Den 28. februar ble det kjent at Tyrkia ikke lengre ville holde egne grenser stengt til Europa. Dermed brøt president Recep Erdogan avtalen han inngikk med EU-kommisjonen (2016) – ledet an av den tyske forbundskansler Angela Merkel.
Erdogans handlinger er mildt sagt en varslet krise.
Virkemidler
For å forstå hva Erdogan driver med, må vi også forstå oss selv. Recep Erdogan er en statsleder av et format som Europa bekjemper med (nei, ikke «nebb og klør» for det er ikke en anerkjent metode i vårt rettighetsbaserte fredssamfunn) de virkemidler som Vest-Europa prøver å bygge et nytt Europa på. Disse virkemidlene består stort sett av dialog, kompromisser og avtaler innenfor rammen av tillit og gjensidig respekt. Tror noen at en statsleder av Erdogans format bryr seg døyten om det?
Men så har vi ett virkemiddel til, som statsledere av Erdogans format bryr seg svært mye om, nemlig penger.
Avtalen Erdogan inngikk med EU handler om makt. Til seg selv.
La oss minne om hva Erdogan sa til EU-toppene Jean Claude Juncker og Donald Tusk i november 2015, mens avtalen var til forhandling:
– Hvordan vil dere takle flyktningkrisen hvis dere ikke får en avtale? Skal dere drepe dem?
Da Erdogan lurte på om avtaleforslaget innebar 3 eller 6 milliarder euro, bekreftet Juncker at det var snakk om 3 milliarder over to år. Det fnyste Erdogan av, og sa at Tyrkia ikke trengte pengene fra EU likevel.
– Vi kan åpne dørene til Hellas og Bulgaria når som helst og putte flyktninger på busser. Hvis du sier 3 milliarder på to år, trenger vi ikke diskutere lenger.
Det ble 6 milliarder euro, altså over 60 milliarder norske kroner. Hvor mye av dette som allerede er overført fra EU-kommisjonen til Tyrkia er jeg ikke kjent med, men åpenbart trenger Erdogan nå mer penger eller bistand for å få det som han vil.
Men interessant er det også at for å få avtalen i stand måtte EU definere Tyrkia som et sikkert tredjeland – altså generelt sagt et land som ikke overtrer Flyktningkonvensjonen.
Erdogan vet hvem han leker med. Det gjorde han under folkevandringskrisen fra 2015 og ingenting har endret seg siden den gang – bortsett fra en enda mer presset Erdogan på hjemmebane.
Må få syrerne ut
Erdogan sliter på hjemmebane. Både med egen oppslutning og landets økonomiske situasjon. I tillegg har det over tid vært et press for å få sendt migrantene hjem, ikke minst på grunn av stigende arbeidsløshet og inflasjon i landet. Erdogan har da også strammet inn politikken overfor migrantene. De som tillater at noen arbeider ulovlig eller uten oppholdstillatelse bøtelegges eller fabrikker og verksteder må stenge. De som leier ut bolig til migrantene svarer med å øke prisene, og på sosiale medier har det vært økende motstand spesielt mot syrerne. Sistnevnte handler om at det er kommet så mange, rundt 3,6 millioner, de siste åtte årene. I tillegg er det en rekke migranter fra spesielt Irak, Iran og Afghanistan, men også fra Somalia, Pakistan og en rekke andre land.
Konfliktnivået i landet har altså økt. Det liker selvsagt en statsleder dårlig, særlig en statsleder som mister oppslutning.
Da folkevandringskrisen i 2015 var et faktum bygde Tyrkia en grensemur mot Syria. Samtidig ser Erdogan seg nødt til å «bli kvitt» syrerne som allerede har tatt seg til Tyrkia. Først og fremst syrere i de største byene, da det er i de store byene Erdogan mister mest politisk oppslutning.
Dem som fortsatt har tro på asylinstituttet argumenter gjerne med at det «ikke er rettferdig» at Tyrkia tar hånd om så mange migranter, så da må andre land «dele på byrden», som for øvrig også er Erdogans argumentasjon i dag. Men i Tyrkia må migrantene stort sett klare seg selv, og det gjør også at de samme bidrar til å destabilisere arbeidsmarket. De presser lønningene ned. Samtidig har de ingen mulighet for å søke permanent opphold i landet, da Erdogan fiffig nok kaller dem «gjester». Som kjent skal gjester dra igjen (selv om vår egen Hylland Eriksen ikke skjønner akkurat det).
Sikker sone og buffersone
Våren 2019 innledet Erdogan et returprogram. Et ukjent antall syrere skal ha blitt tvangsreturnert til Syria, noe for øvrig Tyrkia nekter for. De hevder at returen er frivillig fra syrernes side. Men, symbolsk nok, skal returen ha skjedd med blant annet hvite busser, ifølge Carlotta Gall i The New York Times (gjengitt i Berlingske). Derfor vet man ikke hvor mange syrere som fortsatt er i Tyrkia, selv om de fleste medier ennå opererer med et tall rundt 3,6 millioner.
Erdogans plan er å bosette minimum en million syrere i det han omtaler som en «sikker sone». Han forlangte å få tilgang til det aktuelle territoriet i kurdiskdominerte Syria og truet med å innta territoriet selv hvis noen skulle nekte han tilgang. Deretter forlangte han at EU skulle hjelpe han med å bygge denne sikre sonen, eller så åpnet han grensen til Europa.
Klarer Tyrkia å få kontroll over dette området, oppnår Erdogan to ting: en sikker sone gir han en plass å sende de syriske «gjestene» til, og han får en buffersone mot Syria, faktisk en «levende» buffersone.
Men de som har forlatt Syria vil ikke tilbake, ikke minst på grunn av landets omstridte leder Bashar al-Assad. Tvert om: det er heller enda flere som vil ut av Syria. Denne hindringen for Erdogan må også ut av veien, derfor vil han svekke, eller aller helst fjerne, al-Assad slik at han ikke utgjør noen trussel mot Erdogans ønske om å kontrollere grenseområdet mellom disse to landene. På samme vis er kurderne, som kjemper for selvstyre i det aktuelle området, en trussel for Erdogan. Opprørsstyrkene, som vil fjerne al-Assad, har Erdogan støttet siden borgerkrigen brøt ut i 2011. Tyrkia har derfor, med støtte fra syriske opprørere, angrepet den kurdisk-dominerte YPG-militsen, for å drive dem ut av området. YGP, som har vært gruppen som også solid har bidratt til å nedkjempe IS, er i Erdogans tolkning terrorister, ikke minst fordi YPG har tette bånd til PKK-geriljaen i Tyrkia som er stemplet som en terroristorganisasjon både av Tyrkia, EU og USA.
Så har vi utfordringen med at USA har støttet YPG i kampen mot IS. Etter at IS så og si var nedkjempet, inngikk USA en avtale med Erdogan. USA anerkjente Tyrkias behov for en sikkerhetssone, mot at YPG fikk et visst antall dager til å trekke seg vekk fra samme sone. Men det er mer malurt i begeret: Russland støtter al-Assad mot opprørerne.
Likevel har Russland anerkjent at Tyrkia kjøper kampfly, helikoptre og rakettsystemer av dem. Tyrkia har kjøpt det russiske missilforsvarssystemet S-400, til både USA og NATOs forargelse. S-400 skal ikke være kompatibelt med NATOs våpensystem, som ikke er særlig heldig da Tyrkia er medlem i NATO. USA på sin side frykter at det amerikansk kampflyprogrammet (F-35-programmet), som er det blant annet NATO bruker, kan «lekke» sensitiv informasjon til S-400. Samtidig er Tyrkia et «strategisk sted» for USA, så det kan være taktisk smart å holde seg inne med Erdogan.
Så hva er det som driver Erdogan? Det er problemet å få helt tak på. Erdogen hevder at etter ni års borgerkrig i Syria opplever Tyrkia seg truet. Men hva den reelle trusselen skal være, er vanskeligere å få øye på.
Ønsker Europa og NATO inn i konflikten
Siden Tyrkia er truet i Erdogans optikk, krever han at Europa og NATO-landene støtter Tyrkia. Her skal han vise til selve kjernen i NATO, nemlig artikkel 5, som fastslår gjensidig bistand ved et angrep på en av partene i traktaten, altså prinsippet om «en for alle, alle for en».
NATO-sjef Jens Stoltenberg har da også uttalt forståelse for Tyrkias sikkerhetsutfordringer fra syrisk side av grensen, men likevel bedt Tyrkia «handle med tilbakeholdenhet og begrense menneskelig lidelse».
Samtidig skjelver EU-kommisjonen i bukser og skjørt. Ikke minst gjelder det Angela Merkel. For hva skal vi gjøre, skyte dem, slik som Erdogan harselerte med? Merkel var den som stelte i stand det som vi i 2016 omtalte som «en tragisk avtale» – og det gjorde hun ikke minst for å redde sitt eget politiske liv og ettermæle etter å ha skjønt hva hun la til rette for ved å åpne Tysklands grenser for rundt 1 million migranter. Merk så også disse tallene, som umulig kan stemme: det heter at det kom rundt 1 million til Europa under folkevandringskrisen i 2015/16, samtidig som det kom om lag 1 million til Tyskland. Hvor mange (registrerte) kom egentlig til Europa? Og hvor mange kan komme nå?
Utvilsomt vil Erdogan forsøke å få med seg både EU og NATO inn i konflikten med Syria. Men vil Erdogan få NATO til å handle militært? Neppe. Det kan også være et «takk for sist» til Erdogans våpenkjøp fra Russland. Men presse vil Erdogan fortsette med. Han må jo «bevise» for eget folk hvor «dårlig behandlet» Tyrkia blir?
Europeisk solidaritet
Erdogans fotsoldater sluser migranter til grensen mot Hellas. Dette startet dagen etter at over 30 tyrkiske soldater ble drept i et angrep i syriske Idlib. Erdogan kan ikke stå i dette nedverdigende tapet over eget folk. Han må vise «handlekraft». Da bruker han det som fungerer, nå er det utnyttelse av mennesker. For Erdogan er forbannet da han har innsett at EU og NATO ikke vil bistå han i å få «sin» sikre sone og buffersone, ikke bli kvitt YPG og få svekket eller fjernet al-Assad. Imens har store menneskemasser latt seg ta til grensen til Hellas under lovnad fra Erdogans regime om at veien til Europa er åpen. Nå begynner det å gå opp for dem at de er lurt. De er brikker i Erdogans spill.
Derfor er da fleste, også EU-kommisjonen og ikke minst den greske statsministeren, klar på at dette ikke er flyktningkrise. Og her kan det være at Erdogan har lurt seg selv, da han i avtalen med EU fikk nedfelt at Tyrkia er et sikkert tredjeland. Men det forhindrer ikke Erdogan fra kynisk utnyttelse av disse menneskene til å fremme Tyrkias politiske agendaer. Selv Merkel innrømmer nå at Erdogans opptreden er uakseptabel, og har avvist at han kan true Europa. Hun påpeker at Europa ikke vil handle som i 2015, men hvordan vil Europa handle?
Åpner Europa grensene lar vi oss styre av despoten Erdogan – og da vet vi ikke hva neste krav blir.
Gresk politi står imot migrantpresset ved grensen, der metodene sikkert kan diskuteres. Historier fortelles om migranter som tar seg inn ulovlig, blir tatt, fratatt alle eiendeler og sendt tilbake til Tyrkia. Noen skal bli banket opp, enten av grensepoliti eller sivile. Flere av migrantene hevder at de har familie i Europa, i Sverige, Norge, Finland, som de ønsker å dra til, eller uansett: bare det er i Europa, fordi livet i Tyrkia er en hengemyr og hjem vil de ikke, der er ingen fremtid.
EU har svart på Tyrkias press på Hellas med 700 millioner euro og 100 ekstra grensevakter, som nå skal telle over 600 grensevakter. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, for øvrig partikollega av Merkel, som tirsdag besøkte Hellas sammen med andre EU-topper, sier at «det ikke kun er en gresk grense, men en europeisk grense».
«Derfor er vi kommet hit i dag for å sende et klart signal om europeisk solidaritet, og vi er fullt ut klar til å gi all den operasjonelle støtte som Hellas har bruk for,» sier von der Leyen. Samtidig påpeker hun at Tyrkia ikke er Europas fiende.
Hva som skjer videre er åpent. Men at vi er rykket nærmere en krig, er det liten tvil om. Når man velger å inngå en avtale med en statsleder som opptrer diktatorisk og forventer at avtalen vil bli etterfulgt, da bør man ta en runde med seg selv og naivitet. Som vi har påpekt før: avtalen kan bidra til at Europa dras inn i konfliktene i Midtøsten på et helt annet nivå. Nå er vi der. Her er det mange som må holde tunga rett i munnen.
(Saken bygger også på en rekke andre kilder enn de angitte)