Politikk

IMDis eks-NOAS leker politiker

Dag og Tids artikkel om IMDis forslag til departementet om å fjerne statsstøtten til HRS begynner å bli mer enn interessant. Det fremkommer nå at det er tidligere generalsekretær i NOAS, Morten Tjessem, som står bak rapporten - som anbefaler å opprette en egen tilskuddsordning til nettopp NOAS. I samme rapport kommer det frem at IMDi mener de har for liten makt til å avgjøre hvem og hvor mye støtte de ulike organisasjonene skal ha. Det er bare å ta av seg hatten for uforstanden.

Den nye direktøren for Integrerings- og manfoldsdirektoratet (IMDi), Libe Rieber-Mohn, er sannsynligvis flau i dag. For det må være skrekkelig pinlig å få vite at noen av dine ansatte ikke skjønner sin egen rolle. Verre er det at de samme inngår i en påfallende rolleblanding som langt på vei minner om korrupsjon.

Bort med HRS

Det var i går at vi fikk vite at IMDi har forfattet en rapport til Justisdepartementet der de blant annet foreslo å fjerne statsstøtten til HRS. Dette ble vi kjent med via Per Arne Todal, journalist i Dag og Tid, som i dag har en artikkel om saken (bak betalingsmur).

Den hemmelige rapporten, som vi publiserte og kommenterte i går, er en oppvisning i hvordan et forvaltningsorgan (som flere IMDi-ansatte øyeblikkelig bør finne ut hva betyr) går langt ut over sine fullmakter. Men «alt» synes tillatt når vi snakker HRS, hvilket jeg skal komme tilbake til.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Det eneste nye Dag og Tid bringer i dag er at IMDi ikke opplever seg lyttet til. Det heter i rapporten at «IMDis inntrykk er at vi har begrenset påvirkning på hvilke organisasjoner som kommer inn på ordningen og størrelsen på tilskuddet». Settestatsråd på feltet, Per Sandberg, minner IMDi om at det er politikerne som bestemmer tilskuddene gjennom statsbudsjettet. Det siste kommer kanskje som en overraskelse for noen i IMDi, for der har de antagelig over tid vært vant til å styre en del på egenhånd og gjerne i samrøre. Det kommer jeg også tilbake til.

Faksimile fra Dag og Tid.

Bukken og havresekken?

Vel så interessant er det at Dag og Tid har funnet frem til rapportforfatteren, som oppgis å være seksjonsleder Morten Tjessem.

Tjessem, som ikke vil uttale seg til Dag og Tid, er tidligere generalsekretær i NOAS. Det forklarer en del. Morten Tjessem (og NOAS) har ikke akkurat vært nesegruse beundrere av HRS (eller Hege Storhaug, om noen lurte), men det forklarer også noe annet i rapporten fra IMDi: Nemlig forslaget om å finne en mer tilpasset tilskuddsordning – eller opprette en egen tilskuddsordning – for nettopp NOAS.

Kan det virkelig være mulig at ingen i dette statlige direktoratet forsto at denne rolleblandingen ville fremstå som mildt sagt uheldig?

Dag og Tid nevner merkverdig nok ikke noe om Tjessems fortid i NOAS.

Selv spekulerte vi litt i går på om rapportforfatter kunne være seksjonsleder Akhtar Chaudhry og/eller rådgiver (og vår kontaktperson i IMDi) Hamzah Ahmed Nordahl-Rajpoot. Personlig tror jeg nok at alle tre har en finger med i spillet, men det vil vel direktør Rieber-Mohn finne ut av.

Det Dag og Tid derimot nevner er en rekke av drittpakkene som HRS har mottatt i årenes løp. Og takk for det! Det gir oss en ny mulighet til å finne en løsning på dette.

Yes, vi snakker «fake news»

Fake News 1: Dag og Tid går tilbake til 2002 og minner om at noen av våre samarbeidspartnere og kilder kontaktet det daværende Likestillingssenteret med historier om at de kjente seg presset og utnyttet av HRS. Videre heter det at daværende Barne- og familieminister Laila Dåvøy ba kontroll- og konstitusjonskomiteen i Stortinget om å granske saken.

Den 29. august 2002 sendte Likestillingssenteret, undertegnet daværende direktør Ingunn Yssen, et brev til daværende Barne- og likestilingsdepartementet (BLD) hvor det bl.a. het:

Likestillingssenteret har den siste tiden mottatt flere henvendelser fra bl.a. kvinneorganisasjoner og unge innvandrerjenter om måten organisasjonen Human Rights service arbeider på. Likestillingssenteret finner henvendelsene så vidt alvorlige at vi ønsker å gjøre Barne- og familiedepartementet oppmerksomme på disse.

Vi fikk aldri vite hvem, men påstandene var svært alvorlige. Blant annet ble det hevdet at «flere av disse jentene har forsøkt å ta selvmord». At dette bare var oppspinn var det ingen som lot seg merke med. At ikke «jentene» ville stå frem var nå en ting (når de ikke fortalte sannheten var det selvsagt behagelig å få være anonym), men hvorfor de aktuelle kvinneorganisasjonene skulle få skjule seg var vanskeligere å forstå.

Uansett: Det var vi som brakte saken inn for Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Vi ønsket nemlig sannheten på bordet, men Laila Dåvøy trakk saken ved å hevde at hun ikke hadde noe ansvar for HRS.

«Det fine» med at Dag og Tid trekker dette opp igjen, er at vi nå retter en offisiell henvendelse til statsråd Per Sandberg (da vi antar saksmappene fra den gang er flyttet til Justisdepartementets integreringsavdeling) for å få innsyn i prosessen. Da kan vi jo også minne om at Sandberg kjenner denne saken fra sin tid som innvandringspolitisk talsperson i FrP. Både vi og andre hadde møter med ham i sakens anledning. Dessuten er vel både Ingunn Yssen og Laila Dåvøy fortsatt taleføre. I tillegg bør de gamle dokumentene fra det gamle Likestillingssenteret befinne seg hos det nåværende Likestilling- og Diskrimineringsombudet.

Fake News 2: I 2009 kom Amal Aden med «hard kritikk» av HRS, sier Dag og Tid. Det er med respekt å melde rimelig underkommunisert. Amal Aden kom med hinsides påstander om HRS, som at vi «integreringstestet» henne med vodka i kaffen, tvang henne til å se på dyre-sex-tegninger, at hun skulle være vårt fremste våpen for å nedkjempe islam, at jeg drakk på jobb, at Hege var psykisk syk, at vi bestakk unge innvandrerjenter med 1.000 kr. per stykk for å si at de var tvunget til å gå i hijab eller var kjønnslemlestet. Listen er mye lengre, men hvem klarer å huske slikt tøys?

Den samme Aden er for øvrig i dag skribent i Dag og Tid. Så fortelles det at vi har lydopptak av Aden. Helt riktig. Og godt er det. De beviser nemlig hvem som har rett i sakens anledning.

Det er også riktig at det ble iverksatt en granskning av HRS. Men dette var etter påtrykk fra oss. En granskningsrapport som daværende statsråd Audun Lysbakken har nektet for at eksisterer.

Det var daværende statssekretær Libe Rieber-Mohn som fikk iverksatt denne granskningen. IMDi fikk oppdraget. Rapporten derfra var så substansløs at det ikke er underlig at Lysbakken benektet dens eksistens. Den gjorde nemlig det samme som mediene drev – og driver – med, ramset opp alle beskyldningene som er fremsatt mot HRS gjennom tidene. Ikke én av disse er dokumentert, snarere tvert imot: Ethvert søkelys på HRS har vist at vi ikke har noe å skjule. Tatt i betraktning at det ikke har manglet på forsøk fra folk i departement og forvaltning: fantes der et snev av dokumentasjon eller bevis for noen av de mange anklagene, hadde vi røket ut av budsjettet raskere enn man kan si Hege Storhaug.

Så nå benytter vi sjansen: vi retter en formell henvendelse til IMDi-direktør Rieber-Mohn for å be om om innsyn i granskningprosessen. Utvilsomt var det et samrøre mellom daværende BLD/Lysbakken og IMDi, der formålet var klart: Vekk med HRS.

Sannheten kommer for en dag

Det er få, om i det hele tatt noen, organisasjoner som har stått i så mye tøv som oss. Ingen medier har noen gang prøvd å finne sannheten. Tvert om har det vært mest interessant å videreformidle udokumenterte rykter, mens ulike aktører og etater har hatt en fremferd som er lysår unna god forvaltningsskikk.

For mediene synes lite å være så morsomt som å henge ut personer ved å være mikrofonstativ for de verste anklager. Men sannheten har for vane å vinne frem – til slutt.

Våre henvendelser til IMDi og Justisdepartementet vil bli offentliggjort her på rights.no.