Da Sveriges nye statsminister Ulf Kristersson (M) presenterte sin regjering, merket man seg grunntanken om at «mye var bedre før», med en borgerlig regjering som ønsker at Sverige skal bli mer likt hvordan det sosialdemokratiske folkhemmet var. Et slik tankegods er utvilsomt hentet fra Sverigedemokratarne (SD), som ble Sveriges største borgerlige parti, men som ikke er med i regjeringen.
En av de tingene som skal bidra til å gjøre Sverige til «Du gamla, du fria», som deres nasjonalsang heter, er en svensk kulturkanon. En slik kulturkanon har over tid vært lansert av SD, i et forsøk på å etablere en kollektiv nasjonal identitet. Men som vi har påpekt tidligere: Denne kulturkanonen burde sporenstreks omdøpes til verdikanonen, i alle fall hvis en ønsker å unngå alle de misforståtte debattene som vi har erfart både i Danmark og Norge.
For begrepet «kanon» (fra gresk) betyr rettesnor, regel eller forbilde, som skal fortelle oss noe om fortidens betydning for fremtiden. Men det kan synes som om mange, bevisst eller ubevisst, tolker kanon i et teologisk perspektiv, der kanon er en betegnelse på den avgrensede samlingen av skrifter som kirken anser som autorative.
Leker ingeniører
Kulturkritiker i svenske Expressen, Victor Malm, har under overskriften «Svensk kultur er dessverre gått i graven» skutt ned regjeringens planer om en kulturkanon. Han mener at en liste over sentrale verk og skikkelser i svensk kultur, som er planlagt å binde en splittet nasjon tettere sammen, er fullstendig meningsløst. «Kulturfellesskap er et godt, kanskje nødvendig, grunnlag for et velfungerende demokrati, men det er neppe et tema for politikere som liker å leke ingeniører», fastslår Malm. For i hans øyne kommer det aldri til å bli noe kulturelt fellesskap i Sverige. Skulle en kulturkanon fungere, så måtte flesteparten av befolkningen i Malms tolkning ta tilnærmet del i samme nyhet, omtrent samme media, holdt seg oppdatert på tilnærmet samme utstillinger, teateroppsetninger og bøker – altså «aktivt opptre som borgere i en offentlighet, ikke som solipsister (utledet av solipsisme, red.) i private kaninhull på internett».
At svensk kultur er gått i graven har jeg liten tro på, selv om kanskje de mest hippe urbane globetrotterne tror det. Men verre er det at mange av Sveriges politikere synes å tro at landet de er med å styre ikke har noen egen kultur. Vi glemmer aldri da Mona Sahlin (S) i 2004, som statsråd for integreringen, sto på talerstolen i moskeen til det svenske Kurdiske Rigsforbund, «respektfullt» ikledd slør, og hevdet følgende:
– Jag tror att det är lite som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana töntiga saker.
En skulle tro at svenske politikere 18 år etterpå hadde tatt lærdom av et slikt fjollete utsagn, men nei. Tidligere i år fikk daværende kultur- og demokratiminister Jeanette Gustafsdotter (S) om eventuell eksistens av «svensk kultur», der det aldri kom noe oppklarende svar. Bare de manglende svarene viser at mange har mistet bevisstheten om egen kultur, eller rettere sagt: samfunnets sentrale verdier.
Så er det heller ikke kulturmangfoldet eller friheten til å velge som skal avvikles, en kulturkanon er i min tolkning heller et svar på denne utviklingen. Det skyldes ikke minst den høye innvandringen, som selvsagt Malm ikke nevner med et ord. Da vi var homogene samfunn var det ingen som kom på ideen med en kulturkanon, behovet var rett og slett ikke tilstede. Så har selvsagt den enorme medieutviklingen og internett brakt hele verden til oss – og vi til den – tilnærmet i løpet av nanosekund, men det er noe helt annet når noe er fysisk tilstede og påvirker vår samfunnsutvikling direkte, på godt og vondt.
Trenger vi ikke da noe som samler oss? Slik som for eksempel barne-TV «i gamle dager» samlet oss klokken 18 hver dag? Eller at vi alle visste hvem mormor og de åtte ungene var, eller Albert Åberg for den saks skyld, og der Gro og Kåre ga oss like mye mening som svenske kjøttboller og kanelsnurrer. Det er metaforer for fenomer, de utgjør den felles referanserammen som vi mister mer og mer, og som gjør det nødvendig å etablere noe nytt.
Fellesskap og uenighet
I den svenske regjeringens og SDs samarbeidsavtale, den såkalte Tidö-avtalen, heter det at «Kultur og vår felles historie utgjør grunnlaget for vår kollektive identitet. Det skaper samhold og øker forståelsen av hverandre», et utsagn som mange reagerer på. «Det er en dypt ubehagelig formulering. Hvilken felles historie? Hvilken kollektiv identitet?»spør kulturredaktøren hos Aftonbladet, Karin Petterson. Hun vil nemlig ikke at Sverige skal være forent. «Samhold, dette forræderske og forførende ordet. Hvem vil vel ikke ha god stemning, være en del av et konfliktfritt fellesskap?» fortsetter Petterson.
Kulturredaktørens avvisning handler åpenbart først og fremst om innvandring, for «det faktum at innvandrere trekkes ut som vårt største samfunnsproblem, er en direkte ubehagelig tankekonstruksjon», skriver hun. Derfor forsvarer hun «konflikter og strid» som en kjerne til forandring og utvikling. Det er en rimelig spenstig tankegang, da konsensorienterte svenske medier – i særdeleshet Aftonbladet – ikke akkurat byr opp til heftige debatter, i alle fall ikke om innvandringens konsekvenser.
Samtidig har 35 svenske forfattere gått ut med et opprop mot en kulturkanon, eller det som omfatter en «statlig litterær kanon», da det vil være ødeleggende både for litteratur og ytringsfriheten. De reagerer blant annet på at staten skal utarbeide leselister for skolene, definert av «eksperter på oppdrag fra staten». De mener faktisk at det er første skritt på veien til en avskaffelse av demokratiet, intet mindre.
Likevel kan det virke som deres motstand er mer etablert av følgende: «at den litterære kanon kan komme til å bli benyttet i statsborgerskapstester bør gjøre det klart hva det egentlig handler om, for de som i det hele tatt har vært i tvil».
Hvis det er noe som har «gått i grava» i Sverige, så er det evnen til å forholde seg rasjonelt til innvandringspolitikken. Slik sett kan også motstanden tolkes som en avvisning av SD, som de sterkeste fortalerne for en kulturkanon. For hvis SD skal ha en sentral rolle her, hva kan man da forvente seg? kan det være at mange tenker.
Den svenske venstresiden, kulturarbeidere av ulike slag og mediefolk bidrar til å dra eget land ut i tilintetgjørelsen. De vil et Sverige som skal være alt og dermed ender opp i ingenting – men sannsynligvis med mer konflikter og strid, som neppe kommer landet til gode. For ingenting krever vel mer fellesskap enn nettopp uenighet.