Den alltid like ordrike professor Thomas Hylland Eriksen har i en kronikk i Aftenposten nok en høne å plukke med innvandringsrealister. For i Eriksens univers er en innvandrer en gjest, og denne gangen konkluderer Eriksen med at Norge, og Norden for øvrig, ikke er høflige nok verter. Tvert om er vi uforskammet. «Hvor blir det av gjestfriheten?» spør Eriksen.
Uforskammede verter og uhøflige gjester
Han viser blant annet til innstramningene som er gjort i innvandringspolitikken siste 20 år:
«I 2020 er det verdt å se nærmere på gjestfrihetens verdi i Norden, ettersom situasjonen her oppe har forandret seg ganske raskt. Samtlige skandinaviske land hadde en relativt sjenerøs asylpolitikk i 1990-årene og gjorde en innsats for at mange av dem som hadde reist langt og var sultne, skulle få varme og mat. Danskene var de første til å stramme inn, umiddelbart etter valget i 2001. Norge fulgte etter og etablerte en streng asylpolitikk lenge før Fremskrittspartiet ble invitert til å regjere landet sammen med Høyre.
I Sverige har innstramningene skjedd først etter Syria-krisen i 2015–16, da Sverige og Tyskland hadde vært de eneste europeiske landene til å signalisere at krisen primært rammet flyktende syrere og ikke europeere. Mange svensker og tyskere følte at de ble sittende med Svarteper etter at resten av Europa hadde malt dem inn i et hjørne.»
Det slår åpenbart ikke Eriksen at terminologien med «verter og gjester» er særdeles lite sammenlignbar med innvandringen til Norge. Jeg vil anta at også familien Eriksen noen ganger har gjester, og at de ikke ber flere enn de faktisk har kapasitet til. Jeg lurer også på hvor mange av disse gjestene som fortsatt befinner seg hos Eriksen? Kanskje gjestenes familie hjemme kunne trenge dem tilbake? Kanskje de samme gjestene også ber andre gjester til seg? Personer som egentlig ikke har så mye å bidra med i husholdet, rett og slett fordi det ikke er oppgaver nok til alle, men som likevel lever godt på familien Eriksens inntekter? Så kan det være at Eriksen lar dem bli, han vil jo åpenbart ikke være en uforskammet vert, men han tenker nok i sitt stille sinn at han har uhøflige gjester som aldri drar.
Det var vel nettopp dette tungnemme land som Sverige og Tyskland lærte under folkevandringskrisen som ble utløst i 2015. For denne folkevandringen kan ikke bare forklares med krig og forfølgelse, da hovedparten av dem som kom var (hovedsakelig) unge menn som håper på et bedre liv og større økonomisk trygghet enn hjemlandet kan tilby – som igjen blir land som i enda mindre grad kan tilby noe til de som ikke kommer seg noe sted.
Det Eriksen kan ha rett i, er at innvandrere burde vært gjester. I så fall betyr det at Eriksen er en av dem som mener at midlertidig opphold vil være mer i overensstemmelse med det som var flyktningekovensjonens intensjon. Men heller enn midlertidige gjester har vi asylsøkere som klorer seg fast selv om de ikke har noe å frykte ved å dra hjem igjen.
En gave
Eriksen pakker kronikken sin inn i en gaveteori. Med henvisning til antropologen Marcel Mauss heter det at gaveutveksling består av tre elementer: «Plikten til å gi, plikten til å ta imot og plikten til å gi en gjenytelse. Oppfyllelsen av disse tre betingelsene bekrefter gjensidig respekt og legger grunnlaget for utviklingen av tillit. Det finnes ikke noe slikt som en gratis gave.»
Han viser deretter til at i alle kulturer (fra vikingenes til de kristnes) gjelder de samme prinsippene om gjestfrihet som om gaveutveksling. «Du kan være en uforskammet gjest dersom du glemmer å takke for deg og stikker av med sølvtøyet», sier Eriksen.
Vel, vert-Norge er faktisk så gjestfri at vi til og med tillater gjesten å ta med seg sølvtøyet. Vi tilbyr avviste asylsøkere penger med seg hjem, slik at de ikke vender tomhendt tilbake. Vel og merke hvis de drar frivillig. Og du kan være nokså sikker på at det ikke forventes noe takk.
«Men du kan også være en uforskammet vert dersom du er uinteressert i dine gjester. De forvirrede gjestene ender med å spørre seg selv hvorfor de overhodet ble invitert, når vertskapet ikke viser tegn til å ville vite noe om dem», fortsetter Eriksen.
Kortversjonen er at de ikke er invitert, men vi bestreber oss likevel på å gi trygghet og en fremtid for et utvalgt antall flyktninger. Det gjør vi i mangel av et velfungerende flyktningeinstitutt.
Så har faktisk Eriksen et godt poeng når han sier at flyktninger ønsker å gjengjelde – bare så synd at han selv har motarbeidet samme ideen over år, rett og slett fordi han ikke tar innover seg at det er en sammenheng mellom antallet gjester og vertens mulighet til å ta seg av dem. I 2004 tok Eriksen til ordet for at Norge bør ta inn 1,5 millioner innvandrere frem til 2050 og at de burde etablere seg i Oslo-området. Forslaget var knakende godt ifølge han selv:
«Innvandring er godt og nødvendig for samfunnet. Det er økonomisk lønnsomt både for mottagere og avsendere, og det gjør norskheten større og viktigere. Nasjonalistene burde faktisk juble over innvandringen.»
Nå vet «alle» langt bedre. Den ikke-bærekraftige innvandringen, og som det er mest av, er ikke nødvendig for Norge. Den er heller ikke lønnsom, tvert om er den særdeles kostbar, både for mottaker- og avsenderlandet. Den gjør heller ikke «norskheten» viktigere, tvert om vanner den ut hva det norske er. Derfor jublet ikke «nasjonalister» – verken da eller nå.
Ønske om å gjengjelde
Men Eriksen har lite lært. At mange flyktninger ønsker å gjengjelde at de har fått opphold i Norge er utvilsomt riktig, men det gjelder nok ikke alle og slett ikke mange av dem som kom som asylsøkere. Det er bare å stikke nesen ut av døra, så skjønner en det.
«Jeg har selv møtt flyktninger på asylmottak som forteller at de er takknemlige over å ha fått fysisk beskyttelse, rene klær og spiselig mat av nordmennene, og at de nå ønsker å gjøre gjengjeld. Én fortalte meg at han ville gjøre hva som helst – male et gjerde, vaske biler, undervise i arabisk – og at han ikke ville ha annet igjen for det enn anerkjennelse for at han hadde evnen til å gjøre nytte for seg. Det fikk han ikke. I stedet ble han sittende passiv til han hadde lært å bli sosialklient.
Det er derfor det er misvisende å snakke om betydningen av «å stille krav til» flyktninger og innvandrere. Det er nemlig ingenting de heller vil enn å bli stilt krav til. Takknemlighet gir i seg selv ingen selvrespekt, bare avhengighet.»
Problemet med «å stille krav», som for øvrig primært er Fremskrittspartiets politikk, er at Norge med mengden av ikke-bærekraftig innvandring ikke klarer å følge opp. Hvor mange innvandrere har Eriksen selv til å male gjerdet eller vaske bilen, hvor han har lært de samme å etablere enkeltpersonforetak eller organisere seg i grupper? Lært dem hva som er nødvendig for å drifte et selskap i Norge? Når det gjelder undervisning i arabisk har vi dessverre altfor mye av det, da det er ubehagelig å ha «gjester» en ikke forstår hva snakker om.
Siden høyteknologi-Norge ikke klarer å nyttiggjøre seg ukvalifisert arbeidskraft blir mange sittende i avhengighetsfella, hvor de mister mer og mer selvrespekt. Men det problemet skal visstnok MDG ordne opp i med sin hest&kjerre-poltikk – og i MDG er jo samme Eriksen medlem.
Aftenposten: Norge er en uforskammet vert. Hvor ble det av gjestfriheten?