Mediekritikk

Avslører de grove løgnene og manipulasjonene i statskanalen

Tidligere ansatte i svenske statskanalen SVT avslører kanalens propaganda, sensur og politiske slagside, ikke minst hva gjelder innvandring og islam. Er dette også tilstanden i de norske etablerte mediene, NRK inkludert?

I Sverige har statskanalen SVT (som innbefatter Sveriges Radio, SR) over flere tiår blitt utsatt for kritikk. Men de siste årene har kritikken også begynt å komme fra tidligere SVT-ansatte, og det er i seg selv svært interessant.

Kritikken går hovedsakelig på at SVT har en politisk slagside langt ut på venstresiden, at den ikke formidler upartisk, objektiv og nøytral informasjon/nyheter, samt at den har berøringsangst eller en slags oppdragerrolle i (politisk) betente spørsmål, slik som for eksempel i innvandring og islam. Dette summeres opp som et demokratisk problem.

Vi har stort sett samme kritikk av NRK her på berget, men det har, så vidt jeg har registrert, i liten grad kommet fra tidligere NRK-ansatte.

Jonathan Kender har i en statsvitenskapelig avhandling (Stockholms universitetet) samlet opp en del av kritikken fra tidligere SVT-ansatte, og bildet som tegner seg er like foruroligende for en fri presse som det er gjenkjennbart for norske forhold.

Politisk slagside

I Sverige er det gjort undersøkelser av SVT-journalisters stemmegivning der over 80 prosent stemmer rødgrønt. Men til tross for denne politiske slagsiden har ulike SVT-ledere over flere år kontant avvist at det har noen betydning for hvordan SVT forvalter samfunnsoppdraget (til den nette sum av 8,4 milliarder svenske skattekroner årlig).

Joakim Lamotte, med 15 års erfaring fra SVT (nå driver han uavhengig journalistikk via Facebook), har uttalt at det ofte var vanskelig å vite om han satt på en kongress hos miljøpartiet/venstrepartiet eller deltok i et redaksjonsmøte i SVT. Lamottes første møte med SVT var følgende beskjed fra en kollega: «I denne redaksjon stemmer man rødgrønt om man vil være en del av fellesskapet». Siden erfarte han at det ikke var noe problem å definere seg som kommunist eller miljøpartisympatisør, men han hørte aldri noen definere seg som Moderat-velger (tilsvarende vårt Høyre) eller tilhørende Sverigedemokraterna (SD).

Han var også med på produksjonen av et barneprogram der revolusjonær kommunistisk ungdom organiserte en safari med barn fra forsteder som ble tatt med til overklasseområder – en slags «oppdagelses-safari». Altså ikke ulikt «riking-safarien» som Rødt-leder Bjørnar Moxnes arrangerte i Norge, men der var forhåpentligvis voksne målgruppen. For øvrig bor Moxnes selv i den hviteste bydelen i Oslo.

Tiden i SVT handlet også om tema som ble oppfattet som for kontroversielle, som for eksempel å stille spørsmål ved hvorfor kvinner føler seg mer utrygge. Da var det ikke langt til å bli «brunstemplet», ifølge Lamotte. Verst var det likevel å nevne islam, det fikk man «absolutt ikke kritisere eller problematisere». Om man skulle granske islam kunne de risikere å stille islam i et dårlig lys og «da risikerer vi å få venner vi ikke vil ha».

Ifølge Lamotte lyver de som hevder at det ikke er venstreorientert journalistikk, for det er sterkt venstreorienterte reportere i SVT som har veldig mye makt som igjen påvirker virksomheten.

Den tidligere SVT-profilen og gravejournalisten Janne Josefsson mener SVTs ledere må slutte å fornekte den venstrepolitiske slagsiden, og heller jobbe for kanalens upartiskhet og uavhengighet – ikke minst fordi stadig flere setter spørsmålstegn ved SVTs virksomhet. I sin tid på SVT fikk han ofte høre at han ikke måtte produsere programmer som kunne tjene den politiske høyresiden, og i alle fall ikke SD. Da Josefsson var med å lage en granskning av trygdejuks, avdekket de at 70 prosent var utført av innvandrere. SVT var i sterk tvil om de kunne sende dette – frykten var at det kunne tjene SD.

Kritisk blikk på høyresiden

Ifølge Josefsson oppfordret SVT at det ble foretatt kritiske granskninger av høyreorienterte partier og høyreekstreme organisasjoner, mens holdningen var motsatt når det gjelder venstreorienterte, også ekstreme bevegelser.

Da han så nærmere på venstreorienterte partiers mørke historie, sluttet folk i SVT å hilse og lurte på «hva F… holder du på med?» eller sa rett ut: «hvorfor gjør du et program, en kritisk granskning ( … ) av vårt parti?» Men da NMR (Nordiska motståndsrörelsen) ble gransket, var det kun oppmuntrende klapp på skulderen.

Samme erfaringer har journalist Egor Putilov.

Da Putilov jobbet i SVT ble han oppfordret til ikke å avdekke svikt i migrasjonsverket (vårt Utlendingsdirektorat), noe han både ønsket og hadde kunnskaper om. Putilov opplevde at kulturen i SVT lignet på de statskontrollerte mediene i hans hjemland Russland: et «meningsdiktatur styrt med jernhånd». Dette dokumenterte han endog med et skjult lydbåndopptak i et møte med en av sine sjefer i SVT, der det fremkom at hun var enig i at SVT er venstrevridd – men at dette er en bevisst linje fra sjefer høyere opp i systemet.

Spørsmålet er: Er det viktigere å ha «de rette verdiene» enn å produsere god journalistikk?

Verdigrunnlag

Jens Ganmann, frilansjournalist i SVT i 30 år, beskriver SVT som et «meningsundertryggende foretak». De presser ansatte til å tilpasse seg kanalens verdigrunnlag. Ifølge Ganmann bør SVT fjerne alt som har med verdigrunnlag i sine statutter, dokumenter og policy og erstatte det med «demokrati, ytringsfrihet, likestilling mellom kjønnene og sekularisme».

«Jeg kan ikke poengtere nok hvor mye jeg hater det der ordet (verdigrunnlag, red). Det er fascistisk. Det er aldri noen som virkelig definerer det, og det er akkurat der makten ligger. ‘Verdigrunnlag’ er hva den som holder stafettpinnen bestemmer hva det skal være i dag. Det er et orwellskt ord. Ett redskap for å fryse ut dem som sier og gjør noen som man ikke vil høre eller lese».

Ganmann sammenligner verdigrunnlag og begrepet «nyspråk» som vi finner i George Orwells dystopiske roman 1984. Her er «nyspråk» et implementert og kontrollert språk som tvinges på befolkningen, der et begrenset ordforråd har som formål å begrense tankefriheten fordi denne friheten kan true det totalitære partiets ideologi som figurerer i boken.

Komikeren Aron Flamm, som har vært manusforfatter for SVT i satireprogram, opplevde sensur for en slags feil humor, for eksempel det å kritisere feminisme eller venstreorientert politikk. Det ble konsekvent klippet bort. Også Flemm opplevde at det var et krav om å være politisk korrekt og «skrive under på verdigrunnlaget» til SVT.

Skjev fremstilling

I samme gate ligger SVTs ordliste som definerer hva som er egnet språkbruk. Det heter for eksempel at «tigger» ikke skal benyttes, og forsteder (som typisk er innvandringstette områder) skal omtales som «sosioøkonomiske utsatte områder». Janne Josefsson definerer det som «tegn på engstelse» i SVT.

Josefssons peker på innvandringen som det temaet der SVT har sviktet mest. «Man har stemplet rasist i pannen på tradisjonelle svensker i arbeiderklassen som har sett egen trappeoppgang bli forvandlet på et par år», men å tie om dette oppfatter han som kontraproduktivt.

«Det kommer til å tjene innvandrerfiendtlige, rasistiske og reaksjonære grupper hvis vi som journalister ikke forteller og rapporterer om det vi vet. I disse sammenhengene følte jeg det nesten som å bli kvalt, fordi jeg mener at man skal ha ulike synspunkter slik at journalistikken også kan ta opp det tabubelagte».

For ifølge Josefsson råder det en forestillingen i SVT om at «vi vet bedre», men den skaper bare avstand til folket.

Da filmregissør Bo Persson laget en dokumentar for SVT som skulle handle om koplingen mellom terrorisme, islam og antisemittisme, var beskjeden at han «absolutt måtte fremstille USA og Israel som like store terrorister som al-Qaida».

Ifølge Persson kvier man seg for å ta til motmæle, av frykt for å miste nye oppdrag for statskanalen. Men han endret ikke filmen sin, og til tross for gode internasjonale tilbakemeldinger og delfinansiering fra SVT, så sendte ikke SVT dokumentaren.

Oppdragelse av folket – eller lure oss?

Jörgen Huitfeldt, tidligere programleder i SVT, har forklart at han oppfattet debatten om såkalte enslige mindreårige asylsøkere som preget av en «utrolig naivitet, alternativt at man lot som man trodde på ting som åpenbart var usanne» innenfor SVTs vegger.

«Vi beskrev det som: barn, ensomme i verden som flykter fra krig – ofte. Det var liksom det bildet vi ga. Det var jo faktisk ikke sant. Ofte var det ikke barn, og nesten aldri ensomme i verden ( … ) og veldig ofte bodde de jo, levde som andre borgere i Iran, som vitterlig er en tøft land, men det var jo ingen krig … Ett av mange eksempler».

Ifølge Huitfeldt mangler SVT selvtillit i rapporteringen omkring innvandring og integrering. I slike saker ligger det til grunn en angst som tilsier at man ikke bruker de journalistiske prinsippene som for andre tema. Kulturen i SVT tilsier at det er «stygt å rapportere om innvandring på en måte som belyser hvordan den sosiale kontrakten belastes med for høy innvandring».

Også tidligere SVT-ansatt Gunnar Sandelin har erfart oppdragerrollen til SVT. Han ble på 1980-tallet oppfordret til å «stå på innvandrernes side». Beskjeden var at publikum «trengte å bli oppdratt i innvandringsspørsmål». Han fastslår at  det ikke var et spørsmål om undersøkende objektiv journalistikk, og viser til en produsent som sa «at det skal være så synd på innvandrerne at folk skal gråte foran TV-en». Dette var også underforstått oppdragelse fordi den gjennomsnittlige TV-seer ble oppfattet som «en latent rasistisk person» som måtte oppdras, og da var «det viktig å være på rett side».

I sin tid i SVT erfarte Per-Axel Janzon at det lå en forventning i luften om at en var, eller i alle fall kjente seg, mer «moralsk høytstående» enn sitt publikum, at SVT visste bedre enn almenheten. De hadde jo «en misjon», og den var å omfavne mangfold og normkritikk. Det handlet ikke bare om fakta, men om å «endre folks verdier».

Jens Ganmann kaller det SVTs selvgodhet. Da gjelder det også å holde tilbake det man selv anser som feil, slik at det ikke får fotfeste hos almenheten.

«Som en slags idé om at publikum ikke kan tenke selv eller ikke selv kan vurdere utsagn som fornuftige eller ikke, det skulle vi (SVT, red.) bestemme på forhånd».

Janne Josefsson gjør oppmerksom på at det ikke er snakk om direkte faktafeil, for det er sjelden, men det handler om at man jobber med lyd og bilde:

«Du forsterker den siden som tjener din tese og undertrykker den som taler imot. Det er skumle saker som er vanskelig å oppdage», og legger til at både han og andre har gjort seg skyldige i dette.

Svik

Noen vil sikkert avvise denne kritikken av SVT umiddelbart, da det sikkert er «en grunn» til at vi snakker om tidligere ansatte. Men det er jo også «en grunn» til at journalister forlater en økonomisk trygg statsfinansiert arbeidsplass som SVT og at det blir stadig flere alternative medier.

Dessuten er det påfallende hvor sammenfallende kritikken er mot norske medier, ikke minst statskanalen NRK som har enorme særfordeler sammenlignet med de øvrige mediene, da også de har en skattefinansiering i særklasse, per se er den vel på ca. 6,4 milliarder i året. I en ellers presset medietid skal det nok mye til å forlate NRK eller å kritisere den, da nok mange journalister drømmer om tryggheten som en jobb i statskanalen gir.

Men ut fra den fremsatte kritikken av SVT snakker vi etter all sannsynlighet om en presse som er ufri og som svikter sitt samfunnsoppdrag, i alle fall i sentrale, politisk betente spørsmål. På mange måter har vi jo fått bekreftet akkurat dette i den siste tiden, der svensk politi (til slutt) måtte innrømme at den innvandringsrelaterte kriminaliteten holder på å knekke både dem og landet, og der «plutselig» selv statsminister Löfven (S) mener at det er en sammenheng mellom innvandring og kriminalitet. Men manipulasjonen fra SVT har altså virket, derimot har de ingenting å være stolte av. Tvert om. Så er spørsmålet om de vil endre seg etter den «nye virkeligheten» i Sverige?

Hva tenker så den vanlige svenske nå? Ikke minst dem som har kjøpt de etablerte medienes narrativ om hvor godt innvandringen og integreringen i Sverige har forløpt, og de som har følt seg like sviktet fordi de har erfart en helt annen hverdag enn den medier og flertallet av politikerne har forfektet? Har noen spurt SVTs ledelse hva de tenker?

I Norge opplever vi akkurat i disse tider den samme manipulasjonen og propagandaen. Det handler om de 50 som skal hentes fra Moria-leiren i Hellas, der ikke minst NRK fokuserer på «at det er ikke nok». Men konsekvensene av å hente disse 50, 500 eller hva nå tallet blir, belyses aldri. Når vi leser kritikken av SVT så skjønner vi bedre hvorfor.

Du kan lese avhandlingen til Kender her, med referanser, publisert av Gunnar Sandlien i Det gode samhället