Finansiering

Danmark tar «en Kina» – smisker seg inn i Afrika

Den danske utenriksministeren Lars Løkke Rasmussen har vært en tur i Afrika, og det skal åpenbart bli flere turer. I en tid der Europa taper terreng, vinner Afrika innflytelse. Danmark trenger "flere venner", sier Løkke, og vil bygge nye "partnerskap basert på likeverd". Samtidig håper han at dansk, og andre vestlige lands, tettere bånd til afrikanske land vil redusere Kinas, og Russlands, innflytelse på det afrikanske kontinentet.

Det er i en kronikk i Berlingske at Lars Løkke Rasmussen posisjonerer seg for den nye verdensordningen. «Europa trenger Afrika – vi må lytte mer og moralisere mindre», fastslår Løkke etter hans besøk i Kenya. Strategien er ikke bare velkjent, den skriver seg flere tiår tilbake og er gjennomført med stor gjennomslagskraft – av Kina. I de siste årene har flere kopiert denne.

Den kinesiske strategien

Som vi omtalte i august i fjor begynte Kina sin «nye» tilstedeværelse i Afrika på 1950-tallet, først beskjedent, men Kinas behov for naturressurser gjorde at de raskt vokste som en geopolitisk aktør. Afrika ble et viktig og voksende interesseområde for kinesiske myndigheter. Det var ikke bare olje, jernmalm, bomull eller andre råvarer kineserne var på jakt etter på det afrikanske kontinentet, de måtte i tillegg sikre sin egen internasjonale handel. Derfor måtte også transporten, både til lands og vanns, styrkes. I tillegg har kineserne militærbaser og høy våpenhandel med en rekke afrikanske land, og kinesiske firmaer har etablert seg over hele Afrika.

Kinas prinsipp i Afrika har vært å ikke blande seg inn i nasjonal politikk eller slå ned på dysfunksjonell styring, som nok er blitt godt mottatt i de fleste av landene, ikke minst de mest autoritære. Over tid har således afrikanske lands svake styresett, inkludert korrupsjon, gitt Kina stor fleksibilitet i hvordan de kan posisjonere seg på kontinentet. For kineserne er ikke kun ute etter billige råvarer og billig arbeidskraft. De bygger ut landenes infrastruktur, som selvsagt tjener en rekke av disse landene, men det skapes også nye forbrukere der avkastningen havner i Kina – altså et nytt marked for kineserne på grunn av vestlige lands fravær.

Kinesernes fremferd i Afrika har høstet massiv kritikk, og en rekke av prosjektene har da også feilet, men mest av alt synes kritikken å handle om avhengighetsforholdet afrikanske land har utviklet til Kina. Og det har skjedd uten at Vesten har brydd seg nevneverdig.

Også Russland har styrket sitt forhold til afrikanske land, og de kan glatt gjøre det etter den kinesiske metoden. For mens vestlige land er programforpliktet til å fremme demokrati og menneskerettigheter, er slikt helt uinteressant også for russerne. De vil heller ikke ha noen problemer med å være venner med autoritære og udemokratiske regimer. Den russiske interessen for Afrika handler ikke minst om å tilby våpen og leiesoldater, i alle fall kunne de det sistnevnte gjennom Wagner-gruppen, der lederen nå skal være drept i gårsdagens flystyrt. Men der Putin er innblandet, er det særdeles vanskelig å vite hva som er sant. Det vil ikke forundre meg om de får problemer med å identifisere likene i dette flystyrtet, uavhengig av hva det var forårsaket av.

I fjor sommer reiste Russlands utenriksminister Sergei Lavrov rundt i Afrika. Der spilte han på «den hvite manns» historiske rolle i Afrika og viste til at Russland aldri har deltatt i blodige, koloniale forbrytelser, men vært trofaste støttespiller til afrikanernes kamp for å bli frigjort fra kolonial undertrykkelse. Etter Russlands invasjon av Ukraina skal han ha vært en hyppig gjest i Afrika.

For øvrig har flere land meldt sin nye interesse for Afrika. For eksempel har USA, som tidligere har kommet med sterk kritikk av Kina, lagt seg tett opp til Kinas taktikk. I august i fjor var USAs utenriksminister Anthony Blinken på reise i Afrika, der USA var på tilbydersiden. USA skal angivelig nå respekterer de afrikanske landenes selvråderett, som ligner mistenkelig på Kinas prinsipp. I fjor besøkte også Frankrikes president Emmanuel Macron Afrika, der det het at de vil styrke kontakten med sine tidligere kolonier som viktige handelspartnere.

Utvilsomt har det vokst frem en ny vestlig interesse for Afrika.

Skakkjørt Europa

Når Løkke peker på at Europa trenger Afrika, handler det om et mer og mer skakkjørt Europa.

Det er heller ingen hemmelighet at Europa taper terreng i verden – økonomisk, befolkningsmessig, verdimessig og teknologisk. For 30 år siden sto EUs økonomi for i underkant av 30 prosent av verdens totale BNP. I dag er det 16 prosent. Og prognosene sier at EU bare vil stå for 12-13 prosent av verdens BNP om 30 år. Så vi må se ut i verden og oppsøke nye allianser – og selvfølgelig styrke de vi allerede har.

Om Afrika sier han:

Afrika vil bare bli enda viktigere i årene som kommer. Befolkningen på kontinentet forventes å ha doblet seg innen 2050 til 2,4 milliarder mennesker. Det er én av fire av verdens innbyggere. Den tilspissede geopolitiske situasjonen i Europa og resten av verden dannet naturlig nok en viktig bakgrunn for mine samtaler med den kenyanske regjeringen. Danmark trenger flere venner i verden. Som resten av Vesten har vi bruk for sterke partnerskap med landene i Afrika, fordi de er sentrale aktører i en verden som blir stadig mer urolig.

Han viser videre til at de afrikanske landene betyr innflytelse, både regionalt og gjennom FN. Som for eksempel da FN hovedforsamling i mars fjor tok stilling til en resolusjon som fordømmer den russiske invasjonen av Ukraina, da avsto 35 land fra å stemme og 17 av disse var afrikanske. I tillegg utelot syv andre afrikanske land å møte opp til avstemmingen. Og vi har det gående også nå, knyttet til koranbrenninger. OIC med sine 57 medlemsland, og venner som Kina og Russland, samler flertall i FNs menneskerettighetsråd og instruerer vestlige land til å gi slipp på ytringsfriheten ved å ikke kunne kritisere eller forhåne islam. 

Samtidig hevder Løkke at den kinesiske innflytelsen kan bety gjeldsfeller for afrikanske land, noe flere av landene skal ha fått øynene opp for, mens russerne bygger maktallianser mot Vesten. Men hva er det så danskene og andre vestlige land kan tilby? Selvsagt, diverse bidrag – fulgt med penger. USAs Blinken kom for eksempel med en fersk Afrika-plan om deres prioriteringer for kontinentet, som inkluderer blant annet demokrati, investeringer, sikkerhet og ren energi. Kostnadsramme lød på 200 millioner dollar i året de neste ti årene. I tillegg skal de motvirke «skadelige aktiviteter fra Kina, Russland og andre aktører». Danmarks Løkke kom med et nytt dansk «freds- og stabiliseringsbidrag» til Afrikas Horn på nesten 300 millioner DKK. «Et bidrag som blant annet skal bidra til å bekjempe organisert kriminalitet og voldelig ekstremisme i Kenya og resten av regionen», påpeker Løkke.

Lytte mer – moralisere mindre

Ikke bare har Løkke vært i Kenya, men den danske statsministeren Mette Frederiksen har nylig vært i Namibia og Sør-Afrika. Også EU har kastet sine øyne på Afrika. Ifølge Løkke har Kenyas president Ruto og EU-kommisjons ledere nylig lansert en ny økonomisk partnerskapsavtale mellom Kenya og EU, som vil danne grunnlaget for sterkere samarbeid, mer handel og flere investeringer når den trer i kraft.

Samtidig må man ta på alvor at afrikanske land selv må få velge sine partnere.

 Vi i Vesten må tilnærme oss dette strategisk. Vi må bygge nye allianser basert på likhet og respekt og styrke eksisterende partnerskap. Vi må ta landenes bekymringer på alvor og jobbe målrettet for å løse felles utfordringer sammen.

Det vil kreve enda mer innsats. Det er også diplomatiets raison d’être å kunne snakke med de som mener noe annet enn oss. Vi må vekk fra Vesten bare fortelle de afrikanske landene hva de bør gjøre og mene.

I stedet må vi kommunisere mer overbevisende hvorfor det lønner seg å velge vår tilgang. Vi skal lytte mer og moralisere mindre.

Løkke og andre vestlige ledere må gjerne prøve å overbevise oss viktigheten av samarbeid med Afrika, for det er viktig, men det er så bedrøvelig sent. Og de doble standardene lyser gjennom: Europa er havnet på det tapende laget – åpenbart naturgitt, da det ikke har noe med hvordan politikerne har styrt og prioritert – og nå skal vi smiske oss inn i Afrika. «Likhet og respekt» fungerer kanskje i et land som Kenya, men det er mange andre land som blir langt vanskeligere å forholde seg til – men ta del i deres ressurser og deres markeder, ja det vil vi mer enn gjerne. Da skal vi holde kjeft og i alle fall ikke moralisere – det kan vi drive med i Vesten, for vi ser jo hvor godt det har gått. Dessuten må vi unngå at «noen», det vil si afrikanske land, Kina, Russland og andre blir så store og sterke venner, at vi blir parkert. Litt sent at vi går ned av vår høye hest, kanskje?

Interessant er det jo også at det samtidig visstnok er helt umulig å opprette asylsentre i Afrika, det er jo svært så umoralsk og brudd på menneskerettighetene. Er det rart Europa går adundas?