok; nå er det tid for kulturell plyndring. Vil dere nå, i fullførelsen av deres Iran-fiendtlige prosjekt, også ofre dette folkets kultur og historiske identitet til Hamas og den islamske ummah? Mer skammelig enn dette prosjektet er bare gjengen som leser disse tåpelighetene og setter hjerter under dem.
Men dere rotløse grupper har sett hvordan Irans folk æret Nowruz i år. Folket viste at Nowruz ikke bare er en feiring, men et nasjonalt symbol; levende og urokkelig, i motstand mot alt dere representerer. Dette klovnespillet fører kun til latterliggjøring og allmenn avsky. Skammen blir deres egen. Skam dere!
Mujahedin-e Khalq
Når det norske folk misforstår og tror Rødt-politikeren forfekter den samme regimekritikken som frihetssøkende, sekulære iranere, er det ikke så underlig, men det Bagherpour påpeker er viktig folkeopplysning. Hvis man skal forstå hvilke ulike ståsteder iranerne har, bør man lese debattinnleggene til henholdsvis Solmaz Refling og Feri Gaulin i Utrop, der de kritiserer Beroz Omid og Milica Javdans «Iran må se fremover – ikke tilbake til sjahens diktatur».
Det er på høy tid å rette søkelyset mot Mujahedin-e Khalq (MEK), en gruppe som har blitt feilaktig romantisert av enkelte, men som i realiteten har en blodig og kompleks historie som er uløselig knyttet til terrorisme og brudd på menneskerettigheter. I denne konteksten er det viktig å forstå hvilken urett de har begått mot det iranske folket, og hvordan religion og ideologi står sentralt i deres agenda, skrev Refling.
Og det er dette som er Rajavi-sekten det pekes mot når Rødts Mobasheri får så hatten passer.
Rajavi-sekten eller Mujahideen-e-Khalq (MEK) eller Folkets Mujahedin på norsk er en iransk opposisjonsgruppe som har en kompleks og kontroversiell historie. Gruppen ble grunnlagt 5. september 1965 av en gruppe venstreorienterte iranske studenter tilknyttet Frihetsbevegelsen i Iran, med mål om å motarbeide sjahen Mohammad Reza Pahlavi. Ideologien deres kombinerte elementer av islam og revolusjonær marxisme, sterkt påvirket av tenkere som Ali Shariati. MEK spilte en aktiv rolle i den iranske revolusjonen i 1979 som styrtet sjahen, men kom raskt i konflikt med det nye teokratiske regimet ledet av ayatollah Ruhollah Khomeini.
Gruppen ledes av Massoud Rajavi, som overtok som leder i 1979, og senere hans kone Maryam Rajavi, som har vært den fremtredende skikkelsen siden Massoud forsvant i 2003 under Irak-krigen. MEK startet som en massebevegelse, men utviklet seg over tid til det som beskrives som en sektlignende organisasjon med totalitære trekk. Dette skyldes strengt hierarki, personkult rundt Rajavi-lederne, og rapporter om indre undertrykkelse, som tvungne skilsmisser, seksuelle overgrep og mishandling av medlemmer som ønsket å forlate gruppen.
En farlig sekt
Etter revolusjonen ble MEK en væpnet motstandsgruppe mot den islamske republikken. De utførte flere terrorangrep, inkludert bombeattentater som Hafte Tir-bombingen i 1981, der 74 fremtredende medlemmer av det islamske republikanske partiet ble drept. Dette førte til at de ble stemplet som en terrororganisasjon av både Iran og vestlige land, som USA (fra 1997 til 2012) og EU (fra 2001 til 2009). Da Massoud Rajavi ble utestengt fra presidentvalget i 1980 og gruppen møtte hard undertrykkelse, flyktet han til Paris i 1981 sammen med den avsatte presidenten Abolhassan Banisadr, hvor de grunnla Nasjonalt motstandsråd i Iran (NCRI), MEKs politiske fløy.
I 1986 ble MEK tvunget ut av Frankrike og flyttet basen til Irak, hvor de fikk støtte fra Saddam Hussein under Iran-Irak-krigen (1980–1988). De etablerte Camp Ashraf nær grensen til Iran og utførte angrep mot iranske mål, noe som førte til at mange iranere begynte å se dem som forrædere. Denne alliansen med Saddam, kombinert med deres voldelige historie, har gjort dem dypt upopulære i Iran, til tross for deres påstand om å representere et demokratisk alternativ til regimet.
MEK har også vært beskyldt for alvorlige interne overgrep.
Tidligere medlemmer, som Issa Azadeh og Reza Zadeghi, har i 2020 rapportert om tortur, tvangsfjerning av livmoren hos kvinner, og seksuell utnyttelse av medlemmer av Massoud Rajavi. Organisasjonens praksis med å kreve total lojalitet, inkludert selvpåtenning som protest, som i 2003 da Maryam Rajavi ble arrestert i Frankrike, har styrket sektkarakteristikken. En studie fra RAND Corporation i 2009 beskrev dem som en «iransk dissidentsekt i eksil» med totalitære strukturer.
I dag er MEK basert i Albania, hvor de fleste medlemmene ble flyttet etter 2016, og ledes av Maryam Rajavi fra Paris. Gruppen har gått fra å være en væpnet organisasjon til å fokusere på politisk lobbyvirksomhet, særlig i Vesten, hvor de har fått støtte fra noen politikere i USA og Europa som ser dem som et middel mot Irans regime. Dagens Næringsliv hadde i 2018 en reportasje som viser hvordan det kan ta seg ut, da den tidligere Krf-politikeren og forretningsmannen Lars Rise holdt tale under MEKs store samling i Paris i 2018. «I bakgrunnen følger Arbeiderpartiets Marit Nybakk med på Rises lovprisning av Maryam Rajavi» står det i billedteksten, sånn apropos naive nordmenn uten historiekunnskap.
De fleste iranere anser ikke MEK som en legitim representant for folket, noe kloke eksiliranere kan minne oss om. Så kan man jo gjøre seg noen ekstra tanker om hvem som går fremst i 17. mai-toget i Oslo i år. Ikke bare feiler han i å representere nordmenn, han feiler også i å representere frihetselskende iranere.
Hovedillustrasjon: Hengameh Golestans fotografi av iranske kvinners opprør mot hijabloven i 1979.