Kina begynte sin «nye» tilstedeværelse i Afrika allerede på 1950-tallet, først beskjedent, men Kinas behov for naturressurser gjorde at de raskt vokste som en geopolitisk aktør. Afrika ble et viktig og voksende interesseområde for kinesiske myndigheter. Det ble ikke bare olje, jernmalm, bomull eller andre råvarer som kineserne var på jakt etter på det afrikanske kontinentet for å berike seg selv, men de måtte i tillegg sikre sin egen internasjonale handel. Derfor måtte også transporten, både til lands og vanns, styrkes.
I 2019 var for eksempel president Xi Jinping vertskap for en stor konferanse om «nye silkeveier» (Belte- og veiinitiativet, BRI) i Beijing med over 100 land representert. Prosjektet, et prosjekt som startet i 2013, handler om en massiv investering i utbygging av handelsruter og infrastruktur over store deler av verden, med alt fra motorveier i Pakistan, jernbaner i Kenya, havner på Sri Lanka og kunstige øyer på Maldivene, men også investeringer i Latin-Amerika og Europa, meldte Bistandsaktuelt. Kinesiske myndigheter kunne fortelle at det allerede var inngått avtaler til en verdi av rundt 555 milliarder kroner. Selvsagt ikke som noen gratis lunsj fra kineserne, pengene er lån til ulike land, og Kina posisjonerte seg således ved å eie stadig mer av (fattige) lands gjeldsbyrde.
I tillegg har kineserne militærbaser og høy våpenhandel med en rekke afrikanske land, og kinesiske firmaer har etablert seg over hele Afrika. Samtidig er ikke kineserne kun ute etter billige råvarer og billig arbeidskraft. De bygger ut landenes infrastruktur, som selvsagt tjener en rekke av disse landene, i tillegg til at det skapes nye forbrukere – altså et nytt marked for kineserne på grunn av vestlige lands fravær.
Kinas prinsipp i Afrika har vært å ikke blande seg inn i nasjonal politikk (eller slå ned på dysfunksjonell styring), som antakelig er blitt godt mottatt i de fleste av landene, ikke minst de mest autoritære. Over tid har således afrikanske lands svake styresett, inkludert (skyhøy) korrupsjon, gitt Kina stor fleksibilitet i hvordan de kan posisjonere seg i Afrika. I februar i år fortalte Bistandsaktuelt at Kina, som verdens største statlige utlåner, sto for 22 prosent av Afrikas samlede gjeld. Men det het også at Kina ville kutte ned i antall lån og investeringer i Afrika med henvisning til (for) høy risiko, til tross for tøffe lånebetingelser. Men den høyeste risikoen tar antakelig landene selv, som kan ende opp som gjeldsslave av Kina. Men kuttet var ikke verre enn at Xi Jinping skal ha lovet Afrika 4o millioner dollar de tre kommende årene.
Men nå synes det å være store ting på gang i Afrika.
Ny strategi fra USA
Kinesernes fremferd i Afrika har høstet massiv kritikk, og en rekke av prosjektene har da også feilet, men mest av alt synes kritikken å ha handlet nettopp om avhengighetsforholdet til Kina. Nylig gjorde NRK oss oppmerksomme på at flere stormakter nå kjemper om «Afrikas gunst». Aktørene som er i sving kan være et forvarsel som ikke er betryggende. USA, som tidligere har kommet med sterk kritikk av Kina, synes nå å legge seg tett opp til Kinas taktikk. Andre som viser økt interesse for Afrika er Russland og Frankrike.
Denne uken har USAs utenriksminister Anthony Blinken vært på reise i Afrika. En reise som Gilbert Khadiagala, leder for African Centre for the Study of the United States og professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Witwatersrand i Sør-Afrika, følger godt med på, forteller NRK.
Blinken starta i Sør-Afrika, der han presenterte USAs rykande ferske Afrika-plan. Deretter gjekk turen til Den demokratiske republikken Kongo, før reisa blir avslutta i Rwanda.
Khadiagala meiner at USAs nye plan også viser ei ganske ny amerikansk tilnærming til Afrika.
Den nye planen synes å være at USA skal være på tilbydersiden. Selv om det står i planen at USA vil jobbe for å motvirke «skadelige aktiviteter fra Kina, Russland og andre aktører», så ble det mest av alt vektlagt hva som forener USA og Afrika. Tilsynelatende respekterer USA nå (i større grad) de afrikanske landenes selvråderett, som ligner mistenkelig på Kinas prinsipp. BBC siterer utenriksminister Blinken på at han sa at Washington «ikke vil diktere» hvilke valg Afrika skal ta og «heller ikke noen andre». Det heter videre at USAs prioriteringer for kontinentet, som inkluderer blant annet demokrati, investeringer, sikkerhet og ren energi, har en kostnadsramme på 200 millioner dollar i året de neste ti årene.
Men det er ikke bare USAs utenriksminister som har gjort sine hoser grønne i Afrika nylig. Ifølge NRK har Russland de siste årene styrket sitt samarbeid med afrikanske land, og Frankrike ser ut til å forsterke kontakten med sine tidligere kolonier.
De autoritæres plan
Frankrikes president Emmanuel Macron og Russlands utenriksminister Sergei Lavrov reiste samtidig rundt i sommer i Afrika. Mens Macron vil styrke kontakten med sine tidligere kolonier som viktige handelspartnere, fortonet nok Lavrovs møter seg noe annerledes. Både Frankrike og USA er tilnærmet programfestet til å snakke om demokrati og åpenhet, noe Russland glatt kan hoppe over. Russerne kan kanskje med (egen) fordel styrke kontakten med både autoritære og udemokratiske regimer.
– Putin er jo sjølv autoritær, så han har jo inga interesse av å snakke varmt om ting som han ikkje sjølv står for på heimebane. Og derfor har Russland ingen problem med å engasjere seg i land som Den sentralafrikanske republikk, Mali og Uganda, seier Khadiagala til NRK.
Den russiske interessen for Afrika handler ikke minst om å tilby våpen. Ifølge NRK fikk Mali senest denne uken levert kampfly av russerne, men kanskje verre: russerne tilbyr også leiesoldater. Flere henviser til den kontroversielle russiske leiesoldatgruppen, Wagner-gruppen, noe også Blinken gjorde ifølge BBC. Den russiske regjeringen benekter for øvrig enhver forbindelse til denne gruppen. (Du kan lese mer om Wagner-gruppen for eksempel her hos BBC, eller de nylige sakene hos SVT og i DR.dk der det fremkommer at gruppen nå rekrutterer de mest voldsparate fangene i russiske fengsler for å kjempe i Ukraina – og etter et halvt års krigføring benådes de.)
Lavrov visste for øvrig å spille på «den hvite manns» historiske rolle i Afrika under sitt besøk. Han skal ha trukket frem at Russland aldri har «skitnet seg til med blodige, koloniale forbrytelser» og har vært «trofast støttespiller til afrikanere sin kamp for å bli frigjort fra kolonial undertrykkelse», forteller NRK. Denne tilnærmingen fra Russland lukter konflikter lang vei.
Ny kald krig?
Russland har for øvrig grunn til å føle seg relativt velkommen i Afrika. For da FN hovedforsamling 2. mars tok stilling til en resolusjon som fordømmer den russiske invasjonen av Ukraina, avsto 35 land fra å stemme og 17 av disse var afrikanske. I tillegg utelot syv andre afrikanske land å møte opp til avstemmingen, meldte Vårt Land. For eksempel har forholdet mellom Sør-Afrika og USA har vært anstrengt etter at Sør-Afrika forble nøytral overfor Russlands invasjon av Ukraina.
Grunnen til at mange afrikanske land sitter på gjerdet er flere, sier Steven Gruzd, analytiker i tankesmia South African Institute of International Affairs: «De vil ikke bli involvert i en ny kald krig, har empati med Russland og antipati mot Vesten, og til sist handler det om realpolitiske vurderinger.»
Men det er nettopp en ny kald krig Gilbert Khadiagala ser for seg.
Under den kalde krigen ble afrikanske land viktige brikker og allierte i USAs og Sovjetunionens kamp om verdensherredømme, sier Khadiagala til NRK, og legger til at med Ukraina-krigen og en tilspisset internasjonal situasjon kan en se tendenser til det samme.
– Det er ein ny kald krig. Russland har veldig tydeleg gått tilbake til sin tidlegare tankegang om at dei treng partnarar over heile verda, og også partnarar som ikkje nødvendigvis er fiendar av USA, mener Khadiagala.
Utvilsomt bør statslederes nye oppmerksomhet for det afrikanske kontinentet vekke både oppsikt og bekymring.