Teorien om terrorister som «ensomme ulver», gjerne med psykiatri i bagasjen, er et slags bedøvende mantra i omtale av terrorhandlinger. Hvor «ensomme» islamske terrorister i realiteten er, har likevel gang på gang vist seg å ende opp med svaret «ikke i det hele tatt». De tilhører et miljø som ikke vil angi dem, og som deler terroristenes hat mot vårt levesett. Det er liten grunn til å anta at det forholder seg annerledes i miljøet til terrorsiktede Zaniar Matapour.
Det er Aftenposten som omtaler politiets forsøk på å snakke med personer i Matapours omgangskrets i saken 12 uker etter Oslo-skytingen nekter Matapour fortsatt å snakke med politiet: – Det handler om tillit.
Den norsk-iranske 43-åringen er heller ikke alene om å ikke ville snakke med politiet. I ukevis har også flere personer i siktedes omgangskrets ikke villet la seg avhøre. Ifølge politiet er det flere personer de ønsker å avhøre, men som av ulike grunner har nektet å avgi forklaring.
I samme sak framkommer det som kanskje er mer oppsiktsvekkende enn at «omlandet» ikke ønsker å snakke med politiet. Politiet har så langt slått seg til ro med at omgangskretsen til Matapour ikke vil si noe. Til tross for at politiet i sommer gikk ut med informasjon om at det kunne bli aktuelt å innkalle personer i denne omgangskretsen til rettslige avhør, har dette ikke blitt gjort.
Det betyr at de kan kalles inn til tingretten og har plikt til å forklare seg der. Det er så langt ikke gjort, ifølge politiet.
Selv om Matapour ikke vil forklarer seg, har politiet etterforsket om det har vært noen utvikling i væremåten hans eller politisk ståsted i tiden før angrepet.
At politiet ikke har innkalt omgangskretsen til rettslige avhør er interessant, ikke minst fordi denne omgangskretsen består av blant annet Arfan Bhatti.
Islamister? -Ingen bekymring
PST var kjent med at Matapour pleiet omgang med islamisten Arfan Bhatti lenge før Matapour, men anså ikke det som spesielt farlig. VG intervjuet PST-sjef Roger Berg i etterkant av terrorhandlingene.
– Vi hadde ikke noen bekymring om at denne personen skulle begå det han gjorde i går. Snarere tvert imot, sier fungerende PST-sjef Roger Berg til VG.
Han legger til:
– Vi hadde en samtale med ham, hvor vi vurderte voldsintensjonen. Sånn sett kan man si i ettertid at vi kanskje vurderte feil.
Vurderte feil? Ja, det må man trygt kunne fastslå. PST hadde hatt kontakt med Matapour siden 2015, og i et annet intervju med VG uttalte PST-sjefen følgende:
– PST har hatt kjennskap til gjerningspersonen tilbake til 2015, med bekymring om at han da ble radikalisert og inngikk i et ekstremt islamistisk kontaktnettverk i Norge, sier PST-sjefen.
De vil ikke spesifisere hvilke nettverk dette er, men PST-sjefen sier til VG at mannen har «sympatisert med ISIL». Det er altså terrorgruppen som også kalles IS, som har operert i blant annet Syria og Irak.
Den påfallende bekymringsfrie tonen om islamister er ikke unik for norsk politi, men den handler ikke nødvendigvis om at politiet ikke bryr seg om potensielle terrorister. Snarere er det vanskelig å vite hvilke personer i disse miljøene man skal bruke ressurser på å holde under oppsyn, for det er ikke få av dem. Tilsvarende har man sett i etterkant av en rekke islamske terrorangrep på europeisk jord.
Kjent for myndighetene
Som noen få – av mange – eksempler, kan vi nevne følgende fra saken Hørt den før?:
Manchester 22. mai 2017: 23 drept og over 250 skadet da gjerningsmannen, den 22 år gamle, britisk-libyske Salman Abedi, utløste en hjemmelaget spikerbombe på en konsert hvor det var store mengder barn. Abedi hadde flere ganger reist til Libya og muligens også Syria, hvor han sannsynligvis mottok terrortrening. Han var kjent som radikalisert av britisk og utenlandsk etterretning fra før. Hans egen mor skal ha tipset myndighetene om sønnen. Både faren, som er tilhenger av radikal islam og kjempet med al-Qaida-assosierte grupper i opprøret mot Gaddafi, og brødrene ble pågrepet i forbindelse med terrorangrepet.
Stockholm 7. april 2017: 5 drepte og titalls skadde i et såkalt lastebil-angrep. Gjerningsmannen var den avviste, men ikke utsendte, asylsøkeren Rakhmat Akilov fra Uzbekistan. Det svenske sikkerhetspolitiet mottok informasjon om Akilov i 2016, men lyktes ikke i å følge den opp og skal ha bedømt ham som en «marginal figur» i utkanten av ekstremisgrupper.
Berlin, 19. desember 2016: 12 drepte og 48 skadet da en islamist kapret en semitrailer og meide ned besøkende på et tradisjonelt julemarked i Berlin. Den avviste asylsøkeren Anis Amri, med lang kriminell løpebane og vurdert av tysk etterretningstjeneste som en trussel mot landets sikkerhet, ble skutt og drept av italiensk politi på flukt fra Tyskland.
Normandie, 26. juli 2016: 1 drept. Adel Kermiche og Abdel Malik Petitjean stormet en kirke under messe og skar over strupen på presten Jacques Hamel mens de ropte «Allahu Akbar». Begge var på politiets radar fordi de hadde forsøkt å ta seg til Syria. Kermiche ble dømt til fengsel for forholdet, men ble løslatt tidligere og hadde attpåtil på seg en elektronisk fotlenke da han deltok i terrorangrepet på kirken i Normandie.
I samme sak påpekte vi følgende: «Ansvaret ligger utelukkende på den politiske ledelsen. Vestlige lands sikkerhetstjenester er dyktige og har så langt klart å holde god nok oversikt i en situasjon som blir verre og verre til at de har lykkes med å avverge utallige terrorangrep. De – blant dem Sveriges Säpo – har imidlertid varslet om at antall sikkerhetstrusler begynner å bli så høyt at de ikke lenger har mannskap eller ressurser nok til å holde følge med utviklingen og ikke minst: overvåke alle som bør overvåkes. Ifølge fransk sikkerhetspoliti kreves det 30 personer for å ha full kontroll på én mistenkt, hvilket forteller noe om hvor ressurskrevende – både menneskelig og materielt – jobben deres er.»
Norske myndigheter var da også kjent med Zaniar Matapour i en årrekke.
42-åringen har flere domfellelser bak seg, blant annet for et narkotikaforhold og besittelse av kniv. Ifølge Aftenposten har han også en dom for legemsbeskadigelse og er tidligere blitt siktet for drapsforsøk, men saken ble henlagt av politiet.
Mer vesentlig er det at han har vært kjent for PST siden 2015, og at sikkerhetstjenesten hadde møte med ham senest i mai, i forbindelse med kontakten med islamisten Arfan Bhatti.
Taust miljø
At miljøet rundt Matapour er taust, er dessverre også som forventet. Tankene går til terrorangrepet i i Brussel den 22. mars 2016. Angrepet besto i samordnede eksplosjoner ved Brussel lufthavn og Brussels metro ved metrostasjonen Maalbeek nær Europaparlamentet i Espace Léopold. Den antatte hovedmannen Salah Abdeslam – som hele Europas politi- og sikkerhetsstyrker var på utkikk etter – skjulte seg i den uroplagede, innvandrertette bydelen Molenbeek i Brussel i hele fire måneder før han ble pågrepet.
Ettersom Abdeslam er født og oppvokst i området, hersker det liten tvil om at flere i bydelen må ha visst både hvem og hvor han var uten å melde fra til myndighetene. Han har med andre ord hatt et sympatiserende omland som var villige til å skjule ham, til tross for at de må å ha visst hva han hadde gjort, internasjonalt etterlyst som han var.
Opprørspoliti måtte da også utkommanderes i forbindelse med pågripelsen, da en stor gruppe unge menn gikk til angrep på politiet med fyrverkeri og flasker mens de erklærte sin støtte til «helten».
Flere terrorforskere påpeker at slike parallellsamfunn i samfunnet utgjør en stadig økende sikkerhetstrussel fordi de nærer holdninger og forestillinger som gjør det enklere å radikalisere unge mennesker, de underminerer rettsstaten fordi myndighetene har vanskeligheter med å opprettholde lov og orden i de aktuelle områdene og fordi autoritetene i parallellsamfunnene er familieoverhoder og imamer som bekjenner seg til verdier som er i strid med fundamentale demokratiske rettigheter som frihet og likhet, kommenterte vi den gang.
Nettopp de aller næreste og deres holdninger og antidemokratiske verdisett er vesentlig for å forstå både terrorvilje og taushet, og at framtidig terror ikke utelukkende vil begås av folk i 40-årene, slik som Matapour. PST vurderer det «meget sannsynlig» at vi vil oppdage flere mindreårige som er involvert i terror eller terrorrelaterte handlinger de neste årene. 88 prosent av terror-barna er radikalisert av foreldre eller søsken, oppsummerte PST i sin rapport i fjor. Det tilsier at miljøene er store og at det bak manglende vilje til å uttale seg ligger en lojalitet til gjerningsmannen og de handlingene som er begått.
I november 2015 ble dødelige terrorangrep rettet mot konsertlokalet Bataclan, flere restauranter og stadionanlegget Stade de France i Paris. Fransk politi arresterte seks av terroristenes familiemedlemmer – i fjor. De gikk fri i over fem år, samtidig som de visste om terrorplanene og finansierte dem.
Spørsmålet nå er ikke om noen visste om eller sympatiserer med Zaniar Matapours dobbelthenrettelse av mennesker som feiret frihetsverdier, spørsmålet er hvor mange de er, hvor mye de visste og hvilken trussel dette miljøet utgjør i framtiden.