Politikk

Raja-skandalen åpner for full gjennomgang av alle organisasjonene

Organisasjonen Født Fri har hatt en uansvarlig pengebruk, dokumenterer Ernst og Young. Nå bør myndighetene ettergå alle organisasjoner innen integreringsfeltet. I tillegg bør politikken på feltet legges om, slik at ikke enkeltpolitikere som en Abid Raja kan leke seg med skattebetalernes penger og skape en skandale som Født Fri-saken er.

Det begynte med såkalte varslere, som gikk til IMDi med anklager mot Shabana Rehman, som er daglig leder av Født Fri, om kritikkverdige arbeidsforhold og uansvarlig pengebruk. IMDi ga Ernst og Young (EY) i oppdrag å granske stiftelsen, og resultatet ble lagt på bordet i går: Alle videre midler til Født Fri stanses for dette året, og stiftelsen anbefales fjernet fra neste års statsbudsjett.

EY fikk dette oppdraget konkret:

«IMDi har bedt EY om bistand til å foreta en uavhengig undersøkelse, herunder en regnskapsgjennomgang for å kartlegge hvorvidt de fremsatte påstander om kritikkverdige forhold har funnet sted.  IMDi (og Riksrevisjonen) har adgang til å iverksette kontroll med at midlene benyttes etter forutsetningene … .»

Svimlende kredittkortbruk

EY har avslørt en ekstremt høy og illegitim pengebruk, og der blant annet Rehman har tilgodesett egen familie ved kjøp av deres tjenester. I tillegg har eksempelvis Rehman aktivt blandet inn eget LTD-firma, registrert i England, Wanted Production Norway, i pengebruken til stiftelsen.

Rapporten, se lenke over, er knusende. La oss gi et konkret eksempel: I perioden 1. januar 2018 til medio 2020, ble det foretatt 3.628 banktransaksjoner. Av disse er 2.568 transaksjoner gjort ved bruk av stiftelsens kredittkort (bedriftskort). Rapporten forteller at denne kredittkortbruken står Rehman «i hovedsak» bak, og det er handlet varer og tjenester for til sammen 2.420.000 kroner.

2,5 år = 913 dager. Dette betyr at kredittkortet er trukket i snitt 2,8 ganger per dag, hverdag som helligdag eller ferie. Forbruket ved bruk av kredittkort per dag i perioden er på 2.650 kroner.

Men la dette ligge. La oss se på det overordnede.

Raja inn i manesjen

For det er det overordnede som er det viktige nå politisk. Spol tilbake til budsjettforhandlingen i 2017 mellom H, FrP, KrF og Venstre. Venstres budsjettforhandler heter Abid Raja, og Raja får en idé, og hele ideen handler om å peke nese til FrP. Han kontakter Rehman, og ber henne og et par andre profilerte innvandrerkvinner, om møte på Stortinget. Ideen hans er at disse skal starte en stiftelse til bekjempelse av æreskontroll (vel, hvordan en stiftelse skal klare det, er i seg selv utopi, for det gjør man ved realpolitiske grep). Rehman beskrev Rajas initiativ slik:

«Venstre utfordret oss til å danne en stiftelse, som kunne samle kampen mot negativ sosial kontroll og skamvolden. De stoppet ikke der, de gikk også langt i å love oss økonomisk støtte i dette arbeidet.»

Og støtten kom, fem millioner kroner for budsjettåret 2018. Det hele var fra Venstres side, med støtte fra KrF, et «kompromiss» for at HRS ikke skulle fratas beløpet vi var innstilt med på 1.8 millioner kroner, samme beløp som årene før.

Altså: FrPs ønske om å videreføre oss på budsjettet ble møtt med et mottkrav fra Raja og co: Da skal Født Fri ha fem millioner kroner.

Neste år skjedde dette: HRS ble fratatt 0.5 millioner kroner i innstillingen til budsjettet. Da var Raja igjen på banen: Ok, jeg holder meg for nesen: HRS kan slippe kuttet dersom jeg får 16,9 millioner kroner til å fordele til dem jeg liker på denne integreringsposten.

Raja fikk det som han ville. 16,9 millioner som kompenasjon for ikke å kutte 0,5 millioner fra HRSs budsjett. Og slik fordelte han og Venstre de ekstra skattekronene:

  • Mirasenteret 1,1 millioner
  • Født Fri 1,0 millioner
  • Minotenk 1,0 millioner
  • Melahuset 2,0 millioner
  • Fargespill Bergen 1,0 millioner
  • Antirasistisk senter 2,9 millioner
  • LIM 1,3 millioner
  • OMOD 2 millioner
  • 0,6 millioner Ican
  • 2,0 millioner Leger mot atomvåpen
  • Fredsrådet 2, 0 millioner

Hva har de bidratt med?

De som har fulgt HRS gjennom årene, vet at vi i lang tid har tatt til orde for å legge ned hele denne «integreringsposten», eventuelt å legge den radikalt om, slik at disse NGO-ene (Non Govermental Organistation) fremstår nettopp som noe mer frivillig basert enn i dag, da de er fullfinansiert av staten.

Merk så, dette forslaget inkluderer også oss. Vi har foreslått dette i over et tiår. For HRS var inntil i fjor på denne «integreringsposten» på statsbudsjettet, da ble vi flyttet til Justisdepartementet, angivelig fordi vi ikke driver med integrering, men med innvandring (sic!). Sannheten er vel heller at Solberg-regjeringen, med ønske om Venstre inn i regjering, måtte påse at vi havnet under en FrP- eller Høyre-statsråd.

Vi vet at mange aktører har levd særdeles godt av de statlige bevilgningene gjennom årene. Man hva har de levert? Har vi fått en bedre integrering i Norge grunnet arbeidet til organisasjoner som Antirasistsisk senter, Minotenk, Mirasenteret, OMOD med flere? Hva konkret har de bidratt med som har bedret integreringen? Mirasenteret, som jobber opp først og fremst mot pakistanske kvinner, har senterets aktiviteter ført til en bedre yrkesdelkateksle blant disse kvinnene? Ikke hvis vi skal tro SSBs statistikker, for etter et halvt århundre i Norge ligger de pakistanske kvinnene på bunnivå. Kun 19 prosent av dem arbeider 30 timer eller mer per uke. 

Vi har mang en gang tatt oss i å tenke høyt dette: Uten Mirasenteret ville denne prosenten vært enda lavere, liksom? Er det slik politikerne tenker?

Så merker nok de fleste seg at det er én organisasjon på denne posten som ikke er innvandringsliberal. HRS har stått støtt som kritiker av rådende innvandrings- og integreringspolitikk, og vi har endog tillatt oss å kritisere islam. At mange politikere ikke liker vårt problematiserende ståsted er fullt forståelig, for det er jo, gudhjelpe, de som må stå politisk ansvarlig for de problemene vi trekker opp. Men hvorfor journalister, kommentatorer og redaktører havner i denne politiske grøftekanten ved å gang på gang foreslå kutt av statsstøtten vår, det må de nesten svare på selv.

Ny ordning

Vi kjenner konkret til fusk innen organisasjonslivet. Som eksempelvis at en leder av en sentral organisasjon har vært på lange opphold til opprinnelseslandet hvert eneste år. Reiseregningen ble skrevet ved retur, der denne lederen ga seg selv full inndekning på statens satser (hotell og kost) – for hver eneste dag lederen befant seg i opprinnelseslandet. Regnskapsfører reagerte, fordi det fulgte aldri med en eneste kvittering for hotell eller annet. Ikke underlig, konkluderte regnskapsfører. Vedkommende bor hos familien sin og er på ferie. Regnskapsføreren sa derfor fra seg oppdraget med å ha ansvar for budsjettet til organisasjonen.

Vi er dessverre overbevist om at jukset med disse statlige midlene er omfattende, ikke minst fordi vi knapt aldri ser at det leveres noe som helst faglig. Om nettsider som er så godt som døde, om organisasjonsleder som studerer på fulltid «ved siden av», om lange utenlandsopphold.

Pengene som deles ut til integrering fremstår som at politikerne prøver å kjøpe seg frie. Ved rundhåndet å dele ut 30 – 40 millioner kroner årlig bare fra denne budsjettposten, viser de at «de gjør noe» – eller «de gjør mye» og «de gjør sitt aller beste» for å lykkes med integreringen. I tillegg kan det ikke være riktig at politikerne deler ut penger etter eget forgodtbefinnende, uten at midlene kan søkes på av alle, en ordning den korrupsjonsbefengte Audun Lysbakken innførte i 2012. 

Denne ordningen som Lysbakken innførte var skreddersydd for å ta midler fra HRS. Mediene visste at det han gjorde var langt utenfor de politiske spillereglene, med siden den rød-grønne regjeringen hadde flertall så durte de bare på. Og gammelmediene var helt tause om den ordningen de nå kritiserer nord og ned. For det er helt riktig som Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm sier: Shabana Rehmans pengebruk er Abid Rajas problem. 

Politisk ukultur

Å skulle håndtere et budsjett på fem millioner, som dertil ble økt til seks millioner året etter dette, er krevende. Det fordrer i tillegg til redelighet, også evner til å forvalte pengene etter intensjonene med midlene. Født Fri ser åpenbart ut til å ha feilet på begge punkt.

Slettholm har også rett når han poengterer at støtten til Født Fri er et godt eksempel på en politisk ukultur i Norge som kalles «tilskudd», og at Født Fri ikke fikk penger fordi de var vurdert som best, men fordi Raja og Trine Skei Grande ønsket å gi dem penger. Da er veien kort til at det er politiske bindinger som kan bli avgjørende for organisasjonene. Og politiske meninger, som Slettholm glemte å nevne.

Så da peker vi igjen tilbake på Lysbakken, les og forstå hva han gjorde i 2012 (lenken over), for Abid Raja har gjort sin Lysbakken-hjemmelekse. Og nå får de smake sin egen medisin.

Men så roter Slettholm seg ned igjen i sin politiske grøft, for å si noe om – diddelbum! – HRS.

«Opprinnelig fikk også Human Rights Service (HRS) støtte etter den samme lukkede ordningen. Så sa fagetaten Imdi fra om at de ikke møtte kriteriene for å anses som nasjonalt ressursmiljø på integreringsfeltet.»

Siden gammelmediene er så utrettelig opptatt av HRS, så kunne det kanskje være en idé å finne ut av det de konspirerer om. Nei, det var ikke «fagetaten Imdi» som mente dette eller hint om HRS, det var en eks-NOAS fyr i Imdi som lekte politiker. Poenget var at vi er «fremmedfiendtlig og muslimfiendtelige». Det må da være en smule enkelt å kontakte IMDi-direktøren å finne ut av dette? Nei, vent litt, det vil jo ødelegge den «gode» historien.

Det vi nå trenger er voksne i politikken som tar et krafttak og rydder opp. Men tør de? Tør de kreve en full granskning av alle innen dette feltet – HRS inkludert? For oss er det åpenlyst at en slik granskning er det mange som frykter, og like åpenlyst er det at granskningen skulle vært gjort for lengst. Men vil mediene forholde seg nøytrale og ansvarlige hvis dette gjøres, eller vil de fortsatt delta i det politiske sirkuset som innvandring- og integreringsfeltet er?