Du har sikkert hørt om dem alle sammen, om det så er Goldman Sachs, G7-landene, IMF, Verdensbanken, FNs sikkerhetsråd, FNs menneskerettighetsråd, Det internasjonale pengefondet (IMF, også underlagt FN) med mer – og nå dette BRICS.
Dette knippet av ulike aktører skal liksom gjøre verden til et bedre sted for oss, problemet er bare at det ikke finnes noe «felles oss» – selv om noen så gjerne vil at det skal være slik.
Kulturell, samfunnsmessig og politisk tilhørighet
La oss begynne med FN, dette gigantiske organet som synes å ha vokst ut av seg selv. FN, opprettet i 1945, har i dag 193 medlemsland. FNs generalsekretær leder blant annet FNs sekretariat, og bare der er det rundt 40.000 ansatte. Generalsekretæren og Sekretariatet representerer FN som én organisasjon, men FN har mange underorganisasjoner, fond og programmer med egne ansatte, egne ledere og egne arbeidsområder, som for eksempel Verdensbanken, FNs sikkerhetsråd, FNs menneskerettighetsråd, IMF og Unesco (FNs barnefond). IMF ble startet samtidig med Verdensbanken og det som senere skulle bli WTO (Verdens Handelsorganisasjon).
Hvor mange som er sysselsatt i FN-systemet (eller FN-familien, som de gjerne kaller seg) vet kanskje noen. Kanskje, men jeg tillater meg å tvile. Ikke minst fordi det er så mange lokalt ansatte, også på engasjement, og gjerne i tilknytning til aktivitet i land som ikke akkurat er kjent for å ha styr på allting, slik som vi for eksempel ble kjent med under evakuering fra Afghanistan.
Uansett så er poenget at disse organisasjonene på (noe) ulikt vis skal bidra til fred, redusere fattigdom, ja, det som egentlig er uttrykt i FNs bærekraftsmål. Men mest av alt handler det om penger, makt og innflytelse – og nord-sør aksen.
Det globale sør er det som tidligere ble benevnt som utviklingsland (u-land) eller den tredje verden, som skulle fortelle omverdenen at de fleste av disse landene ikke har hatt samme velstands- og velferdsvekst som landene i nord, eller det vi kanskje kan betegne som Vesten. Det gjelder ikke bare økonomi, men også politikk, særlig innenfor (merk: vestlig definerte) menneskerettigheter, og derav internasjonal innflytelse. Nord/sør-aksen eller vestlige/ikke-vestlige land er imidlertid ikke først og fremst et geografisk skille, men i betydningen kulturell, samfunnsmessig og politisk tilhørighet.
Men akkurat «kulturell, samfunnsmessig og politisk tilhørighet» har mange oversett eller kanskje ment ikke har spesiell stor betydning, da disse anses som «fleksible». Eller kanskje mer presist sagt: Det overlegne Vesten har prøvd, og prøver fortsatt, å tre vår kultur, samfunnsorden og politiske systemer over hodet på det globale sør med mål om at deres velstand- og velferdsvekst skal skyte fart, til det beste for oss alle.
Samme tankegang har ligget til grunn for innvandringen til Vesten. Det er «bare» å styrke integreringen og ellers ta tiden til hjelp, for «alle» vil da bli som oss i Vesten, trodde vi. Nå har vi erfart at det ikke er slik det fungerer. Kulturell, samfunnsmessig og politisk tilhørighet forandrer seg ikke ved å forflytte seg fra sør til nord – hvis ikke personene selv vil og jobber aktivt for det.
BRICS
Nå står Vestens storhetstid for fall. Så er det motsatt i det globale sør, ikke minst anført av Kina, og sør organiserer seg som aldri før, blant annet i BRICS.
BRICS er et samarbeidsforum mellom ulike land, egentlig døpt av investeringsbanken Goldman Sachs. De satte i 2001 merkelappen på ulike land som de anså som lovende fremvoksende økonomier. Dette var Brasil, Russland, India, Kina (China) og Sør-Afrika. Men det var først i 2010 at BRICS formaliserte samarbeidet. På et toppmøte i Johannesburg for noen uker siden ble det vedtatt å utvide BRICS med seks nye land: Argentina, Egypt, Etiopia, Iran, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Det er – for å si det mildt – litt av en bukett som går inn for samarbeid.
Før utvidelsen av BRICS anslo IMF at de fem medlemslandene utgjorde litt over 32 prosent av verdens BNP. Det er mer en et annet samarbeidsforum, nemlig G7 (de sju rikeste demokratiske industriland: Canada, Frankrike, Italia, Japan, Storbritannia, Tyskland og USA) har som sin andel (29 prosent).
Og ja, mye handler om penger, for som kjent gir penger makt – og internasjonal innflytelse. Det diskuteres endog en BRICS-valuta etter mal fra Euroen, ikke minst for å frigjøre seg fra vestlige valutaer. Når vi snakker frigjøring, det er nettopp hva sør vil – de vil ikke ha noen innblanding i indre anliggende, men beholde suverenitet, også når det gjelder hvem de vil samarbeide med. Dette har vi allerede sett i praksis, og det har igjen aktualisert seg blant annet med at statsledere på rekke og rad er på frierferd i Afrika. Hvordan BRICS posisjonerer seg så vi da samtlige, utenom Brasil, ikke ville fordømme Russlands invasjon av Ukraina. Og det er vel først og fremst innenfor BRICS at Russland nå kan finne noen venner. Vestens sanksjoner mot for eksempel Russland og Kina er heller ikke noen vinnersak for samarbeid sør-nord.
Kinas rolle i BRICS kan ikke underslås, ei heller deres rolle i andre deler av verden. Kina er i dag den største kreditoren for landene sør for Sahara, større enn Verdensbanken. Fra 2000 til 2020 skal kinesiske statsbanker ha lånt ut 160 milliarder dollar til afrikanske myndigheter. To tredjedeler har gått til å bygge infrastruktur: jernbaner, sykehus, demninger, veier, flyplasser. Men – i motsetning til Vesten – stiller kineserne svært få betingelser til klimatiltak, korrupsjonsbekjempelse og menneskerettigheter. Kina blander seg ikke i «indre anliggende», naturlig nok, for det kan slå tilbake på dem selv.
Så vi skjønner godt hva som etter all sannsynlighet vil skje med BRICS. De vil bygge seg store og maktfulle, slik at Vesten ikke kan unngå dem, på samme måte som Kina.
Si meg hvem dine venner er …
Det er delte meninger om BRICS, noen mener Vesten bør samarbeid med dem, andre mener de bør motarbeides. Sistnevnte mener typisk at samholdet i BRICS er antivestlige (inkludert antiamerikanske) holdninger, altså ikke ulikt OIC (Organisasjonen for islamsk samarbeid er en mellomstatlig organisasjon med 57 medlemsland), hvor demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter får dårligere kår. De som tar til orde for samarbeid poengterer gjerne at det ikke betyr at demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter svekkes, men at det tvert om kan føre til at disse styrkes i sør.
Et «samarbeid» med BRICS tvinger seg nok frem, men troen på at det vil føre til mer kulturell, samfunnsmessig og politisk samhold, kan vi etter alle solemerker se langt etter. Med Vestens dominans på vikende front, bør vi mer enn noen gang forhold oss nettopp til kulturell, samfunnsmessig og politisk tilhørighet. Det er altfor mange trekk allerede som som viser at det går feil vei, som er – og blir – ytterlig forsterket av den ikke-integrerbare innvandringen. Vi svekker ytringsfriheten, vi aksepterer organisert islam og deres krav, likestillingen svekkes, kriminaliteten øker. Listen er lang og lite tyder på at den blir kortere.
Så er det ikke slik at land i sør ikke er representert i en rekke av det havet av vestlige baserte internasjonale organisasjoner, men de har vært eller er i mange sammenhenger underlegne, rett og slett på grunn av Vestens dominans, ikke minst knyttet til normative forventninger – som mange likevel ikke følger. Jamfør for eksempel alle landene i FN-systemet som ikke følger FN-pakten, men de prøver å reorientere seg her også. Se for eksempel hvordan OIC går sammen i FNs menneskerettighetsråd (også med venner som Russland) for å gjøre forhånelse av islam i Vesten til en straffbar handling. De har i tiår prøvd å gjøre kritikk av islam ulovlig via FN, men har antakelig innsett at de må ta ett skritt av gangen. Som kjent har Danmark allerede bitt på – og fått noen nye venner av et kaliber ikke alle like begeistret for. For øvrig har også den danske regjeringen, ved utenriksminister Lars Røkke Rasmussen og statsminister Mette Frederiksen, vært i Afrika i sommer, med begrunnelsen at Europa trenger Afrika ettersom Europa taper terreng i verden.
Ja, Europa taper terreng, men er det ikke et par spørsmål vi burde stilt oss før vi gir oss i kast med slike vennskap? Kostnadene kan rett og slett bli for dyre, men det er også noe annet. For begynner vi, slik som danskene gjør med lovforslag om å forby koranbrenning (som i praksis er hva loven skal dekke), å innrette oss etter totalitære krav med lovforbud, så sitter vi i saksa. Skulle man ved en senere anledning finne ut av loven ikke fungerer etter hensikten (som den neppe vil gjøre, den vil heller utløse nye krav) vil det antakelig bli sett på som en religiøs krigserklæring, slik Christian Marcussen, medlem av Det Nationale Integrationsråd i Danmark, sier, «som vil få dagens sikkerhetssituasjon til å se ut som en hyggelig tur i skogen». Akkurat derfor må den ikke innføres. På samme måte bør vi være nøye med våre venner, plutselig er det for sent.