Konklusjonen fra forskergruppen fra Københavns Universitet er entydig:
– Når en bruker religion for å legitimere makt, er det mindre nødvendig å gi innbyggerne demokratiske rettigheter for å få folkets støtte, sier Jeanet Sinding Bentzen ifølge Altinget.
Den straffende gud
Dette er en innlysende konklusjon, men interessant ut fra at forskerne bak studien også har forholdt seg til historisk data, der de har påvist en sammenheng mellom historie og nåtid. Det viser seg at samfunn som historisk har vært preget av tro på «sterke guder», fortsatt har en lovgivning basert på religion den dag i dag, eksempelvis strenge blasfemiparagrafer og begrensede rettigheter til kvinner.
Sammenhengen mellom religion og antidemokratisk lovgivning sees spesielt i samfunn med «straffende guder».
– Vi ser at samfunnene som hadde religioner med guder som kan brukes til straff, har større tilbøyelighet for å ha lover forankret i religion, og er i gjennomsnitt mindre tilbøyelig til å ha demokrati, sier Bentzen.
Det er heller ikke det minste overraskende, da det er «fint» med en straffende gud i bakhånda for å holde befolkningen i ro og samle egen makt. Da gjelder det bare å skremme befolkningen til å tro på denne straffende guden og for alt i verden; ikke lære den samme befolkningen kritisk tenkning og da må man samtidig ha kontroll på ytringsfriheten.
Bentzen sier at mange studier viser at religion muligens har positive effekter på individnivå, men som styringsform lover det ikke godt for folkets rettigheter – som en lovreligion som islam er et bevis for. Hun tror at religion vil få mindre betydning i et sekulært samfunn, samtidig som det er en økning av religiøsitet i mange latinamerikanske, afrikanske og asiatiske land. Hun avviser videre at religion brukes for å legitimere makt i et land som Danmark.
Men i disse folkevandringstider er nettopp religion blitt et maktmiddel i det som i praksis er sekulære samfunn. Det gjelder ikke minst den muslimske innvandringen, som viser hvor forankret denne lovreligionen og ideologien er hos en stor del av den muslimske befolkningen, selv i generasjoner som er født her. Akkurat det skaper gnisninger i vestlige samfunn, både i stort og smått, for eksempel hvordan muslimske barn kan bli oppdratt eller hvordan muslimer kan true eller bruke vold for muslimske særkrav, for eksempel at islam ikke skal kunne kritiseres.
Det var som daværende utenriksminister, nå statsminister, Jonas Gahr Støre (Ap) sa under Muhammedkrisen, utløst i Danmark i 2005, at «vi har fått et folk med sterk tro» – som om det skulle være noen unnskyldning for at muslimer verden over utbasunerte sitt hat overfor det de mente var en krenkelse av Muhammed og derav islam. I Norge er Muhammedkrisen gått i den offentlige glemmeboka, mens vi aktivt minnes om 22.juli-terroren. Danskenes forhold til Muhammedkrisen er annerledes, og på onsdag skal Folketinget avgjøre om det skal utarbeides et eget undervisningsopplegg om Muhammedkrisen for grunnskoleelever.
Vi kan minne om at undervisning om 22. juli er obligatorisk i norsk skole, mens det ikke er tilsvarende krav om å undervise om Muhammedkrisen. Lærerne kan, men må ikke. Så kan man jo med den eskalerende skolevolden i bakhodet selv tenke seg fram til hva de velger.
Maktmidlet islam – fordi vi tillater det
At danskene har et aktivt forhold til Muhammedkrisen lover godt for det danske samfunnet, selv om politikerne har vært i villrede om hvordan de skal angripe problematikken. «Press og trusler fra islamister som ikke vil finne seg i kritisk omtale av islam, eter seg inn i våre samfunn og skolelærere står ofte i frontlinjen», slik som Berlingske leder uttaler det. Men, som med terroren 22.juli, er det viktig at vi ikke glemmer og at vi lærer av det vi har erfart. Når det danske Folketinget skal ta stilling til et undervisningsopplegg, følger det også med noe annet: hvordan unngå at det oppstår konflikter ved bruk av dette materialet? Da må det til nye beredskapsplaner for sikkerheten.
Hører vi selv hvor absurd dette er? Et undervisningsopplegg som en forventer kan gå på sikkerheten løs – og så skal vi tro at islam ikke er blitt et maktmiddel i samfunnet? Bare det i seg selv forteller hvor viktig det er nettopp med et slikt undervisningsopplegg, som slett ikke alle danskene er enige i.
Verst er det kanskje med tolkningene til den danske forfatteren Mette Winding Top. I en ny bok, «Den forkerte muhammedtegner» (talende nok kom den 1. april), presenterer forfatteren en oppskrift på hvordan det bør undervises i Muhammedkrisen – og hun henvender seg eksplisitt til lærere med mål om å påvirke de oppvoksende generasjoners oppfatning av krisen. I boka betviler Winding Top at bakgrunnen for Muhammedkrisen overhodet eksisterte, det eksisterte ingen selvsensur, ingen av tegnerne hadde «noe behov» for å tegne Muhammed og at det som provoserte mange muslimer ikke var tegningene, men krenkelsen av muslimer. Hun viser videre til at i 2016 var det 0,00000028 prosent risiko for å dø i et terrorangrep (et tall hun har fra terrorforsker Anja Dalgaard-Nielsen, men som Winding Top har misforstått). Winding Top konkluderer på denne bakgrunn med at det ikke er grunn til selvsensur, da terrortrusselen er «så godt som ikke-eksisterende. «Og skulle noen begynne å sensurere på grunn av frykt, kan de slutte igjen med ro i sjelen», skriver hun i samme slengen.
I et intervju med Berlingske utdyper hun:
– Den (terrortrusselen) er minimalt liten. I løpet av de 18 årene som har gått siden krisens begynnelse, har det vært ett angrep på Kurt Westergaard og et par andre har blitt avverget. Selvfølgelig er det forferdelig. Men de andre tegnerne har jo ikke vært utsatt for angrep.
( … )
Du skriver at man statistisk sett burde frykte sin ektefelle mer enn terrorister. Gjelder dette også Muhammed-tegnere?
– Ja, i forhold til statistikken vi har. Det er tross alt ingen Muhammed-tegnere som har blitt drept, men 12 danske kvinner blir drept av partnerne sine hvert år.
Franske Muhammed-tegnere er blitt drept i angrepet på Charlie Hebdo?
– Ja, men i sammenligning med kvinnedrap snakker jeg om Danmark. Ingen danske Muhammed-tegnere er blitt drept.
Det er så snudd på hodet, at man ikke vet hvor man skal starte.
Muslimsk press
Mye kan ha vært sagt om denne Winding Top og flere har da også rettet skarp kritikk av hennes «analyser» – ikke minst ut fra hennes grunnholdning om at skoleelever for alt i verden ikke må få den idé at islam utgjør en trussel for ytringsfriheten.
En av de som har reagert, er tegneren Thomas Thorhauge som blant annet skriver i en kronikk i Weekendavisen:
«Den forkerte muhammedtegner» vekker min ellers komfortabelt fortrengte bevissthet om at det fortsatt finnes mennesker som ser verden som Winding Top og Refn (tegneren Lars Refn, blant annet omtalt av oss her, red.). Nemlig som et sted hvor smil til verden kaster verdens smil tilbake, og hvor ytringsfriheten eksisterer så lenge man ikke sier visse ting som det faktisk ikke er noen grunn til å si, osv.
Thorhauge viser til at hvis en møter draps- og voldstrusler mot satiretegnere, forskere og lærere med en «du skjønte det nok»-mentalitet eller «du må ikke sparke nedover» – og så det lille, onde ordet «… men», da ender vi opp med en defekt kultur. «Ute av stand til å snakke, tegne og skrive om de ubehagelige sannheter eller uønskede statistikker. Og så står vi med en amputert publisering, som igjen fører til dårlige betingelser for samfunnsutvikling.»
Det er vel nettopp der mange vestlige land står i dag, og det er kanskje, i alle fall i Nord-Europa, fordi vi er så inderlig glad i å ha det hyggelig, ingenting må forstyrre «freden».
Ytringsfrihetens imageproblem er den ikke er et vidundermiddel som øyeblikkelig setter ens yndlingstema i et gunstig søkelys. Ytringsfrihet er konflikt, verdisammenstøt og argumenter. Det krever at vi blir oppdratt av foreldre og skolesystemet til å kunne tolerere kritikk. Ideer utvikles av motstand, ganske enkelt. Kritikk gjør oss til bedre og mer kompetente mennesker, selv om kritikk (og satire, som er to sider av samme sak) sjelden føles hyggelig, sier Thorhauge, og fortsetter:
Det er som om den virkelige verden ikke eksisterer i boken i det hele tatt. Vi skal bare bare arbeide frivillig i nærmiljøet og lage fredstegninger, så blir alt bra. Dessverre er nok noen av mine venner helt enige. Men den virkelige verden er dessverre mer dyster.
Han viser til at Samuel Paty ble myrdet. At en 16 år gammel fransk skolejente, Mila, fikk drapstrusler etter at hun kritiserte islam og Muhammad. Om læreren som viste frem Muhammedtegninger på British Batley Grammar School og ikke bare mistet jobben, men måtte også flykte. Og den såkalte koransaken på en skole i Wakefield der en mor instendig ba lokale religiøse ledere om nåde for ikke å angripe hennes sønn etter at han hadde skitnet til en koran i lek.
At det er et religiøst press på utdanningssystemet og lærere i en rekke land er virkeligheten. «Det er kamp der ute, og den krever intelligens, mot og ytringsfrihet», konkluderer Thorhauge.