Sumaira Ghafoor er ikke en kvinne du lett får sympati med. Født i Pakistan i 1990, kom til Norge i 1995, norsk statsborger i 2003, aktiv i Islam Net fra 2011, men meldte overgang til Profetens Ummah i 2012. Muligens var ikke Islam Net og Fahad Qureshi radikale nok.
Bortsett fra at Islam Net nettopp har kjøpt en skytebane i Oslo som man kan lure på hvorfor de trenger, så er dette i bunn og grunn «bare» en studentorganisasjon. Dog med et avskyelig budskap – innføring av sharia. Annerledes med Profetens Ummah – det er der de militante islamistene trives. Det var der Sumaira Ghafoor traff Bastian Vasquez som hun i 2013 giftet seg med gjennom Whatsapp, etter at Vasquez hadde reist til Syria for å bli fremmedkriger – først i Nusrafronten, senere i IS.
I februar 2013 reiste hun til Tyrkia og ble møtt av Vasquez som tok henne over grensen til Syria, der hun ble til januar 2020 da regjeringen Solberg – etter press fra sine regjeringskollegaer fra V og KrF, men til høylytte protester fra Frp – besluttet å bruke et ukjent beløp på å sende en delegasjon til Syria for å hente henne «hjem» sammen med sitt «antatt syke» barn. Hvoretter Frp trakk seg fra videre regjeringsdeltagelse.
Mild straff?
Oslo tingrett behandlet saken mot Sumaira Ghasoor i tidsrommet 1. til 24. mars i år, og dommen foreligger nå. Aktor nedla påstand om 4 års ubetinget fengsel for deltagelse i en terrororganisasjon, med fradrag for 402 dager i varetekt. Forsvareren, advokat Nils Christian Nordhus, nedla ikke overraskende påstand om full frifinnelse.
Retten falt ned på 3,5 års fengsel. Tiden i varetekt kommer da i fradrag. Dersom hun oppfører seg pent i fengselet og blir prøveløslatt etter å ha sonet 2/3-dels straff, blir hun en fri kvinne etter 1,5 års soning.
Mange vil mene at dette er en mild straff. Jeg har tidligere skrevet om de dilemmaer saken reiser, det er tross alt første gangen noen dømmes for å ha deltatt i en terrororganisasjon, i alle fall slik hun hevder, kun ved å ha vært hjemmeværende kone og mor.
Hun var ikke tiltalt for selv å ha vært terrorist, noe slikt hadde uansett vært vanskelig å bevise. Det er nettopp derfor vi – i motsetning til Sverige – har en bestemmelse i straffeloven som sier at deltagelse i en terrororganisasjon er tilstrekkelig til å bli straffet. Og det skal ikke mye til for å anses for å ha deltatt.
Straffbart barnepass
Når det gjelder selve skyldspørsmålet, det vil si om det å passe mann og barn i et IS-kontrollert område er å anse som straffbar deltagelse i en terrororganisasjon, sier retten følgende:
For retten er det sentralt at tiltalte reiste av egen fri vilje til Syria i februar 2013. Hun hadde et oppriktig ønske om å reise til Syria og i politiavhør av 19. januar 2020 har hun forklart at reisen til Syria i februar 2013 skjedde dels på grunn av at tiltalte ønsket å gi sitt bidrag til «hellig krig». Hun ble heller ikke utsatt for tvang i forbindelse med reisen, og tiltalte var også klar over at hun ville få en annen og strengere hverdag i Syria enn det hun hadde hjemme i Norge. Tiltalte var videre klar over at hun skulle være hjemmeværende kone og mor. At kvinner hadde få eller ingen rettigheter i Syria, var hun også kjent med før hun reiste til Syria. Hun var også klar over at en reise ut av Syria ville avhenge av et samtykke fra Bastian Vasquez.
Retten anser det dessuten straffeskjerpende at hun har vært i Syria i nærmere seks år og ser av allmennpreventive grunner helt bort fra at hun sa at grunnen var at hun ikke fikk lov til å reise.
I straffeskjerpende retning må det ellers vektlegges at tiltalte var deltaker i ISIL i nærmere seks år. Det er den første perioden fra juni 2013 til april 2015 som veier tyngst ved straffutmålingen. Det var i denne perioden at hun ville gi sitt bidrag til «hellig krig» og hun sluttet seg også til ISIL i denne perioden. Det er på det rene at tiltalte gjorde et reelt forsøk på å reise ut av Syria i januar 2014. Da dette ikke førte frem, innfant hun seg med at hun måtte være i Syria, jf. flere chattemeldinger med familiemedlemmer i Norge i tiden etter sommeren 2014. Selv om tiltaltes forsett nok har variert i styrke i tiltaleperioden, er det på bakgrunn av den samlede bevisførsel ikke tvilsomt at tiltalte har stått for et aktivt og kvalifisert bidrag til opprettholdelsen av terrororganisasjonen i den perioden hun var i Syria.
Her sier Oslo tingrett rett ut at å være «husmor» er tilstrekkelig får å ha «deltatt» i en terrororganisasjon. Dette har betydning for senere saker som garantert vil komme, og der det er nettopp dette som hevdes fra kvinner som fremdeles befinner seg i leirene i Syria: De var bare husmødre.
Rettens konklusjon – bordet fanger
Etter dette konkluderer retten som følger:
Ut fra de restriktive uttalelsene i nyere forarbeider, (…) er det lite rom for innskrenkende tolking av terrorbestemmelsene i straffeloven. Handlinger som støtter og bidrar til opprettholdelse av en terrororganisasjon må under enhver omstendighet anses som utilbørlige. Skulle retten komme til at det var berettiget for tiltalte å fortsette deltakelsen fordi det ikke var mulig for tiltalte å bryte med ISIL, ville dette også begrense rekkevidden av straffebestemmelsen.
Med andre ord – har du dratt dit frivillig, så nytter det ikke å angre i ettertid. Av det følger logisk at det ikke har betydning at hun ikke får fradrag i straffen fordi hennes «ektemann» Bastian Vasquez skal ha nektet henne å dra.
Som nevnt ovenfor veier de allmennpreventive hensyn tungt i denne saken. Sett hen til sakens alvor kan det ikke være rom for å redusere straffen fordi tiltalte via sin far gjorde et reelt forsøk på å reise ut av Syria i 2014.
Betydning for senere saker
Uansett straffens lengde, det som er viktig er at Oslo tingrett har slått fast at rollene som kone og mor i kalifatet er tilstrekkelig for å anses å ha deltatt i IS. Dette vil ha betydning for senere tilsvarende saker som garantert vil komme. Men det er mulig at lysten til å reise til Norge for andre gjenværende kvinner i Syria eller Irak, har avtatt etter denne dommen. Kanskje særlig når det er straffefritt å reise til Sverige.
Men det vi enda ikke vet noe om, er om hun er fratatt omsorgsretten for sine barn. Det kunne i så fall hatt en langt mer preventiv effekt enn et opphold på Bretvedt kvinnefengsel.
Forsvareren har allerede anket dommen til lagmannsretten, og saken kommer da opp på nytt om ett års tid. Og siden dette er en prinsipiell sak, er det ikke utenkelig at saken til slutt havner i Høyesterett.
I mellomtiden er kanskje mor og «antatt sykt» barn lykkelig gjenforent hos hennes foreldre et sted i Oslo.
Og for de som måtte lure på hvorfor i all verden hun ikke fremdeles befinner seg i varetekt på Bretvedt, så ligger svaret i reglene for når varetektsfengsling kan benyttes. Varetekt kan bare besluttes av retten når det enten foreligger rømningsfare, fare for bevisforspillelse eller gjentagelsesfare. Og det er det vel neppe i denne saken.
Så ikke vær overrasket om det dukker opp en IS-kvinne på nærmeste Kiwi – det kan ta en stund før hun blir innkalt til soning. Hvis ikke lagmannsretten eller Høyesterett mener noe annet.