Joda, vi husker alle nåværende statsminister Jonas Gahr Støre etter karikaturstriden i 2006. Daværende utenriksminister Støre uttalte til CNN at«ekstremister på begge sider» måtte ta ansvar for volden som fulgte av Muhammed-karikaturene, og la dermed et delansvar på alle som hadde trykket tegningene. I 2006 sendte Støre fra UD talepunkter til norske ambassader blant annet i Midtøsten og Pakistan med et budskap fra regjeringen: «Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av Profeten Mohammad i det norske bladet Magazinet har skapt uro i muslimske miljøer.»
At det ikke var et stolt øyeblikk for ytringsfriheten er en underdrivelse, men Støre selv framholdt i 2015 at hans egen feighet avverget vold på norsk jord. I et intervju med Dagens Næringsliv påsto vår statsminister følgende:
– Det er et skjønn hva man oppfatter som en krenkelse. Jeg har aldri sett det som et mål at når jeg ytrer sterke meninger – at de først begynner å telle når de krenker. Men det ansvaret må vi ta som enkeltmennesker når vi uttrykker oss i diskusjoner og som redaktører må ta det når de velger hva de trykker.
I det samme intervjuet framholdt han at det ikke «er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi».
Innskrenket ytringsfrihet
Når Aftenposten tirsdag trykker saken Tre av ti nordmenn mener det bør være lov å brenne religiøse symboler, er det med opptøyer i både Sverige og Norge friskt i minne. Først angrep rasende muslimer svensk politi i påskeopptøyene som fulgte av Rasmus Paludans koranbrenning, deretter angrep norske muslimer norsk politi da Sian lørdag brant en koran i Sandefjord.
Aftenposten har hentet tallene fra rapporten Ytringsfrihet i en ny offentlighet. Fra rapporten er det verdt å trekke fram hva forfatterne skriver om de menneskene som inntar en tilsvarende posisjon som Støre, og avviser at ytringsfriheten er absolutt:
Når de som befinner seg i en restriktiv posisjon, blir spurt om de største truslene mot ytringsfriheten, peker mange på at den blir misbrukt for å fremme ekstreme standpunkter. Dette utgjør etter deres oppfatning også en begrensning av ytringsrommet. De framhever at krasse og hetsende ytringer gjør at minoritetsgrupper bringes til taushet og trekker seg tilbake.
Én respondent peker for eksempel på «ytringer av rasistiske og krenkende holdninger som forhindrer minoriteter i å ta del i debatten». En annen skriver:
-At ytringsfrihetsforkjempere er villig til å ofre sikkerhet til minoritetsgrupper i sin iver for å tillate «alt» i ytringsfrihetens navn. Mot rasister kommer lovverket til kort. Hva som regnes som lovlig ytringer om innvandrere og flyktninger generelt, og muslimer spesielt er hårreisende.
Mange reagerer også på en hetsende tone i sosiale medier og et giftig debattklima:
-I Norge (som jeg regner med at vi snakker om?), tror jeg at sosiale medier både er muligheten og samtidig trusselen: mange blir hetset og truet og orker ikke presset fra mange ekstreme meningsmotstandere, og muligheten for lett å oppspore folk kan også føles truende.
Når denne gruppen skal beskrive truslene mot samfunnsdebatten, vektlegger de hets og hatefulle ytringer, trusler og «nettroll» i enda større grad enn i spørsmålet om trusler mot ytringsfriheten. Et typisk svar er at «folk tør ikke ytre seg pga. alle nett-troll og stygge kommentarer og trusler som kommer etterpå».
Det er i sannhet interessant lesning, og det samsvarer da også godt med holdningene som framkommer i boka som ble utgitt i forbindelse med Arbeiderpartiets valgkamp: Aldri tie, aldri glemme. I boken tar både overlevende fra Utøya og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre et «oppgjør» med de påståtte «kreftene bak 22. juli» – deriblant HRS, Fremskrittspartiet og Høyres Jan Tore Sanner. «Oppgjøret» er et dårlig skjult ønske om å tie alle andre politiske meninger enn Aps egne.
Og så også med velgerne, skal vi tro kartleggingen som viser at bare 22 prosent av dem mener det skal være lov å brenne religiøse symboler, altså koranen. Holdningen er at slikt er for slemt og for krenkende, og at det er rimelig å «ta ansvar» ved å forby det.
Moské-islams nyttige idioter
Hvordan Ap-velgerne og Arbeiderpartiet selv ikke klarer å se at all «toleransen» de forfekter overfor muslimene i realiteten er å gå voldsislams ærend, er vanskelig å se. Fryktutløst toleranse for voldsutøvere kjennetegnes generelt av å finne sted i ikkedemokratiske land, i land der den som skriker høyest og slår hardest har størst makt. Å være tolerant overfor en berme som angriper ordensmakten er en fryktrespons, enten man er villig til å innrømme det eller ei, og det er kun intolerant moské-islams mørkemenn og tilhengere som tjener på en slik holdning.
Sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness skriver følgende på sin Facebook-side:
Da er det bare å gratulere muslimske mørkemenn, voldelige «motdemonstranter», regulære terrorister, og alle deres nyttige, velmente, progressive, idioter med fruktene av flere tiårs påvirkningsarbeid. Blasfemi er nå langt på vei gjeninnført som forbrytelse i kongeriket Norge. I alle fall moralsk og politisk sett.
Halvparten av befolkningen mener det ikke bør være lov å brenne religiøse symboler. Bare 30 prosent mener det bør være lov. Det er nedslående tall. Jeg sier som en FB-venn:
«Stor toleranse for religionskritikk er eit kjenneteikn ved eit moderne, liberalt, sekulært samfunn. Eg begriper derfor ikkje desse tala som her kjem fram. Hadde denne omsorgen for å verne om religioner som me her ser, ikkje møtt tøff og modig motstand gjennom fleire hundreår, hadde sola framleis gått rundt jorda, kvinner hadde ikkje fått tale i forsamlinger og me hadde knapt nok fått opplæring i evolusjonsteori.»
Han har selvsagt rett i kritikken han framsetter. Det er ikke vanskeligere enn å ta et tankeeksperiment for å se hvordan en slik unnskyldende holdning overfor voldsutøvere kan eskalere. Eksempelet ble gitt i en samtale jeg hadde med prest, islamkritiker og Afghanistan-veteran Helena Edlund, som sa følgende:
– Se for deg at du bor i et innvandrertett område. Se for deg at du har en datter. Hun er den eneste som ikke har begynt å bruke hijab før hun når tenårene, og etterhvert starter mobbingen av henne. Ekle ord, tilnærminger fra muslimske gutter som tross alt tilhører majoritetsbefolkningen i det gjeldende området. Se for deg hvordan du da tar fram et tørkle, sier at «det er jo pent», «se så søt du blir når du tar det på, og så får du gå i fred.
Det er underkastelse. Det er praktisk talt underkastelse. Det er å unnlate å stå opp for helt åpenbare rettigheter i et sekulært demokrati for å slippe ubehag.
Arbeiderpartiets ytringsfrihetsproblem
Arbeiderpartiet har flere problemer som vipper dem av ytringsfrihetspinnen og gjør at Ap-erne faller ned i bunnen av sitt eget bur. På den ene siden har jakten på «tankegodset bak 22. juli» ført til at både Støre og partiet forøvrig sidestiller innvandringskritikk med massedrap, og nøytrale ord med ekstreme handlinger, med den følge at meningsrommet blir så trangt og lite at knapt andre enn venstresiden får plass.
I Aps verdensanskuelse er det legitimt å brunbeise og verden snus på hodet. Innvandringskritikere bør stilnes, koranbrenning forbys og enhver minoritets påståtte såre følelser bør respekteres – selv når minoritetene går til voldelige angrep.
Arbeiderpartiets andre problem er at islam overtar hele partiet – i alle fall lokalt. I Oslo Ap får muslimske, mannlige representanter så mange personstemmer at de skviser alle andre ut av Aps topp 20-liste. Aps liste til bystyret før valget ser helt annerledes ut enn Aps liste til bystyret etter valget. Ingen etnisk norske kandidater klarer å matche de muslimske representantenes massive nettverk, der muslimske velgere setter et kryss ved kandidatene de ønsker å gi en ekstra stemme. Dermed blir Oslo Ap mer muslimsk for hvert eneste lokalvalg.
I lys av disse forholdene er det ikke oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiets velgere å bli stående som de aller mest ivrige i å forby koranbrenning. Men problematisk er det selvsagt, eller hva, Støre? Man kan da ikke forsvare ytringsfriheten ved å forby ytringer man ikke liker?