Det skrives artikkel etter artikkel om «vi». Magdi Omar fra Karpe har fylt spaltemetere med sin fordømmelse av Vesten generelt og avgåtte politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, spesielt. I gatene roper innvandrere, islamister, majoritetsungdom og en moralsk selvopphøyd venstreside side om side, der de vil ha fritt Palestina, og det insisteres i avisene om at «vi» ikke lenger finnes. Fram til sittende statsminister Støre insisterer på at «vi» må finnes likevel.
VGs Shazia Majid er egentlig bare sent ute i rekken av kommentatorer som pisker nordmenns og Vestens påståtte dobbeltmoral i kommentaren Er det norske «vi» et bedrag?
Mine venner har aldri gitt uttrykk for slik avmakt tidligere. Og de er ikke de eneste.
I ukevis har de og andre delt bilder av Israels uforsvarlige massedrap av sivile palestinere på Gazastripen.
Gaza er på randen av et folkemord, sier FN. Etter alt å dømme er det blitt begått grove krigsforbrytelser. Og det ser ikke ut til å være ende på marerittet.
Det går ikke mange avsnitt før teksten rommer påstander om at hudfarge er avgjørende. Argumentet gjentas flere ganger. Innvandrere får bekreftet det de egentlig har visst; «at hvite liv er mer verdt enn mørkhudede liv». Pisken dras fram. Det er rasisme, det er dobbeltmoral. Det er bevis på nordmenns iboende hat; koranbrenninger, gratis kollektivtransport til ukrainske flyktninger. Majid drar veksel på alle de følelsesmanipulerende retoriske virkemidlene før hun fastslår at «Norges største fortrinn og formue er ikke oljen, det er tilliten vi har til hverandre.» Hun er redd tilliten forvitrer.
Fellesnevnere som gjenkjennes
Høyre-politiker Simen Sandelien reagerer på Majids framstilling. På Facebook skriver han i en lengre kommentar:
Det er nordmenn som er «vi». Det er vårt fellesskap hun snakker om. Dersom man ønsker å bli forstått som å være en del av vårt fellesskap, må man tilpasse seg oss som allerede har en norsk identitet.
Er det lett? Nei, det er det ikke. Det krever en stor omstillingsevne fra mennesker som kommer fra andre land. Det er derfor dagens modell med omfattende fremmedkulturell innvandring har vist seg så problematisk og polariserende som den faktisk er.
Majid forestiller seg at regjeringen eller mennesker med makt har et stort ansvar for utformingen av fellesskapet. Det høres ut som om hun mener at disse skal sprenge ut rammene for fellesskapet og forsøke skape et nytt normløst og intetsigende «vi».
Slik virker det ikke. Fellesskapet er en mange-til-mange relasjon mellom alle de som faktisk er norske i utgangspunktet. Det er forankret i titusenvis av gjenkjennellige kulturelle, språklige og verdimessige fellesnevnere. For hver fellesnevner som ikke er der svekkes substansen i det opplevde fellesskapet overfor individer som oppleves anderledes. Så krevende er det.
Det Majid sier er indirekte at hun savner at vårt fellesskap ikke rommer mer av normer, kultur, religiøse verdier og politiske perspektiver fra Midtøsten. Hun forstår ikke hvorfor vi som faktisk er norske synes at det er krevende å bo tett på mennesker som er veldig forskjellige fra oss.
Jeg tror Sandeliens refleksjoner er godt oppsummerende. Det er kravet om norsk inkludering av innvandret intoleranse som mest av alt kjennetegner innvandrerstemmene Majid formidler. Forståelsen skal aldri gå to veier, tilpasningen skal ikke gjøres av de innvandrede, men av nordmenn. Det er et krav man bør bekymres av, for kravet bærer i seg et unektelig faktum: Det blir aldri godt nok. Vi kan aldri gjøre det godt nok.
Selv om hun forstår betydningen av et fellesskap, forstår hun verken tidsånden eller hva som får et fellesskap til å fungere. Hennes påstand om at vi lever i et «nærmest samstemt pro-Palestinsk Norge» forsterker inntrykket av at hun ikke helt forstår hvilken kultur hun lever i. Israelerne er for mange av oss nordmenn vestlige og gjenkjennelige. Palestinerne fremstår fundamentalistiske, barbariske og annerledes, fortsetter Sandelien.
Men Majid forstår nettopp tidsånden, hun seiler på den, selv om betraktningen om at hun ikke forstår hva som får et fellesskap til å fungere er helt korrekt. Tidsånden er nettopp pro-palestinsk, og det bekymringsfulle er at stadig færre gjenkjenner eller har vilje til å forholde seg til det som er fundamentalistisk, barbarisk og annerledes.
Uredelig framstilling
Majid framholder at innvandrere har vært tvunget til taushet om forskjellsbehandling over lang tid, men har opplevd et vendepunkt som gjør dem i stand til å reise seg når de nå bevitner «uforsvarlige massedrap av sivile».
Jeg kan se at det ikke har kommet brått, det har vært en reise for de som ser slik på fellesskapet. Den startet ikke med teppebombingen av Gaza. Den startet med krigen i Ukraina for mange. Antagelig mye tidligere.
Med 9/11, koranbrenninger og diskriminering og andre opplevelser av forskjellsbehandling og utenforskap, som flere ikke har turt å sette ord på i frykt for å bli utfryst.
Men Ukraina-krigen er for mange blitt et vendepunkt og en bekreftelse på at hvite liv er mer verdt enn mørkhudede liv.
Dette er en grov, vrangvillig feilslutning. Få vestlige land har vist større mottaksvilje av ikkevestlige innvandrere enn det Norge har gjort. Ingen land har bedre økonomiske og sosiale ytelser. Det er innført særlover for å beskytte innvandrere mot hatefulle ytringer, muslimske lederes krav om å ta opp ordet «islamofobi» i norsk ordforråd er hørt og fulgt. Ikkevestlige gis ansettelsesprioritet og moskeene ikke bare oppføres, de støttes både kraftig økonomisk av skattebetalerne, samtidig som hatefull ideologi kan spres under dekke av demokratiets religionsfrihet. Forskjellsbehandlingen har vært med positivt fortegn, i inkluderingens og velviljens ånd. Det finnes ingen grunn til å frykte å bli utfryst dersom man som innvandrer ytrer seg. Politikere og medier stiller scener og mikrofoner til disposisjon, selv når ordene som ytres til stadighet omhandler det demokratiske samfunnets påståtte ondskap. Majid bedriver følelsesmanipulering, og det er grunn til å mistenke at hun gjør det fordi det har effekt. Men så går det galt.
Det er første gang den oppvoksende generasjonen opplever konvensjonell krig på europeisk jord. De ser hvordan vestlige verdensledere går sammen i kampen for Ukraina og mot Putins Russland.
(…) Det som er viktig er de vestlige landenes unisone fordømmelse og omfattende sanksjoner mot Russland, boikott og hjemsendelse av russiske diplomater.
De ser at det går an. De ser at det ikke skjer nå, at kontrastene ikke kunne vært større. Det merkes, det forsterkes, det dyrkes.
Vesten har mistet troverdighet, roper de.
Man kan ikke sammenlikne Russland og Israel. Man kan ikke sidestille Ukraina og et Hamas-styrt Gaza. Det er uredelig av mange årsaker, men først og fremst er det uredelig fordi Russland er et diktatur som gikk til angrep på et demokrati. Hamas, en terrororganisasjon under islamsk fane, angrep det eneste demokratiet i Midtøsten. Det er ikke, uansett hvor stor empati man måtte føle med sivile i krig, slik at man kan konstruere sammenhenger som ikke finnes.
Ensidig verdensbilde
Det er Magdi Omars «vi» Majid målbærer. «Det er ikke noe ‘vi’. Jeg ser det nå» skrev han, først på Instagram, deretter i Aftenposten. Det er også lege Wasim Zahids «vi» Majid målbærer. Til Morgenbladet sa Zahid:
– Når man først har begynt å få en overbevisning om at det ikke er noe «vi», vil man i større grad legge merke til ting som understøtter det.
– Flere bekjente sier nå at de ikke har noen fremtid her i Vesten, at de må planlegge sine barns fremtid et annet sted.
Zahid er raskt med å påpeke at han tror dette er sagt i fortvilelse, og at de ikke har reelle planer om å flytte fra Norge. Det setter likevel ord på fremmedfølelsen en del muslimer kjenner på, mener han.
Dersom dette er et gjennomgående norsk-muslimsk verdensbilde blant påstått sekulære, er det forstemmende. Vi vet allerede hva de «konservative» muslimske miljøene mener, vi har belyst det i en rekke saker. Simen Sandeliens konklusjon er denne:
Det er migranter som har kommet hit til landet vårt som har et ansvar for å tilpasse seg hvis vi skal lykkes med å utvide fellesskapet vårt samtidig som vi tar vare på de indre kvalitetene som et godt fellesskap gir. Det er ingen andre muligheter. Det er migrantene som må søke mot sentrum av våre normer og verdier. Alt annet er destruktivt for substansen i vårt fellesskap,
Hvis migranter ikke klarer det, må de heller innse at de ikke hører hjemme her. Da fungerer det bedre å bo i det landet der de har sin identitet, sin tilhørighet og der de er en del av det kulturelle og religiøse fellesskapet.
Vi er mange nordmenn som har store problemer med å se angivelige nordmenn som viser åpenlys støtte til terrorister marsjere rundt i våre gater. De oppleves dessverre ikke å høre hjemme her. Det svekker vår opplevelse av fellesskap.
Jeg tror den innvandrede refleksen om at alt uansett er Vestens feil, forblir slik fordi den ikke utfordres.
– Krigen mot palestinerne
Fra høyeste hold vises det toleranse for sydende hat. Statsminister Støres kronikk i Aftenposten, Tro på et «vi», er ført i pennen ikke av tåkefyrsten Støre, men diplomaten Støre, den utenrikspolitiske Støre, der hans rolle som Norges regjeringsleder utviskes til en vassen suppe. Avsnittet Forstår fortvilelsen er i så måte verdt å gjengi i sin helhet:
Jeg forstår deg sånn, Magdi, at det du opplever, tar deg til et vippepunkt. Måten krigen mot palestinerne får holde på uten at Europa klarer i tilstrekkelig grad å fordømme eller stoppe den, spenningene mellom myndigheter og befolkningen i en del europeiske land; det gjør at du ikke kan se deg selv som europeer. Urettferdigheten har vart for lenge, det er kommet for langt, krigen som får utspille seg nå, viser det. Ingenting skjer.
Jeg kan forstå den fortvilelsen. Jeg kjenner på den selv. Jeg kjenner på fortvilelsen jødene i Israel føler, sjokkert over en grufull terrorhandling. Jeg kjenner på palestinernes fortvilelse, sivile forsvarsløse ofre for fly- og artilleriangrep mot Gaza. Samtidig; selv om Norge lenge har hatt et engasjement i Midtøsten; selv om utenriksministeren og jeg og alle våre folk i regionen bruker alle innganger og samtaler til å øve innflytelse og si ifra, så har ikke Norge alene makt til å stoppe krigen eller diktere freden.
Når statsoverhodet i et demokrati framstiller et annet demokratis forsvarskrig mot terror som «krigen mot palestinerne», forstår man bedre hvordan muslimer som har flyttet til Vesten kan opprettholde sitt verdensbilde, der nyansene totalt uteblir, der det vesentlige elementet av sivilisasatorisk, religiøst og ideologisk ståsted mellom partene ikke nevnes, men snarere benektes. Støre framstiller krigen som en brutal overmakts angrep på en svak, uskyldig part. Han hengir seg til offerforståelsen og belærer igjen om at «Vi må holde fast ved at dette ikke er en krig mellom religioner». Til en muslim som vet inderlig vel at det står mellom demokratiet og Allahs soldater.
Et «vi» som ikke kan enes om det opplagte faktum at enhver bombing opphører det øyeblikket jihadistene legger våpnene ned og frigir israelske gisler, kan vanskelig være et «vi». Så kan alle fortvile over menneskehetens iboende evne til grusomheter og sorg over uskyldige liv som går tapt, men det må gjøres på hver side av den kløften som skiller det undertrykkende islamske diktaturet fra demokratiets frihetstanker.
Da andre verdenskrig tok slutt i 1945, var seks millioner europeiske jøder døde, de var drept i Holocaust. Rundt 1,5 millioner av ofrene var barn. Sammenlikner man med antallet sivile tyske ofre, døde det færre jøder enn tyskere. Vi ville aldri finne på å framholde at kampen mot nazistene burde vært stoppet av den grunn.