Den siste månedens voldelige opptøyer i Norge og Sverige grunnet koranbrenning (Rasmus Paludan) og Sians mønstringer mot islam flere steder i Norge, burde skape en politisk bråoppvåkning. Det har vært så «enkelt» for politisk ledelse å tenke i vestlige baner: få kvinner kvotert inn i styrer og stell, og man får en mykere, mer feminin samfunnsordning. En kjønnsbalanse i maktens korridorer vil føre samfunnet inn på bedre veier.
Ja, det har noe for seg, selvsagt. Men spørsmålet er ikke minst hvilke kvinner man får inn i maktens korridorer.
– Det er helt sykt
Den svenske juristen i aktoratet knyttet til voldsopptøyene i ulike svenske byer, Eva Nemec Nordh, sier det på følgende måte etter at hun så bildematerial fra opptøyene i landet:
– Det var skummelt å se flere mødre med små barn stå og kaste stein mot politiet. Bilder fra innsiden av politibussene ser ut til å ha filmet en krigssone, det er helt forferdelig å forestille seg hvilket enormt hat og vold politiet har møtt, mye verre enn jeg hadde trodd. Jeg kan ikke beskrive det på annen måte enn at det er helt sykt.
Ja, det er rimelig sykt, mildt sagt, med mødre og deres små barn som kaster stein mot politiet.
Et siste eksempel fra Sverige er en muslimsk kvinne i Malmø som ønsker å lage kebabkjøtt at Rasmus Paludan.
Facebook-kontoen «Nadia Hassan» skriver « … din drittsekk, du vil snart få hevn fra den rette hånden. Islam er den eneste rette religionen og skal være det, foran øynene dine ser vi hvordan vi blir flere og flere. Hvis du er en mann kan du komme til Malmö. Vi vil grille deg som kebabkjøtt».
På en rekk videoer fra Sverige og Norge har vi sett hvordan kvinner og barn ned i femårsalderen er med på volden mot politiet og demonstrerer mot koranbrenning ved å gå løs på politiet.
Mangel på realisme
Det er nettopp dette som leder tankene til Hurdalsplattformen, som viser hvilke krav Regjeringen Støre skal stille til muslimske (og alle andre) trossamfunn:
Stille krav om at de administrative organene som forvalter offentlige tilskudd på vegne av trossamfunn, er demokratisk valgte og har minst 40 prosent representasjon av hvert kjønn.
Regjeringen Støre må ha et flertall på Stortinget for å kunne realisere ideen. Vi vil anta det er en smal sak, da SV og Rødt nok vil stille seg bak, muligens også Høyre.
Utgangspunktet er velment, men det oser av naivitet fordi man ikke ser kulturforskjellene og den himmelropende forskjellen mellom islam og kristendommen. I islams kjerne er volden, det har 1400 år lang historie vist oss, i kjernen er erobringsviljen og derav nedkjempelse av ethvert konkurrerende livssyn. Dette reflekteres både i islams tekster og hendelser helt inn i våre dager, enten det er volden i gatene, terror i Europa, og våre ulike etterretningstjenesters bekymringer.
Volden tilsløres av forskere, sier forsker
Forskeren Tina Magaard har lagt mange kloke ord på bordet om islam og vold. Hun har blant annet en ph.d. fra Sorbonne i tekstanalyse og interkulturell kommunikasjon. I tre år studerte Magaard ti religioners grunntekster. Hun konkluderte med at det i Koranen er «hundrevis av oppfordringer til kamp mot annerledes troende». Magaard sier videre at «tekstene i islam adskiller seg klart fra de øvrige religioners tekster ved i høyere grad å oppfordre til vold og aggresjon overfor annerledes troende. Det finnes også direkte oppfordringer til terror. Dette har lenge vært et tabu i islamforskningen, men det er et faktum som man er nødt til å forholde seg til».
Under Muhammedkrisen i 2006 var Magaard en av de få islamforskere i Danmark som «talte mot konsensus blant danske islamforskere, som nesten samstemte hevdet at terror har ingenting eller svært lite med islams sentrale dogmer og hellige skrifter å gjøre». Ti år senere, i 2015, var Magaard igjen på banen og påpekte hvor omfattende voldspassasjene i islams tekster er, og «hvor meget de kretser om en dem-og-oss-logikk, der vantro og frafalne karakteriseres som urene, råtne, kriminelle, hykleriske og farlige.
Det var også påfallende i hvor stor grad disse tekster stilte krav til leseren om å bekjempe de vantro, både med ordet og med sverdet. I mange passasjer spiller Muhammed en sentral rolle som han som oppfordrer til bruk av vold, hva enten det dreier seg om steininger, halshugginger, krigshandlinger eller henrettelse av kritikere og diktere». Dette skrev Magaard i kjølvannet av terroren som rammet Paris i januar og København i februar 2015.
Magaard fortsatte slik:
«Å tilsløre de religiøse påbud og regler som finnes i Koranen og hadithene, er uredelig. Og nei, de forklarer ikke alt, men de er en viktig del av den virkeligheten som det er akademikernes oppgave å forstå og formidle, og derfor blir man nødt til å ta dem med.»
De muslimske samme feministene er uønsket
Vi har nok av eksempler fra Norge siste årene på grov ekstremisme blant kvinnelige muslimer, som IS-terroristen Aisha Shezadi Kausar, som den IS-dømte kvinnen, Sumaira Ghafoor, som «Bærumssøstrene» som også antakelig fremdeles befinner seg i fangeleir hos kurdere i Syria, som den dømte somaliske kvinnen fra Vestlandet, som var den første IS-kvinnen som ble dømt i Norge.
Det hadde derfor vært interessant å vite hvilken type muslimske kvinner Ap og resten av regjeringen ser for seg som passende i moskéstyrene. Tror man at det blir sekulære muslimer uten hijab, muslimer som vil lukke all voldslitteraturen i islams tre hellige tekstsamlinger?
Det ville i så fall være like naivt som å tro at hadde de ledende nazistene under Hitler blitt byttet ut med kvinner, ville vi fått en annen nazisme, det samme gjelder for kommunismen under Stalin. Man overser også Stockholm-syndromet: Det er nok av kvinner som er mer enn villige til å underkaste seg islams kvinneundertrykkende regimé, akkurat som store deler av den norske kvinnelige overklassen på 1800-tallet var motstander av sin samtids kvinneforkjempere, som den mest berømte Camilla Collett. Hun ble først tatt inn i varmen i 1888, over 30 år etter sin revolusjonerende bok, Amtmannens døtre, som var et ramsalt oppgjør med arrangerte ekteskap blant de fornemme.
Mine tanker går til ledende pakistanske, muslimske feminister gjennom årene som jeg har møtt. Ja, de ville ha vært en sann gave til en sekularisering og humaniserende effekt på islam, men de ville aldri blitt foretrukket som medlemmer av moskéstyrer her til lands. De ville bli sett på som vestliggjort og dermed frafallen, akkurat slik de defineres av de lærde mennene i landet.
Får vi en oppvåkning?
Ikke overraskende stiller Islamsk Råd seg negativ til kvotering av kvinner inn i moskéstyrene.
– Hensikten med kravet er god, sier informasjonsansvarlig Mustafa Mahmood i Islamsk Råd Norge.
Han mener det er viktig at trossamfunnene har et styre som gjenspeiler medlemsmassen. Men han mener et krav er uheldig.
– Dette kan føre til at moskéene blir tvunget til noe de nødvendigvis ikke har kontroll over, sier Mahmood.
Han viser til at det er vanskelig for enkelte moskéer å rekruttere kvinner til styrene fordi det er frivillige verv.
Årsaker kan være fulltidsjobb, familie eller andre hobbyer og interesser.
– Det er heller ikke sikkert at det er mulig med tanke på medlemsmassen i enkelte moskeer hvor det er overvekt av menn.
At argumentet om overvekt menn i moskeenes medlemsmasse skulle holde vann, stiller vi oss kritiske til. Det er klassisk at hele storfamilier, barn inkludert, er meldt inn i samme moské, noe som også styrker moskeenes økonomi gjennom statlige overføringer per medlem.
Uansett, la oss håpe at moskeene pålegges en kvinneandel på 40 prosent. Det vil kunne gi vår politiske ledelse en oppvåkning når de eventuelt ser at det ideologiske resultatet som de ønsker seg uteblir.
(Illustrasjonsfoto: montasje HRS)