Frihetsverdier

Skjæringspunktet mellom en voldtektsdømt vestkantgutt og likvidering av en koranbrenner

«Martin» ble dømt til to år og tre måneders fengsel for en "sovevoldtekt" etter at retten fant det sannsynliggjort at han onanerte med hånden til en sovende kvinne. Salwan Momika, en irakisk asylsøker og islamkritiker, ble skutt og drept i sitt hjem i Stockholm mens han var i direktesending på TikTok. De svært ulike sakene speiler likevel det samme: Et samfunn der lovgiver har feilfordelt oppmerksomheten. 

Momika ble drept under etterforskning for «hets mot folkegrupp». Samtidig var det satt en pris på Salwan Momikas hode. Dette har vært omtalt i flere medier, deriblant Expressen, som rapporterte om at byen al-Kufa i Irak hadde utlovet en dusør på to millioner dollar pluss en koran i gull til den som drepte ham.

Dette indikerer at trusselen mot Momikas liv var svært reell og kjent i offentligheten.

Reaksjonene på likvideringen lot ikke vente på seg. Noen har uttrykt sorg og fordømmelse over tapet av en kritisk stemme og en forsvarer av ytringsfriheten, mens andre har vist glede over hans død. Sistnevnte reaksjon har vært overveldende, der titusenvis av feirende islamister har tatt til tastaturet og delt gleden på sosiale medier.

Også har man også den gruppen som mener «han ikke fortjente det, men…», den gruppen mennesker som finner det betimelig å påpeke at Momika var en rasist og en provokatør, og at koranbrenning er uhyrlig, primitivt og minner om tidligere tiders bokbål. Det er ikke få som inntar dette standpunktet, og man vet også statistisk at mange nordmenn skulle ønske at koranbrenning var forbudt. Rapporten Ytringsfrihet i en ny offentlighet fra 2022 viste at bare 30 prosent mener det bør være lov. «Verst står det til i AP-leiren. Blant Arbeiderpartiets velgere oppgir 60 prosent at de ikke ønsker at det skal være lov å brenne religiøse symboler, mens bare 22 prosent er for at det skal være lovlig», skrev vi da rapporten kom.

Nå blir Salwan Momikas død en vekker for Vesten. Det er en påminnelse om at innvandringspolitikken må være balansert mot sikkerheten for de som søker frihet fra undertrykkelse. Hvis ikke, risikerer vi at Vesten blir en ny slagmark for de samme totalitære ideologiene som mange flykter fra. Men vi risikerer noe mer: At ytringsfriheten forvitrer fullstendig.

Når ytringsfriheten bare gjelder de veltalende

Ytringsfrihet er svært sentralt i Momikas tilfelle, ganske enkelt fordi også den som uttrykker seg på «enklere» måter også må erfare samfunnets beskyttelse. Det etableres en form for klasseforakt, godt påpekt av Hege Storhaugs prinsipielle ytringsfrihetsforsvar i saken Egentlig ingen forskjell på Rushdie og Paludan:

De som liker å holde sin munn og penn innenfor den vedtatte anstendigheten, må ha noen vansker nå etter at Rushdie nesten ble avlivet. Men bare noen, for Rushdie er en forfatter i verdenseliten. Han er heller ikke den aktive provokatøren som utsetter koranen eller Muhammed for vulgære (Paludan) eller latterliggjørende «fornærmelser» (Vilks). Men det er egentlig ingen forskjell på de tre, for alle har fått muslimer verden over til å rive seg i håret, hyle ut sin vrede og sine drapsfantasier. Det de har gjort er å vise – på forskjellige måter – hvor absurd religion (islam) kan være når dens tilhengere ikke evner å tåle kritikk eller satire.

Klasseaspektet fordømmer «den uhøflige», provoserende ytringen. Jeg påpekte det samme i et kommentarfelt sist uke:

Momika er dessverre ikke den første, og med mindre det skjer en forandring i hvordan ytringsfrihet håndteres, vil han ikke være den siste som må bøte med livet for å utfordre religiøse normer. Historien er full av lignende tilfeller – fra drapet på Theo van Gogh i Nederland for hans filmkritikk mot islam, til Charlie Hebdo-massakren i Frankrike.

Det er en tydelig kulturell forakt fra de som har makt til å forme narrativet for dem som bruker kraftigere, mindre «aksepterte» former for uttrykk. Dette fører til at ytringsfriheten blir en selektiv rettighet, beskyttet mer for noen enn for andre. Når Momika og andre som ham blir drept, burde det være en vekker for alle som tror på ytringsfriheten, men i stedet ser vi ofte en debatt som dreier seg mer om ansvar for ytringen enn om beskyttelse av ytreren.

Salwan Momika’s død er en påminnelse om at ytringsfrihet ikke bare er en rettighet for de velartikulerte eller de som uttrykker seg innenfor akseptable normer. For å beskytte våre grunnleggende friheter, må vi erkjenne og forsvare alle former for ytring, uansett hvor kontroversielle eller provoserende de måtte være. Mediene og rettsstaten må skifte fokus fra å beskytte følelser til å forsvare individets rett til å uttrykke seg uten frykt for represalier eller død.

Oppmerksomheten er feilfordelt, der hatlovgivningen, den såkalte rasismeparagrafen §185, i praksis beskytter dem som innehar størst voldskapital. Nettopp språkmektige aktivister, som selv vet å balansere sine egne ytringer på en måte som gjør dem uangripelige, som jobber aktivt for å innrapportere og anmelde det de møter av sinne og avmakt i kommentarfeltene, er et tydelig eksempel på at hatparagrafen ikke nødvendigvis beskytter de mest sårbare minoritetene, slik den er tiltenkt, men de mest aggressive aktivistene.

Feilslått utjevning

Problematikken knyttes ikke utelukkende til koranbrenninger. En velvillig «utjevnende» rettsstat og tilsvarende medier har utført denne øvelsen på flere områder.

Aftenposten belyste i helgen en voldtektsdom som er symptomatisk for en rettsstat som ikke har foretatt noen helhetsvurderinger, men latt seg forføre av ren aktivisme – også dette med de beste intensjoner.

Artikkelen fra Aftenposten omhandler «Martin», som ble dømt for sovevoldtekt etter en hendelse hvor han fulgte en dame hjem fra byen, påfølgende la seg i samme seng som henne, prøvde seg på henne og fikk nei. Kvinnen satte telefonen sin på lydopptak. Tretten måneder etter hendelsen ble han kontaktet av politiet og mistenkt for voldtekt. Basert på lydopptak ble «Martin» dømt for å ha brukt kvinnens hånd til å onanere. Artikkelen beskriver hvordan Martin nå kjemper for å bli frikjent for anklagene. Den gir innsikt i konsekvensene av saken, inkludert den emosjonelle belastningen på både Martin og hans familie, samt den juridiske prosessen han står overfor.

Historien er den klassiske om to unge mennesker som drikker seg fulle på byen og deretter kler av seg og sovner i samme seng, og den belyser det paradoksale utfallet av en lovendring i 2010 som gjorde at såkalte sovevoldtekter kunne straffes på linje med voldtekter der ukjente gjerningsmenn bruker tvang og makt mot ofrene.

Vi har tidligere belyst en liknende dom – for norske fengsler fylles opp av tilsvarende «overgripere»:

I sammendraget av dommen kan vi lese en oppsummering av det som i Lagmannsretten endte med en dom på 3 år og 3 måneder for den da 20 år gamle unggutten:

Etter en fuktig kveld på byen hadde tiltalte blitt med fornærmede hjem for å sove. Til tross for at hun hadde gjort det klart at det ikke skulle skje noe seksuelt mellom dem, våknet hun av at tiltalte hadde en eller flere fingre inne i skjeden hennes. Handlingen ble straks avbrutt. (…) Ved den konkrete vurderingen la flertallet på fire dommere vekt på at det dreide seg om en kortvarig impulshandling, og på at tiltalte hadde beklaget det som skjedde, noe som også hadde hatt betydning for oppklaringen av saken.

Det skal tillegges at unggutten aldri har innrømmet å ha stukket en finger inn i fornærmedes skjede, men han innrømmer å ha «tafset» på henne. Det er altså disse sekundene med impulsiv tafsing, eventuelt med fingring, som etter norsk lov kunne straffes med 3 år og 3 måneders fengsel.

Til sammenlikning er det nøyaktig samme straffenivå som ble brukt av lagmannsretten for å straffe en 43-årig tidligere barnehageansatt for grov voldtekt av et 2 år gammelt barn han var fosterfar for. Også han ble idømt 3 år og 3 måneder fengselsstraff. Den relativt ferske dommen fra 2020 var den fjerde mot mannen, som så sent som i februar samme år ble dømt til 2 år og 9 måneders fengsel for å ha forgrepet seg på en 5 år gammel jente i barnehagen der han jobbet.

Vis ydmykhet for vanlige folk

Både ord, politikk, samfunnsutvikling og rettspraksis gjør noe med folk. Det er slett ikke sikkert vi har gjort våre unge noe annet enn en bjørnetjeneste når vi lar dem tro at det er traumatiserende og per definisjon voldtekt at en jevnaldrende du ligger full i samme seng med prøver seg i løpet av natten. Strengt tatt er det også grunn til å spørre om loven av i dag også har en sosial slagside, der øvre middelklasses byjenter tillates å ha en egendefinert forståelse av overgrep som østkant- og bygdejenter ikke ville finne på å benytte seg av.

I et samfunn der grove overgrep, sågar gruppevoldtekt begått av innvandrere, dysses ned, er det samtidig behov for å justere norske unge kvinners forståelse av hva voldtekt er og at noen former er langt mindre skadelige for både trygghet, kropp og psyke enn andre.

Dersom noen fremdeles undrer seg over at velgerne flykter til høyresiden i politikken, finnes svaret i stor grad i en rettsstat som har forfordelt oppmerksomheten til ugunst for vanlige folk. Når mediene ikke har fylt sin kritiske samfunnsrolle, men valgt å forfølge aktivistiske såre følelser, er det ikke underlig at Norge i likhet med resten av Vesten står i et stemningsskifte.

Når vanlige folk omtaler venstresiden og for så vidt også midtre sjikt av politikken som eliten, tar de ikke feil. De har rett. Det er kun en elite som selv ikke risikerer noe som kan stå for en samfunnsforståelse der man vil straffeforfølge den som hater undertrykkende ideologi og sidestille fyllerør med grove, voldelige overgrep.

I Wall Street Journal har forfatter og spaltist Peggy Noonan noen gode råd til venstresiden for tiden som kommer. Hun ber demokratene i USA om å forsøke å forstå hvorfor Donald Trump ikke blir mindre populær selv om han dundrer løs med presidentordre etter presidentordre.

Har det skadet populariteten hans? Nei. Folk støtter tøffe tak når de tror mye har gått galt og trenger å bli rettet opp. De forventer en viss mengde kaos. Og med Mr. Trump er kaos innbakt.

Et tips til demokrater som prøver å finne ut hvordan de kan redde partiet sitt. Den mest veltalende av dem tror selvfølgelig svaret er å finne de riktige ordene. Vi må snakke mer som arbeidsfolk, vi trenger Trumps «touch» med populære måter å snakke på.

Svaret er ikke å snakke, men å gjøre. Vær smidig. Den delen av Trump-politikken du ærlig støtter – støtt den, bli med på å ta æren for den. Hvis du mener voldelige illegale innvandrere bør fjernes, så støtt nåværende innsats mens du står – tydelig, offentlig – på de fredelige, hardtarbeidende familiene sin side, som ikke skader noen og faktisk bidrar. Innrøm hva partiet ditt har tatt feil i de siste 15 årene. Ikke vær defensiv, vær ydmyk.

Mest av alt, få noe til å fungere. Dere styrer nesten alle store byer i landet. Få en til å fungere – rydd opp, kontroller kriminalitet, knus korrupsjon, utdann barna.

Vil du at alle i landet skal vite hvem du er? Redd en by.

Mens Sverige med rette kan kritiseres for ikke lenger å være en rettsstat etter drapet på Salwan Momika, bør norske politikere og medier ta innover seg at vi bare ligger noen år etter naboen. De bør ta innover seg Noonans gode råd om å droppe den defensive holdningen og heller være ydmyke når vanlige folk påpeker at mye har gått galt og må rettes opp.